Det er bare fire dager siden integrerings- og innvandringsminister Sylvi Listhaug ble nødt til å gå ut med den overraskende meldingen at regjeringen – med Frp i – ikke så noen grunn (Å, nei vel nei!) til å innføre et «nasjonalt forbud mot plagg som dekker elevers og studenters ansikt». Som alltid snakker vi om det kvinnefiendtlige plagget niqab som islamistiske aktivister foretrekker å iføre seg, til tross for det eufemistiske «plagg som dekker….».
Det er for øvrig den samme eufemismen regjeringen Stoltenberg brukte når de forsøkte å innføre hijab til politiuniform i 2009. Den gangen het det «religiøse hodeplagg». Tatt i betraktning at vi skal være et rasjonelt samfunn, er det forbausende hvor vanskelig det tilsynelatende er å snakke rett ut av posen og adressere problemet direkte. Hvis det var økende, ideologisk begrunnet bruk av finlandshetter i nasjonens klasserom det dreide seg om, skal man være rimelig bortreist for å tro at det ikke ville blitt sagt rett ut.
Men nok om det: Frps egne velgere ble sikkert en smule overrasket over Listhaugs utmelding; det samme gjorde nok de som stadig tror at vi har en blåblå regjering i betydningen borgerlig/konservativ. Det har vi ikke. Bortsett fra minipartiet Sosialistisk Folkeparti og regjeringens like knøttsmå støttepartier Venstre og Kristelig Folkeparti, finnes ikke et mer innvandringliberalt parti i Norge enn Høyre.
– Ansvarsfraskrivelse, sa Arbeidspartiets Jan Bøhler, og har fullstendig rett.
Han våser imidlertid når han følger opp med at han finner det «oppsiktsvekkende at integreringsminister Sylvi Listhaug nå sier nei til et nasjonalt forbud.»
Selv Bøhler vet – som alle andre som har IQ nok til å skrelle en banan – at uttalelsen absolutt ikke skyldes Listhaug eller Frp.
For problemstillingen slett ikke er ny og Arbeiderpartiet hadde flertallsregjering i åtte år før de blåblå. De gjorde likevel ingen verdens ting for å løse problemet, til tross for at den sto på dagsorden flere ganger. Snarere tvert i mot: man forsøkte å innføre en ny og mer alvorlig blasfemiparagraf for å skåne muslimers religiøse følelser og man gjorde sitt beste for å innføre religiøse markører som tilbehør til politiuniform. Da problemet kom på dagsorden i Østfold i 2012, løftet ikke Ap-regjeringen en finger for å hjelpe dem. Derimot tok lokale Ap-politikere – og Høyre-ditto, det skal sies – ansvar, og det til tross for Aps ungdomsparti AUF stemte sammen med SV og Venstre fordi de på autopilot, selvsagt, mente at et forbud ville fremme «intoleranse og fremmedfrykt». Det er en beskyldning som får de fleste politikere til å bøye av, og derfor bør den nasjonale administrasjonen ta støyten, ikke den enkelte lokalpolitiker, rektor eller lærer.
Ikke desto mindre ser det ut til at dette er fortid for Aps vedkommende; nå går man inn for det motsatte. Alt er godt som ender godt.
Høyre, Erna Solberg og deres to sperregrensestøttepartiers – for det bør ikke herske noen som helst tvil om det er de som «ikke så noen grunn» – snuoperasjon understreker hvor kortsiktige og unnfallende vår politiske ledelse i realiteten er.
Se bare på hva Solberg sier i dagens VG:
Og det er helt OK for Høyre-lederen og statsministeren:
– Det kan godt hende at vi skal ha et nasjonalt forbud, hvis det nå oppleves et behov for det. Og jeg har sett at vår innvandringspolitiske talskvinne har sagt at vi bør mene det samme, sier Solberg.
Jaha, og hvis det var helt OK for Høyre-lederen, hvorfor ble da Listhaug nødt til å si at «regjeringen ikke ser noen grunn…»? Leser ikke fru statsministeren aviser?
Denne spørsmålsstillingen kom som nevnt senest opp i Østfold i 2012, der flere skoler ønsket forbud fordi problematikken var blitt høyst aktuell. Det var mens Ap styrte butikken – det samme Ap som nå har snudd på hæla. Og Høyre har fortsatt den gufne praksisen. For selvsagt: det er jo mye enklere å overlate problematikken og ikke minst: støyen som følger, til en tilfeldig rektor eller tre. Da slipper de som egentlig skal styre landet å miste – tror de, i alle fall – stemmer fra konservative muslimer og islamister, samtidig som de slipper bråket som følger av verdensfjerne aviskommentatorer som aldri lar en anledning til å spille på lag med helt feil ideologier gå fra seg, islamistiske aktivister, de såkalt antirasistiske organisasjonene på ytre venstre fløy vi av en eller annen grunn holder oss med, russeformenn som utgir seg for ledere av politiske ungdomsforbund og det nå diskrediterte Islamsk Råd i Norges stormløp.
De som opplever problemet i første rekke – lærere og rektorer – blir sittende med svarteper hver gang de forsøker å sette ned foten. Nå er det jo faktisk sånn at de er ansatt for å utdanne barna våre på best mulig måte, ikke å drive nasjonal politikk. Det har vi ansatt tillitsvalgte som f.eks. Erna Solberg til å gjøre. Men å gjøre den jobben kan bety juling i innvandringsliberale medier og det liker de jo ikke. Slik kan koste velgere, må vite! Mye bedre at hele ansvaret faller på en tilfeldig lokalpolitiker og rektor da, vel? Det er jo hva velgermassen bør forvente av enhver ansvarsfull, mektig person, liksom.
Spøk til side, våre to statsbærende partiers snuoperasjoner forteller igrunn alt som er å vite om karrierepolitikeres prioriteringer.
Begge partienes motiver er så lite aktverdige som de kan få blitt. De tar ikke avgjørelser som på langsiktig vis gagner landet og alle som bor i det – for hadde de det, så ville et forbud vært innført for lengst – det skjer utelukkende av valghensyn og dermed personlig og partipolitisk makt. Dette, mine damer og herrer, er hva vi velgere har gitt vår stemme til i tillit til at de skal forvalte vårt land og vår fremtids interesser. Ved neste valg bør dette hefte til deres personlige karakter så vel som deres partier.
Men ser vi på hva vi har å ta til takke med, får vi i det minste være glade for at tidligere medlem i Aps flertallsregjering og nå opposisjonsleder, Jonas Gahr Støre, akter å gjøre noe med åtte års unnlatelsessynder og derfor har snudd.
Vi venter i spenning på at forbudet det nå tydeligvis er politisk flertall for kommer på plass snarest. Det er ikke for tidlig.