Data fra det tyske statistikkbyrået, Destatis, viser at 138 000 tyskere forlot landet i 2015. Man regner med at tallet øker i år. Die Welt rapporterte følgende under denne tittelen: «Tyske talenter forlater landet i hopetall»: Over 1,5 millioner tyskere har forlatt landet siste tiåret, og mange av dem er høyt utdannet, heter det.
Lederen for Tysklands innvandringsmyndigheter, anslår at minst 300 000 nye asylsøkere ankommer i år. Hva gjør dette kulturelt og sosialt med Tyskland?
Velkommen med den ene hånden, adjø med den andre?
Mass migration has — among many other problems — contributed to a growing sense of insecurity in Germany, which is facing a spike in migrant crime, including an epidemic of rapes and sexual assaults. Mass migration is also accelerating the Islamization of Germany. Many Germans appear to be losing hope about the future direction of their country.
En eiendomsmegler i Ungarn, et land som tyskere flytter til, forteller at rundt 80 prosent av disse tyskerne peker på migrasjonskrisen som årsak til at de nå velger utlendighet, rapporterer nyhetsmagasinet Focus.
En anonym tysker skrev nylig et åpent brev til den tyske regjeringen. I brevet gis følgende begrunnelser for valget om å forlate hjemlandet:
«For et par måneder siden utvandret jeg fra Tyskland. Beslutningen handlet ikke om økonomisk vinning, men primært om min misnøye med dagens politiske og sosiale forhold i hjemlandet mitt. Med andre ord, jeg tror at jeg og mine barn kan leve et bedre liv andre steder. ‘Bedre’ for meg i denne sammenhengen er først og fremst et liv i frihet, der jeg selv bestemmer, og med anstendig lønn og skatt.
– Jeg vil derimot ikke lukke døren bak meg og gå i det stille, fortsetter hun. Hun vil på en «konstruktiv måte» forklare «hvorfor hun bestemte seg for å forlate Tyskland»:
- «Jeg mener at islam ikke tilhører Tyskland. Jeg ser den som en fremmed enhet som har brakt Vesten mer problem enn fordeler. Etter min mening er mange av tilhengerne (av islam) uhøflige, krevende og de avskyr Tyskland. I stedet for å stoppe islamiseringen av Tyskland (og påfølgende utsletting av vår kultur og frihet), synes de fleste politikere for meg å være mer opptatt av å bli gjenvalgt , og derfor foretrekker de å ignorere eller nedtone islam problem.
- Jeg synes de tyske gatene er mindre trygge enn de burde være tatt i betraktning vår teknologiske, lovemssige og finansielle muligheter.
Brevet fortsetter slik:
«I believe that immigration is producing major and irreversible changes in German society. I am angry that this is happening without the direct approval of German citizens, but is being dictated by you to German citizens and the next generation.
«I believe that the German media is increasingly giving up its neutrality, and that freedom of expression in this country is only possible in a limited way.
«I believe that in Germany sluggards are courted but the diligent are scourged.
Så til siste punkt, som burde svi noe kraftig for tyske politikere:
«Jeg mener det er en skam at i Tyskland må jøder igjen være redde for å være jøder.»
Omvendt integrering
Det foregår en omvendt integrering, som ikke minst illustreres i avisen Tageszeitung, som publiserte et brev fra «Anna», mor til to barn, som forteller hvorfor de valgte å flytte ut av Munchen. «Avskjedsbrevet» er rettet til byens ordfører, og man må nesten gni seg i øynene over hva som foregår – med «elitens» hjelpende hender og hoder. «Anna» skriver brevet til tross for at hun antar «at ingen bryr seg»:
«I am 35 years old, living here with my two young sons and my husband in an upscale semi-detached house with parking. So you could say we are very well off for Munich standards…. We live very well with plenty of space and next to a green park. So why would a family like us decide to leave the city? ….
Anna «antar» at politikernes barn «ikke bruker offentlige tilbud, at de ikke bruker offentlig transport og at de ikke går på offentlige skoler i ‘problemområder’. Jeg antar også at du og andre politikere sjeldent, om noen gang, beveger dere her».
Så på mandag morgen deltok jeg på en nabofrokost for kvinner som var sponset av Munchen. Her møtte jeg seks til åtte mødre, noen av dem med barn. Alle hadde hodetørkler, og ingen snakket tysk. De som organiserte sammenkomsten informerte meg om at jeg antakelig ville finne det vanskelig å integrere meg her (nøyaktig deres ord!!!). Jeg bør bemerke at jeg er tysk. Jeg snakker tysk flytende og jeg bruker ikke skaut. Jeg smilte litt og sa at jeg skulle prøve å integrere meg.»
«Anna» hadde tatt med salami- og skinkesandwich til kvinnefrokosten, «dessverre», som hun sier det. Dermed hadde hun enda mindre sjanse til å integrere seg.
«I was not able to speak German to anyone at this women’s breakfast, which is actually supposed to promote integration, nor was anyone interested in doing so. The organizers did not insist on anyone speaking German, and the women, who appeared to be part of an established Arab-Turkish group, simply wanted to use the room.
Det skulle også arrangeres en brunch for familier. «Anna» fikk vite at menn og kvinner da skulle segregeres, menn i et rom, kvinner i et annet. Først trodde hun det var en «dårlig spøk. Dessverre var det ikke det».
«So my impression of these events to promote integration is miserable. No interchange takes place at all!!! How can the City of Munich tolerate such a thing? In my view, the entire concept of these events to promote integration must be called into question…. I was informed that I am not allowed to include pork in my child’s lunchbox!!! Hello?! We are in Germany here! ….
Summert opp: «Anna» føler seg ikke ønsket. Hun opplever at familier som hennes ikke passer inn lenger i nærområdet. Hennes ektemann har formulert det slik: Jeg har en følelse av at vi nå er den største minoriteten uten en lobby. For hver eneste gruppe er det en institusjon, et lokale, offentlig oppmerksomhet, men for oss, et heteroseksuelt ektepar med to barn, ikke arbeidsløse, ikke handikappede, og ikke muslimer, for folk som oss er det ingen interesse.
Da «Anna» fortalte personell i barnehagen hvorfor sønnen skulle slutte, ble hun «kraftig angrepet av ledelsen». Hun fikk beskjed om at folk som henne og ektemannen var skyld i at «integreringen ikke fungerer, fordi de fjerner barna». Ledelsen har nå «stemplet» «Anna» som lidende av «fobi for fremmede».
«Dette er nøyaktig grunnen til at folk som meg mister tålmodigheten og vi velger å stemme på andre partier …. Ærlig talt, jeg har reist halve verden rundt, har flere utenlandske venner enn tyske, og har absolutt ingen fordommer eller motforestillinger til mennesker på grunn av deres opprinnelse. Jeg har sett mye av verden, og jeg vet at måten integreringen er gjort her (i Tyskland) vil få andre til å komme til samme konklusjon som vi har: enten sender vi våre barn til private skoler og barnehager, eller vi flytter…»
Selv blir jeg ikke overrasket lenger når folk forteller at de planlegger en fremtid i et annet land, eller at planen er å trekke seg tilbake til et lite homogent tettsted. Hvorfor folk tar slike valg, kan man jo lese om i Halvor Foslis bok, Fremmed i eget land.