En ansatt i Forsvaret forteller at de religiøse tilpasningene går i raskt tempo. Selv mener han at en knapt kan tro en er i Norge når en leser uniformsbestemmelsene. De fleste vet vel hva hijab, turban og kippa er, ja endog skjeggnett, men nå presenteres vi også for kesh, patka, kara, kirpan og tzitzi. Selv kristne kvinner tillegges nå regler av Forsvaret, sier han oppgitt.
Vedkommende ønsker anonymitet, vel vitende om at å uttale seg kritisk til religioner og religiøse uttrykk er blitt en risikosport.
Han mener det ikke er forenelig å jobbe i Forsvaret – som er den militære delen av den norske statsmakten – og sette sin religiøse identitet først. Det samme mener han gjelder for Politiet.
– Kan en ikke godta dette, har en ingenting i Forsvaret eller Politiet å gjøre.
De religiøse tilpasningene bidrar ikke til uniformens intensjon, nemlig nøytralitet og likhet, men til å fremheve forskjeller på personellet – basert på religion, påpeker han.
– Vil virkelig Norge dette? er hans frustrerte spørsmål.
Religiøse uttrykk til uniform
La oss ta et raskt blikk tilbake til 2009. Da raste debatten om såkalte religiøse hodeplagg, først og fremst hijab, til politiuniformen. Politikerne satt på hver sin side av gjerdet, mens politiet selv ikke ønsket å åpne opp for andre symboler til egen uniform. Slik endte også til slutt saken. I alle fall enn så lenge.
Vi tar ikke av oss bereten for Forsvarets valg.
Forsvaret har derimot stilt seg annerledes. De har vært positivt innstilt til det de kaller religiøse symboler til Forsvarets uniformer, noe som for øvrig også ble benyttet som et argument under debatten om hijab i politiet. Men mens hijab til politiuniformen skapte en engasjert debatt, gikk Forsvarets legitimering av religiøse symboler til uniformen nærmest upåaktet hen i offentligheten.
I 2012 fikk Forsvaret klarsignal av Forsvarsdepartementet om å formalisere religiøse uttrykk til deres uniformer, da ved at regler for dette skulle innlemmes i uniformsreglementet. Disse kom første gang til uttrykk i 2013.
2013-reglementet avviker ikke fra de påfølgende reglement hva gjelder såkalte religiøse symboler. I punkt 2.33 i Bestemmelser om felles uniformsregler i Forsvaret gis føringer for religiøse symboler og effekter til uniform.
Tillatte religiøse symboler
Generelt heter det at religiøse symboler er tillatt brukt til uniform i Forsvaret knyttet til de største offisielt registrerte trossamfunnene i Norge. Med andre ord er størrelse (og registrering) to grunnleggende elementer. Disse skal vise seg å være kristendom, islam, sikhisme og jødedom.
Det heter at de tillatte religiøse symbolene kan benyttes til alle uniformer og i de fleste tjenestesammenhenger.
Det er avdelingssjefen som skal vurdere hvorvidt bruken av religiøse symboler kan komme i konflikt med krav til helse, sikkerhet eller operativ evne eller effekt. Eventuelle restriksjoner skal vurderes på et individuelt og saklig grunnlag. Når det kommer til tjeneste i Hans Majestet Kongens garde gjelder egne bestemmelser.
Hva gjelder fellesregler for alle religioner skal hår og skjegg være velpleid, og anheng, kjeder og lignende skal brukes skjult under uniformen.
De enkelte religioner
For kristendommen heter det at kvinner under gudstjeneste kan dekke til håret med et ensfarget tørkle i sort uten pynt.
Så kan en jo spørre seg hvor Forsvaret har fått det fra at kvinner kan – eller bør? – dekke til håret under gudstjeneste, og hvorfor skal ikke dette tørkleet ha noen pynt? Og når ble et tørkle et religiøst plagg/symbol? Men uniformsbestemmelsene begrenser seg i alle fall til kvinner og gudstjeneste. Da baller det langt mer på seg for de andre religionene.
For islam heter det at kvinner kan benytte skjorte med lange ermer, selv om resten av avdelingen går med uniform med korte eller oppbrettede ermer. Men som det heter: Alternativt kan det benyttes en sort langermet trøye under uniformsskjorten.
Kanskje Forsvaret ville akseptert denne hijaben?
Også hijab er tillatt. Den må følge hodeformen og ikke være flagrende. Og den, som for den kristne kvinnen under gudstjeneste, må være ensfarget sort og uten pynt. Hijab erstatter derimot ikke militært hodeplagg, og skal således brukes under de ordinære militære hodeplaggene. (Jeg må innrømme at jeg allerede her begynner å miste noe av ideen med en ”uniform”).
Plagg som skjuler ansiktet og/eller uniformen (eksemplifisert med niqab, jilbab, burka) er ikke tillatt, heter det. En slik restriksjon er forståelig nok, men den bryter uansett med Forsvarets uttalte prinsipp om såkalt religiøse plagg.
Når vi kommer til sikhisme kommer utfordringen med å la alt hår forbli uklippet (kesh). Reglementet presiserer at håret likevel skal være velpleid og bæres i en knute enten på toppen av hodet eller i nakken. Denne hårknuten skal så dekkes av en turban eller en såkalt patka. Når det gjelder langt skjegg, skal skjeggnett benyttes.
I motsetning til hijab kan turbanen erstatte annet militært hodeplagg. Åpenbart har reglementsutformerne klødd seg litt i hodet for hvordan denne skulle løses, men de har nok kommet til at det ville være en smule latterlig for eksempel med en beret på toppen av turbanen.
Det har man ”løst” ved at turbanen normalt skal være av samme farge som hodeplagget til de øvrige i avdelingen. Videre skal pannebåndet i turbanen være sort og luetegn skal festes på turbanen slik at de er sentrert rett over pannebåndets triangel.
Så var det dette med hjelm eller annen verneutrustning. Mens Vegdirektoratet så langt jeg vet ikke gjør noen unntak fra påbudet om å bruke hjelm selv om det skulle komme i konflikt med turban, så vet Forsvaret å finne kreative løsninger. Litt barnlige løsninger, til og med.
En ung gutt iført patka.
I slike tilfeller kan en patka benyttes, forteller uniformsreglementet oss. En patka regnes hovedsakelig for å være en barnlig utgave en turban, men benyttes også av det som kanskje kan betegnes som mindre tradisjonelle sikher. I det norske Forsvaret skal patkaen være ensfarget sort og kan ikke erstatte militært hodeplagg, men brukes under (slik som hijaben).
Sikher bruker også såkalt kara, som er et armbånd i stål (som en påminnelse om sikhenes oppgave på denne jord). Men mens det i fellesreglene het at ”anheng, kjeder og lignende skal bæres skjult under uniformen”, så har sikhene åpenbart fått unntak. Ifølge reglementet skal kara være på høyre håndledd, og er tillatt brukt så lenge det ikke kommer i konflikt med krav til helse, sikkerhet eller operativ evne eller effekt.
Da var vi nesten kommet i mål hva gjelder sikher, men bare nesten. For sikher bærer også kirpan. Kirpan er en kniv, ofte betegnet som en religiøs dolk, eller som reglementet sier ”en symbolsk kniv”. Også her legger Forsvaret seg under de religiøse ønsker. Kirpan kan bæres over skjorte, og når jakke benyttes skal kirpan være innenfor denne. Så har da Forsvaret skjønt at det også gjelder noen andre regler i Forsvaret, for som det heter ”Bæring av kniv i det offentlige rom gjøres i henhold til lokale politivedtekter.” Akkurat sistnevnte var nytt for meg, da jeg trodde at bæring av kniv var knyttet til bestemmelser i våpen- og straffelov.
Eksempel på kirpan.
For jødedommen har vi kippa. Kippa er en kalott som dekker hodets krone. Den, som hijaben og patkaen, erstatter ikke militært hodeplagg, men det heter at mannlige medlemmer av det mosaiske trossamfunn kan benytte sort kippa uten pynt når militært hodeplagg ikke benyttes. At menn fremheves her henger vel sammen med at kvinner ikke bruker kippa (i motsetning til sikhene, der kvinnene kan bruke turban), men samtidig kan ortodokse jødiske kvinner bruke parykk som erstatning for kippa.
Tzitzi er «pynteduskene» som er knyttet i hvert hjørne av bønnesjalet.
Videre heter det at det er tillatt å bære tzitzit under uniformen. Tzitzit omtales som et poncholiknende plagg, men i realiteten handler det vel om «pyntedusker» som er festet til alle fire hjørnene på bønnesjalet (kalt tallit), der sistnevnte kan ligne på en poncho. Og siden medlemmer av mosaiske trossamfunn ikke skal bruke klesplagg hvor ull og lin er sydd sammen, så skal de ikke pålegges en slik kombinasjon.
De såkalte religiøse tilpasningene står i sterk kontrast til de øvrige av uniformreglementets bestemmelser. Det gjelder ikke minst respekt for uniformen (pkt. 2.3) der det blant annet heter ”Forsvarets uniformer skal bæres og behandles med respekt. Uniformen har lang tradisjon, den gir beskyttelse både nasjonalt og internasjonalt i krig og fred, og den gir autoritet. En militær uniform gir bæreren en offisiell status, (…) ”. Nå har ikke religiøse symboler til Forsvarets uniformer lang tradisjon, og det kan være et spørsmål om hvilken beskyttelse uniformen, eller autoritet for den saks skyld, den vil gi hvis det er religiøse motsetninger som kommuniseres. Videre er det svært konkrete regler for hva som er tillatt eller ikke, for eksempel er det ikke tillatt å blande uniform og politisk aktivitet (pkt. 2.25). Det er heller ikke tillatt med hårbånd, sløyfer eller lignende, ei heller synlig piercing (for eksempel i tungen), og for ørepynt heter det at ”det er tillatt med én ørepynt i hvert øre. Denne skal være midtsentrert i øreflippen.” (Pkt. 2.10).
Reaksjoner – eller mangel på sådanne
At ansatte i Forsvaret, eller andre for den saks skyld, reagerer på slike religiøse tilpasninger finner jeg forståelig. Ikke skal man heller være veldig oppegående for å se at reglene, eller regelen, for kristendommen er dratt inn som en legitimering for de andre religionenes tilpasninger.
Forsvaret er oppmerksomme på at ikke alle finner utviklingen gangbar. I Vernepliktsprogrammet 2014-2016 heter det fra TMO (Tillitsmannsordningen i Forsvaret), som er uttrykker den overordnede og prinsipielle vernepliktspolitikk, følgende (side 41):
Det argumenteres for at symbolbruk kan virke splittende på soldatmassen, da den enkeltes bruk kan virke støtende. TMO anerkjenner at det er et viktig prinsipp at den enkeltes tros- og livssynspraksis ikke må krenke andres rettigheter og friheter. Samtidig er det et grunnleggende prinsipp at alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom.
Dette bør være en oppsiktsvekkende holdning fra TMO: For når ble det et grunnleggende prinsipp at alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom? Og når ble Forsvaret å betrakte som et offentlig rom – dertil når vi snakker uniformer?
Samtidig synes det ikke å være bred enighet i Forsvaret om religioners plass, selv ikke internt i TMO. For da landskonferansen for TMO i 2014 skulle ta stilling til om organisasjonen skulle gå inn for en slutt på religiøse fellesritualer som feltgudstjeneste, kongeønsket, kirkeparade og «bønn på linje», sa Landtillitsvalgt i TMO, Gunde Almeland, følgende til NTB:
– Dagens praksis skaper skillelinjer. I vår anbefaling til landskonferansen sier vi at ikke-religiøse fellesritualer er et langt bedre alternativ.
Han så blant annet for seg et ikke-religiøst alternativ til den tradisjonelle feltgudstjenesten, som holdes for eksempel under øvelser.
Men også andre sider ved Forsvarets religiøse tilpasninger kan diskuteres. For eksempel når ble det bestemt at hijab (utelukkende) er et religiøst plagg/symbol?
Det kanskje mest oppsiktsvekkende ved Forsvarets religiøs tilpasninger er likevel den offentlige tausheten. Unntaket finner vi i én stemme – i en regionalavis i 2012 i Nord-Norge, som ikke engang fant veien til Internett. Til Nordlys den gang uttalte Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen at de religiøse tilpasningene beviste Forsvarsledelsens verdihavari. Nå sitter som kjent FrP i regjering, så da er det vel på tide å minne dem på tidligere tiders engasjement.