Frykten eter sjelen, vennskap og faglige fellesskap

Flemming Rose visste at han måtte skrive denne boken, spørsmålet var når. Planen var etter at han hadde gått av med alderspensjon, om 15-20 år, men en artikkelen i den danske avisen Politiken fikk han til å ombestemme seg.

I forkant av bokutgivelsen av De besatte har Flemming Rose gitt et intervju med Informationen. Her fremkommer blant annet at Jyllands-Postens øverste ledelse underla daværende redaktør (først på kultur, senere utland) Flemming Rose strenge restriksjoner i årene etter den såkalte Muhammed-krisen. I tillegg skal styrelederen ha blandet seg usedvanlig mye inn i avisens beslutninger.

Vitner vi «den frie» pressens farvel til ytringsfrihet? Og det fra avisen som har fremstilt seg selv som en bauta nettopp for ytringsfriheten?

Ifølge Informationen skildrer Flemming Rose etterspillet av Muhammed-krisen i årene 2011-2016 og gir et innblikk i de maktkamper og dilemmaer som oppstår når mennesker blir klemt mellom ønsket om å forsvare prinsipper – og frykten for voldt og terror.

Her kan det være på sin plass å minne om at konflikten startet i november 2005. Da ved at den danske forfatter Kåre Bluitgen hadde skrevet en barnebok om Muhammed, men fikk ingen kunstnere til å illustrere boken – de fryktet vold og represalier. I Jyllands-Posten (JP) vakte dette oppsikt, og avisen inviterte en rekke kunstnere til å portrettere Muhammed. 12 kunstnere sa ja, og disse tegningene/karikaturene ble publisert i JP i september 2005. Den gang forsvarte kulturredaktør Rose publiseringen med:

 … religiøse følelser kan ikke gøre krav på særbehandling i et sekulært samfund. I et demokrati må man af og til acceptere at blive kritiseret eller gjort til grin.

Se vår samleside om Muhammed-krisen på vårt gamle nettsted (de fleste av de henviste lenkene er dessverre brutt).

«En mann med en sak»

Flemming Rose sier at De besatte er en bok om terrorens vesen. En historie om hvordan frykten eter sjelen, vennskap og faglige fellesskap.

Han forteller at han som redaktør fikk munnkurv. Virkemidlene var sensur, verbale overhøvlinger og trusler om oppsigelse. Avishusets (JP og avisen Politiken har samme eier) og konsernets sikkerhet var det eneste avgjørende, som var viktig nok, men det gikk for langt, hevder Rose.

På begynnelsen av 2011-tallet var nervene tynnslitte hos mange av de ansatte i avishuset. De hadde først nå fått merke de virkelig konsekvensene av Muhammed-publiseringene. I løpet av kort tid (fra 2009) hadde fire terrorangrep blitt avverget mot avishuset, ett av dem i siste øyeblikk. Utgiftene til sikkerhet var høye.

I dette tidsrommet (2010) hadde Rose, fortsatt som kulturredaktør, publisert boken Tavshedens tyranni, men nå ville JP ha ro rundt Rose. De tilbød han stilling som redaktør for internasjonal avdeling, som han takket ja til. Men taus forble han likevel ikke.

Ifølge Nationen skrev Rose stadig innlegg i avisen, hvor han også berørte tema som ytringsfrihet og multikulturalisme. Sjefene irriterte seg og den øverste ledelsen fryktet at han var blitt «en mann med en sak». Konserndirektør Lars Munch hevdet at Rose virket «besatt». Daværende styreleder Jørgen Ejbøl skal ha truet med oppsigelse hvis han ikke stilte opp som vitne i en amerikansk rettssak som dreide seg om et avverget terrorangrep mot avishuset. Ifølge Rose mente Ejbøl at hans «ansikt virke som en rød klut på dem som ville avishuset ondt».

I mai 2011 ble det av ledelsen fremlagt en slag instruks på Roses handlingsrom, eller kanskje rettere: begrensede handlingsrom (denne instruksen er gjengitt i boken). Her fremkommer det at han ikke fikk delta i radio- eller tv-programmer, verken nasjonalt eller internasjonalt. Ei heller fikk han bedrive noen foredragsvirksomhet, også det forbudet gjaldt nasjonalt og internasjonalt. Religiøse spørsmål og Muhammed-tegningene skulle han avstå fra å kommentere. Formaningen i instruksen skulle foreløpig gjelde i ett år, og øverste myndighet ved tvilsspørsmål var konserndirektør Munch. I punkt åtte fremkom videre at ved utgivelse i utlandet av Roses bok (ironisk nok med hensyn til tittel) Taushetens tyranni skulle «fastlegges en spesiell plan». Likevel er det vel neste punkt (nr. 9) som er mest fascinerende: Der står det bare «??» – som om Rose selv skulle respondere på denne e-posten med forslag om hva som kunne begrense han. For som det heter i Informationen «med en enkel mail var Flemming Rose satt under administrasjon».

Denne instruksen ble siden forlenget, og skulle ende opp med å være gjeldende i resten av Roses tid i JP. Om lag fire år siden kom det til nok en konfrontasjon mellom Ejbøl og Rose, som endte med at Rose leverte sin oppsigelse.

Kontroll

Rose skal spekulere i boken på hvorfor han bare ikke ble sagt opp, hvis han utgjorde en slik sikkerhetstrussel. Han egen vurdering er at avisen kanskje mente å skylde han noe, da Muhammed-karikaturene slett ikke var hans idé. Det var en oppgave han utførte på vegne av sin sjefsredaktør, og som han etterpå ble sendt ut for å forsvare.

Videre hevder Flemming Rose at i utgangspunktet var det antakelig avishusets sikkerhet som var det viktigste, men etterhvert kom det til å handle mer om én manns ønske om å kontrollere Rose: Jørgen Ejbøl. Ejbøl var daværende styreleder, nå nestleder i konsernstyret og leder av JPs fond, ett av fondene som eier avishuset (JP/Politikens Hus).

Det skal ikke være noen flatterende omtale Rose gir Ejbøl i boken, og det fremkommer også at, til tross for Roses avtale med sjefsredaktøren, om avisspalte etter sin oppsigelse ble dette til stadighet utsatt. Han fikk også forbud mot å la seg intervju av JPs journalister. Alt iscenesatt av Ejbøl, ifølge Rose.

Konflikten mellom Ejbøl og Rose skal ha kulminert i september 2015, under utdelingen av en Ytringsfrihetspris i regi av JP til juristen Jacob Mchangama. Her skal Rose ha fått en overhøvling fra Ejbøl, angivelig fordi Rose, som er under beskyttelse av sikkerhetspolitiet (PET), skal ha sendt deltakerlisten til PET (som han er forpliktet til å gjøre). Både Rose og sikkerhetsvaktene forlot. Også folketingsmedlem Naser Khaders livvakt ble bedt om å forlate. «Jeg er formann for det hele, og dere skal holde dere vekk, forstår du det?», skal Ejbøl overhøvlet en av vaktene med.

Khader bekrefter hendelsen, og mener dessuten det er en skam at JP forhindrer Flemming Rose å komme til ordet.

»Jeg vil ikke bebrejde dem, at de bekymrer sig om medarbejdernes sikkerhed. Jeg har mærket det på egen krop. Jeg har livvagter 24 timer i døgnet. Alligevel mener jeg, at man skal stå fast. Hvis jeg holder min kæft, Flemming holder sin kæft, og vi holder op med at vise tegningerne, så har demokratiet jo tabt,« siger Khader.

Hykleri

Informationen lurer på hvorfor Rose gikk med på å legge bånd på seg selv – hvorfor sa han ikke bare opp? Det skyldes tre forhold, forklarer Rose. For det første at terrortruslene var legitime for unntakstilstand i avishuset, deretter hadde han sagt det han ville si om Muhammed-tegningene, og sist: han ville ikke ha hengende over seg at han «bare kjørte sitt eget show og ikke tenkte på virksomheten».

Paradokset er at mens avisen internt fratar Flemming Rose sin ytringsfrihet, så forsvarer de i offentligheten «ytringsfriheten som et ukrenkelig prinsipp». De opprettet også sin egen ytringsfrihetspris. I 2010 tildeles den somaliskfødte Ayaan Hirsi Ali med begrunnelsen: «Din kamp for ytringsfrihet er vår kamp.» Ifølge priskomiteen var Hirsi Alis skjebne en av de direkte årsakene til publisering av Muhammed-tegningene i JP.

Man får virkelig følelsen av at det er noen som forsøker å vaske sine hender rene.

På spørsmål om ledelsen offentlig har lagt bånd på han, peker Rose på hykleri:

Nej, men de skulle i hvert fald ikke svinge den der pressefrihedsfane i alle mulige sammenhænge. Der er et element af hykleri i det. Men det er jo svært, ikke. For fanden, altså… Jeg ved ikke, hvad de skulle have sagt udadtil. Det har jeg ikke tænkt igennem. Men der er en diskrepans mellem ord og handling.

– Men er det ikke bare det, der sker, når virkeligheden melder sig? Så indgår man kompromiser?

Jo. Men vi er jo pressen! Vi er ikke bare sat i verden for at tjene penge som alle mulige andre private virksomheder. Vi sælger vores troværdighed. Det er det eneste, vi har. Hvis vi gerne vil kritisere politikere og erhvervsledere for at være hykleriske, er vi nødt til selv at være konsistente.

Ytringsfrihet som skalkeskjul

I et intervju med Politiken i september 2015 tok Ejbøl plutselig avstand fra beslutningen om å publisere Muhammed-tegningene og fra den ledsagende tekst der Rose hadde sagt at enhver måtte finne seg i hån, spott og latterliggjørelse, melder Informationen. For tegningene handlet slett ikke om ytringsfrihet, hevdet Ejbøl, og vinket dermed farvel til JPs linje over ti år.

Det var dette intervjuet som fikk Flemming Rose til å skrive boken nå.

Han underminerede simpelthen Jyllands-Postens publicistiske profil i en situation, hvor han er formand for Jyllands-Postens Fond og skal varetage Jyllands-Postens interesser. Han lægger sig op ad Politikens synspunkt i stedet. Jeg fatter ikke, hvorfor det ikke var en kæmpe historie.

(Avisen Politiken har hele tiden vært kritisk til publiseringen av Muhammed-tegningene, ikke minst ut fra argumentasjonen om å ikke støte religiøse følelser).

Informationen påpeker at i samme Politiken-artikkel sa tidligere sjefsredaktør i JP, Carsten Juste, at det ikke lenger var ytringsfrihet i avisen. Han fratrådte selv sin stilling i 2008.

Rose håper at hans bok kan gi innsikt i hvilke dilemmaer man kan komme i når den frie presse trues med vold.

Du kan godt have alle skåltalerne og principperne. Men når truslen melder sig, hvad gør du så? Så begynder du at forbyde, lukke munden på folk og kontrollere dem. Lige så snart eksekveringen af pressefriheden har en pris, som kan være virkelig høj, der er vi ikke en skid bedre end de medier, der arbejder under diktaturer …

Rose tilkjennegir at han har mistet noen illusjoner, for vi kan se med mistro på at folk i diktaturer ikke gjør opprør, men når vi selv møtet slike trusler så begynner en å tilpasse seg – og man tilpasser argumentene til «den nye virkelighet», slik at en kan se seg selv i øynene.

Selv endte det med at Roses prinsippfasthet førte til beskyldninger om å ha ytringsfrihet og islam på hjernen. Det tok han ikke så tungt. Han peker heller på at det ble lest tolkninger inn i hans skriverier som ikke samsvarte med det han sa.

Flemming Rose tror JP har tapt kampen om ytringsfriheten, og viser i denne sammenheng til den nye sjefsredaktørens tiltredelsestale i september. Her sa Jacob Nybroe at avisens kamp for ytringsfrihet hadde vært «vanvittigt viktig», men at tiden var kommet til å «lette foten fra pedalen» – fordi avisen hadde vært i fare for å «bli en del av kampen.» I tillegg mener Rose at han indirekte kalte Muammed-tegningene for «fordumsfull».

På mange måter er denne saken større enn seg selv. Den kan være ett av de første bevis på at den frie pressen ikke lenger er så fri. Den lar seg styre av trusler, og journalister som ikke ønsker en slik underkastelse presses til å tie. Det kan være her de igjen bommer på Flemming Rose, han frykter tausheten mer enn ytringsfriheten.

Les hele intervjuet i Informationen: «Vi er ikke en skid bedre end de medier, der arbejder under diktaturer»