– Folk i Vesten er med gru i ferd med å få øyene opp for den muslimske verdens sykelige forhold til sex og at sykdommen er i ferd med å spre seg til deres egne land, skrev den prisbelønte, algiriske forfatteren og journalisten Kamel Daoud etter masseovergrepene i Köln nyttårsaften.
Jyllands-Posten oversatte det oppsiktsvekkende essayet som først ble publisert i New York Times. Her påpekte Daoud at seksualitet er blitt et tabu og en kilde til spenninger og vold i mange arabiske land. Islamistene har tilegnet seg et slags monopol på å snakke om kropp, sex og kjærlighet, og deres prekner i den arabiske verden har da også antatt karakter av en porno-islam, skrev han.
Forfatteren – som i likhet med Salman Rushdie har en fatwa hengende over hodet – er fast kommentator i den algiriske avisen Le Quotidien d’Oran og har tidligere skrevet en rekke artikler om temaet. Kommentaren om arabiske og nordafrikanske menns masseovergrep på jenter og kvinner på åpen gate i Köln samt flere andre europeiske byer fikk imidlertid voldsom kritikk. Fra europeiske intellektuelle, selvsagt. Som naturligvis startet en underskriftskampanje for å kritisere den frittalende forfatteren.
I essayet konstaterte Daoud at sex et stor paradoks i dagens arabiske land: man later som om det ikke finnes, men likevel er det blitt en bestemmende faktor for alt det usagte i samfunnet. Tanker om sex lar seg ikke fjerne av fortielse eller fornektelse. Fokuset rettes mot kvinner, som selv om de er tildekket er sentrum for alle relasjoner, utvekslinger og bekymringer i den arabiske verden, fortsatte han. Derfor må kvinner være tildekket og således fornekte sin kropp når de viser seg i det offentlige rom. For skulle de gå utildekket, vil det vekke det begjæret som islamistene, de konservative og de rastløse unge føler, men ønsker å fornekte.
Islamistene og mange konservative muslimer oppfatter kvinner som destabiliserende for samfunnet og derfor respekteres kvinner bare hvis hun har et tilhørighetsforhold til en mann, enten som kone eller datter. Dette motsetningsforholdet skaper ulevelige spenninger i samfunnet. Det naturlige begjæret har ingen ventiler og parforhold er ikke lenger forbeholdt intimsfæren, men er en bekymring for hele gruppen. Dette skaper seksuell frustrasjon, som igjen har potensiale til å utvikle seg til absurditet og hysteri, skrev Daoud og viste til flere eksempler på groteske fatwaer: Det er forbudt å være naken når man elsker, kvinner kan ikke ta på bananer og en mann kan bare være alene med en kvinne hvis hun har vært ammen hans eller passet ham som barn.
Praksis er ikke stort bedre: Kvinner blir overvåket, folk er besatte av jomfruhinnen og moralens voktere patruljerer i gatene. I Algerie ble salafister og lokal ungdom så oppildnet av radikale imamers preken i moskeer og på TV at de tok til gatene for å overvåke kvinners sømmelighet i det offentlig rom.
– Særlig på stranden, la forfatteren tørt til.
Politiet driver klappjakt på par selv om de er lovformelig gift. Forelskede par får ikke lov til å gå tur i hager og parker og ikke minst: parkbenker sages over på midten for å forhindre at folk sitter for tett sammen. Spenningene avspeiles i de arabiske medier, hvor teologer er populære på TV, samtidig som libanesiske sangere og dansere lokker de samme seerne med umulig og uoppnåelig sex. Fordi det finnes få sexterapeuter i den muslimske verden, har islamister oppnådd et reelt monopol når det gjelder å snakke om kropp, sex og kjærlighet. Islamistenes prekener på TV og internett har antatt karakter av en porno-islam, fastslo Daoud.
Dette ble for mye for europeiske intellektuelle, som i en årrekke har påstått at ethvert negativt utslag av islam ikke har noe med islam å gjøre, og på autopilot har hevdet – like lenge, men kraftig intensivert etter Köln – at arabiske og nordafrikanske menns overrepresentasjon på voldtektsstatstikkene egentlig er et generelt mannsproblem som absolutt ikke har noen sammenheng med et kulturelt og religiøst betinget kvinnesyn.
Essayet rakk følgelig knapt å bli publisert før en gruppe franske forskere hang ut Kamel Daoud som islamofob.
I sin faste kronikk i Le Quotidien d’Oran i hjemlandet har Daoud kritisert både islam og landets president, hvilket ikke alltid er ufarlig i Algerie. Han forble også i Algerie gjennom den ekstraordinært blodige borgerkrigen på 1990-tallet.
Men om ikke regimet og islamister i Algerie lyktes med å få den frittalende forfatteren og journalisten til å tie stille i løpet av 20 år, så lyktes det altså – i alle fall for en stund – europeiske intellektuelle med sin evinnelige trang til å stemple enhver kritiker av islam som «islamofobi»: Kamel Daoud uttalte at han trakk seg fra den offentlige debatten. Spesielt imponert over de amoralske franske forskerne var han ikke:
– Når man sitter på «sikre og behagelige kaféterrasser i vestlige hovedsteder», er det «illegitimt og skandaløst» å anklage ham for å være islamofob, sa Daoud og har et poeng: å henge ut en navngitt person som befinner seg i et ustabilt, islamsk land er usedvanlig tarvelig – selv etter europeiske islamapologeters standard. Særlig når de selv lever trygt, sa han.
Daoud er imidlertid av den oppfatning at kvinnenes skjebne er forbundet med hans egen fremtid og han la til at han ville fortsette med å skrive om det «syke begjæret» han ser i landet sitt. Men takket være europeiske intellektuelles debattskikk – hvis man kan kalle det det – ville han ikke lenger delta i samfunnsdebatten i Europa.
Heldigvis for oss europeere som er stuck med denne typen universiteter, forskere og intellektuelle har Kamel Daoud ombestemt seg.
Denne gangen konstaterer han at det er litt av æresmedalje våre intellektuelle venner kan smykke seg med: deres kritikk benyttes nå av islamister og konservative muslimer i angrepene på Daoud. Han ble med rette sterkt sjokkert og understreker det som bør ha gått opp for de fleste per nå: europeiske intellektuelles – og politikeres – kulturrelativisme og konfliktskyhet i forhold til islam, er i realiteten en støtte til islamister, konservative muslimer og deres verdensanskuelse:
– Jeg har ikke bruk for at folk i Paris og London belærer meg om det som skjer i mitt land. Det er en anelse ufint. Og samtidig støttet de faktisk islamistene. Herfra lød det nemlig, at når selv franske universitetsansatte var imotmeg, så måtte jeg virkelig være djevelen selv. De intellektuelle var ikke bevisste om konsekvensene av deres handlinger, sier han.
Daoud mener at man ikke kan være fri samtidig med at religion spiller en viktig rolle i samfunnet man lever i, hvilket er nettopp det islamister i inn og utland arbeider hardt for å innføre – også i europeiske land. – Man kan ikke være fri i systemer som bruker en religion eller ideologi til å innføre totalitarismen. Religionen er et intimt og personlig valg, for det vedrører ikke samfunnet. Hvis man lar religionen fylle det offentlige rom, blir den totalitær, og så kan man ikke være fri. I øyeblikket dreper man i Guds navn, i religionens navn, forklarer han.
Faktisk, fortsætter forfatteren, er den islamistiske presse – tv-kanaler, aviser og andet – ofte finansieret af Saudi-Arabien, og den står hele tiden klar til at bruge begivenheder, f.eks. tilfælde af racisme i Vesten, for at vinde moderate muslimer over på deres side.
»Så siger de: De afviser jer, men vi er her, kom tilbage. I Algeriet er der mange flere religiøse tv-kanaler, end der er generelle. Bøgerne er gratis. Hvordan vil I have, vi skal vinde over dem?« lyder det, før han fortsætter:
»Det, jeg er bange for, det er, at afvisningen af flygtninge i Europa vil nære islamismen hos os. Det er en form for mekanisme.«
Derfor insisterer han på, at vestlige lande skal forklare flygtningene klart og tydeligt, at de skal tilpasse sig de samfund, de kommer til.
»Flygtningen er kommet for friheden. Den skal han bevare. Man skal ikke have komplekser eller skyldfølelser, men sige tingene, som de er.«
Europa må forklare alle som kommer at respekten for kvinner er grunnleggende. – At respekten for verdsligheten og kvinnens frihet er viktig. Det er et pedagogisk kommunikasjonsarbeide som må gjøres, forklarer han og legger til at det også gjelder for den seksuelle problematikken som mange land står overfor for øyeblikket, som for eksempel i forhold til ekteskap der kvinnen er mindreårig.
Et andet problem i samme kategori er netop det, som skete i Køln den 31. december 2016:
»Problemet er, at disse folk er vokset op i en kultur, hvor kvinden er mindreværdig, en ejendom, en krop, som skal skjules. Når de kommer hertil, ser de en kulturel forskel, som de ikke forstår. Man skal forklare dem, at kvinden er ligeværdig med manden,« forklarer Kamel Daoud.
Og tilføjer:
»Den seksuelle elendighed i den arabiske verden er stor. Den fører til fanatisme, til ulovlig udvandring, til en nedvurdering af livet, til en lyst til ikke at leve, til at dø, til at blive selvmordsbomber. Folk er ikke lykkelige i den arabiske verden. For at være lykkelig, skal man begære den anden, føle sig begæret af den anden, på en sund og ligeværdig facon. Det seksuelle problem bliver et politisk, filosofisk, metafysisk og socialt problem. Det handler ikke kun om, at chikanere en kvinde eller ej. Det handler om, at livet ikke har nogen mening.«
Mange av dem som ankommer Europa har et ambivalent forhold til friheten som hersker her. Folk drømmer om den, men aksepterer den likevel ikke fordi kulturelle normer forhindrer dem i det. Det skaper en intensiv konflikt som kan ende med vold eller eksil, mener forfatteren og belyser et viktig poeng:
– På den ene side ønsker de å være frie, men de vil på den annen side ikke innrømme det. De vil gå ut med dere, med aksepterer ikke at noen går ut med deres søstre. De begjærer en kvinne i truse eller bikini, men de skammer seg over å begjære henne. De er simpelthen i konstant konflikt, som provoserer en konstant spenning eller vold, fastslår han.
De har sagt, at så længe spørgsmålet om religionen ikke er løst, kan vi ikke komme videre. Hvad gør vi?
»Man skal reformere fortolkningen af de muslimske tekster og oprette verdslige skoler. Modernisere landene, så folk kan få adgang til fornøjelse og livet i stedet for at vente på livet efter døden. Fra et intellektuelt synspunkt skal man tage spørgsmålet om religion fra islamisterne og genindtage det offentlige rum. Jeg forstår ikke mange muslimers tavshed rundt omkring i verden. I Frankrig siger muslimerne, at de ikke går på gaden, fordi de er stigmatiserede. Men nej – det er nødvendigt at tale, man skal gå på gaden og sige: Jeg er muslim, ikke en morder.«
Hvordan kommer vi dit?, undrer Jyllands-Posten, og får det opplagte svaret:
– Ikke med det første. Men med folk som kjemper, som dør, som blir slått ihjel. Som skriver, som tegner. Som tar tiden. Det tok også tid for dere å komme ut av middelalderen. Den friheten dere nyter godt av i Vesten falt ikke bare ned fra himmelen. Den krevde blodsutgydelser. Det kan lykkes, men det er en smule vanskelig. Så lenge dere direkte eller indirekte støtter Saudi-Arabia ved å kjøpe oljen deres, hvilke midler har vi så til vår rådighet?, spør Kamel Daoud.