Disse unge kvinnene, som i salafistgruppen Sisters Corner, de vet selvsagt godt at de vekker oppmerksomhet i gatene våre. Jeg vil påstå at for mange av de ansiktsløse er dette en del av prosjektet deres: «Se meg!» Altså et rent ønske om å bli lagt merke til. Brukeren av plagget sin intensjon er både provokasjon og ekshibisjonisme: Jeg er et objekt, ja, faktisk et seksualobjekt, dertil et stolt objekt! Altså rakt motsatt av hva de hevder er dette plaggets intensjon: Å skjerme dem fra menns oppmerksomhet og eventuelle seksuelle opphisselse, komme nærmere Allah, og slippe mote- og kroppspress. Til sistnevnte er det vel bare å si følgende: De velger selv å sette kroppen i fengsel.
Inkludere? Nei takk
Samtidig ber de ansiktsløse om å bli inkludert i samfunnet vårt. Vi andre skal altså åpne våre hjerter og sinn og kjærlig slippe dem inn i hvilken som helst sammenheng. De ser våre ansikt, vi ser ikke deres ansikt, men inkludert på likefot med ubehaget deres, se det krever de. Vi skal altså inkludere et perverst menneskesyn, enten det gjelder synet på en kvinne som vandrende, allestedsnærværende, potensiell seksuell forlystelse, eller det gjelder at en mann knapt er annet enn en gigantpenis med en hjerne på størrelsen med en ert. Hvor er logikken deres? Den finnes ikke.
Så kunne vi bare trekke på skuldrene og si at, vel, det er deres eget absurde, selvmotsigende valg å utstille seg slik som de gjør. For det er det de gjør: De utstiller seg. Men så enkelt er det ikke. De sender signal til andre jenter og kvinner om renhet og urenhet (jomfru eller hore), de formidler et forferdelig degraderende syn på mannen, og de tilslører totalt begrep som «frihet» og «identitet». Kroppene sine har de fengslet, friheten til oss andre spiser de av. Vi påtvinges ekstrem ideologi. Denne identiteten, tilsløringen, er intet annet enn et uttrykk for en fremmedgjøring, at de er en del av en stamme, dertil påstått religiøs og opphøyet stamme, og kan knapt tolkes annerledes enn at de ikke er interessert i å engasjere seg i et felles samfunn. De har selv plassert seg på sidelinjen.
En blid Solheim med ansiktsløse Leyla Hasic, som NRK så hjertelig inkluderer.
På «plakaten» de har omhyllet seg med, er skriften følgende: «Forbudt å se på, kun tillatt å fantasere om.» Det finnes ikke noe annet i dagens verden som mer kontrollerer kvinner og fanger kroppen hennes. Den er intet annet enn et forlystelsesorgan.
Frekk egoisme
Egoismen er således påfallende. De utviser ingen respekt for den lange kampen norske menn og kvinner har ført for å etablere et av verdens mest likestilte land, en frihet som gagner kvinner som menn. En frihet som også ligger til grunn for en av verdens rauseste velferdsstater – som de ansiktsløse vet å nyte godt av. Den respektløse adferden og konsekvensene for omgivelsene (deg, meg, samfunnsmoralen og undergravingen av velferden, da de eventuelt utdanner seg til arbeid som ikke passer andre steder enn på et bakrom), bør påtales hver eneste gang de krever «inkludering» og «respekt». De er ikke ofre, slik de gjerne prøver å fremstille seg. De velger selv kjønnsapartheid, de velger selv å fremstå som utstillingsdukker uten klær.
Det ligger et overbyggende lag av frekkhet over det hele. Hva med solidaritet med de eksempelvis millioner av lidende kvinner i islamske stater som Afghanistan, som behandles verre enn geiter, som frarøves enhver verdighet, som knapt kan drømme om et liv fri fra slaveri? Hva med at Den islamske staten har innført niqab som påbudt kvinneuniform?
Det er dette fascistiske mørket, som verden knapt har sett før, som de ansiktsløse åpent prøver å innføre/normalisere her. Kvinner under åket til Stalin, Mussolini og Hitler levde langt bedre liv enn kvinnene i dagens Kabul, Teheran eller Riyadh. Så absurd er denne teateroppsetningen av tåpelige, selvmotsigende og menneskefiendtlige argument og holdninger.
Ja, prinsipp, ikke følelser
Og ikke glem følgende: De frivillig ansiktsløse, de kan, som nettopp alle andre kvinner også kan, ha med seg en totalitær ideologi under masken. Det beste norske eksemplet i våre dager er da Aisha Shezadi Kausar, født i Norge av pakistanske innvandrere, i 2012 fikk turnere rundt i norske klasserom med niqab, angivelig for å bryte ned ungdommers fordommer mot plagget. Det var åpent kjent at hun beundret Taliban, like fullt fikk hun støtte fra Aftenpostens kultur- og debattredaktør den gang, Knut Olav Åmås. Det handlet visstnok om prinsipp, ikke følelser for Åmås. Med utgangspunkt i hennes ærbødighet for Taliban, sa Åmås:
Slik skal norsk ungdom få brutt ned sine angivelige fordommer. Aisha S Kausar på foredragsturne. Faksimile VG.
Men gjør det Aisha Shezadi selv til ekstremist å kjempe for niqab, selv om det kan ses som et kvinneundertrykkende plagg? Hun er ingen fare for det norske demokratiet hvis hun respekterer dets rammer og regler.
Kan ses som... Ingen fare for demokratiet… Jeg vet ikke om det gjorde inntrykk på Åmås og liberale (såkalte) Aftenposten, da det ble kjent at Kausar tok med seg sin lille sønn (som hun hadde med Arfan Bhatti) og vervet seg til Den islamske staten. Jeg ble ikke overrasket over valget hennes. Det burde heller ingen andre bli lenger.
Det handler nå om å stå opp for prinsipper, ikke absurde påstander og føleri. Verdifoten må settes ned.