Et foreløpig utkast av en studie av utlandske jihadister i Irak og Syria reiser tvil om den yndede forklaringsmodellen om at unge menn i USA og Europa tiltrekkes av voldelig islamsk ekstremisme fordi de har en trøblete bakgrunn og/eller er marginaliserte og dermed ensomme ulver som søker etter et alternativ til sine trøstesløse liv, melder det venstreorienterte tidsskriftet Macleans.
Forskerne Lorne Dawson fra Waterloo universitets avdeling for sosiologi, Amarnath Amarasingam fra George Washington universitets program for ekstremisme og Alexandra Bain fra St. Thomas universitets religionsstudier har foretatt intevjuer med 40 jihadister, 60 familiemedlemmer, venner og forbindelser, samt 30 nettfans, rekrutterere og potensielle jihadister over sosiale medier.
I den innledende studien Talking to Foreign Fighters: Socio-Economic Push versus Existential Pull Factors har de tre tatt utgangspunkt i 20 av de intervjuede og advarer mot antagelsen om at radikal islam bare appellerer til unge menn i randsonen av samfunnet; de uten gode utsikter til jobb eller støttende familie og venner. Og de selvradikaliserer seg dessuten ikke alene foran PC´en:
Three university researchers who contacted dozens of jihadists from abroad in Iraq and Syria, including some Canadians, say they seemed to be drawn mainly by the religious ideas—“no matter how ill-informed or unorthodox”—behind jihadism. Rather than being isolated individuals who self-radicalized in front of their computer screens, the report says they usually found mentors and, at least in the case of the Canadians, joined the fighting in “clusters.”
They suggest previous academic studies have put too much weight on those “push” factors—the problems and frustrations in the lives of young men who turn to extremist Islam and, ultimately, terrorist violence. “Based on what we are hearing in interviews with foreign fighters—more interviews than anyone has yet to report on—we think more attention and significance should be given to the repeated affirmations of the positive benefits of being jihadists,” they say.
Studien er planlagt publisert i et fagfelletidsskrift.
Rapportforfatterene skriver at intervjuobjektene spenner over alt fra trøblete ungdommer med personlige problemer til suksessfulle unge menn og kvinner med stabil bakgrunn. Men i de 20 intervjuene de har analysert så langt, er det ikke en eneste som antyder – hverken direkte eller indirekte – at sosial eller økonomisk marginalisering har skjøvet dem inn i deres ekstreme veivalg. – Sinne og frustrasjon spiller en rolle i prosessen, men det er den positive investeringen i en alternativ «verdensreddende» rolle som teller mest, uansett hvor rart det virker for utenforstående, konkluderer de.
De tre forskerne peker likeledes på viktigheten av inflytelsesrike radikale figurer som har en viss form for religiøs autoritet:
“In most cases, we would say the help and encouragement of some other outside mentors is required to complete the process of radicalization, to turn wannabe terrorists into deployable agents or independent martyrs for the cause. The process of self-radicalization needs to be legitimated to be complete.”
To probe the views of radicalized young men directly, the researchers had to assure them that they were not seeking “operational information” that would put them at risk. The questions focused on personal and family background, their sense of identity, and how they became fighters.
Along with information about the individuals, the researchers assembled a sort of group portrait of the Canadians fighting for various terrorist and radical factions in Iraq and Syria. “It is extremely difficult to verify any of this information, however, and for the most part we are merely reporting what one or more individuals have told us,” they admit. Still, the outline they sketch is intriguing.
Throughout the report, the authors repeatedly note that they are summarizing only preliminary findings. “Things may change as more of our existing interviews are analyzed and more interviews are undertaken,” they say. Still, they assert that their interviews with actual fighters have been more extensive than those relied on for previously published scholarly studies.
Pull-faktoren sterkere enn Push-faktoren
I rapporten understrekes det at krigerne selv sier at de i all hovedsak trekkes (pulled) til Irak og Syria på grunn av religiøs overbevisning, fremfor å bli skjøvet (pushed) dit på grunn av sine levevilkår i Vesten. – Ingen av våre eksempler kommer fra familiesituasjoner med fattigdom og marginalisering, skriver de. Tvert i mot, mange indikerer at de hadde en rimelig lykkelig og priviligert, eller i det minste komfortabel, barndom. I studien genrelt har det nesten ikke vært noen diskusjon om deres familiers økonomiske situasjon.
Dawson said today’s Associated Press report on the low level of knowledge about Islam among ISIS recruits might seem to contradict the Talking to Foreign Fightersreport, but doesn’t really. He said the sincerity of the religious commitment of newly radicalized individuals “has nothing to do with orthodoxy or depth of knowledge.” In fact, he added, “Converts in general are usually among the least informed practitioners of any religion—they are new. But, as is common knowledge, they are usually the most enthusiastic and fervent in their faith and behaviour.”
Rapportens forfattere innrømmer at det er vrient å tolke det muslimske radikale sier i ordvekslinger på sosiale medier, fordi jihadistene rettferdiggjør sine egne og gruppen tilhørers handlinger. De bemerker imidlertid at intervjuobjektene gang på gang tyr til religiøse forklaringer for hva de gjør. Det er derfor forskernes oppfatning at jihadistenes religiøsitet er sentralt for å forstå motivasjonen deres, uansett hvor vanskelig det er for utenforstående å begripe denne typen motivasjon.
Ettersom jihadister i stadig større grad fremdyrkes i Vesten og/eller jihadister med krigserfaring fra Syria og Irak begynner å vende «hjem», er det prekært for det samme Vesten å forstå problematikken til bunns, fremfor å blindt lene seg på den innvandringsliberale venstresidens evige forklaring på alt som er vondt og vanskelig her i verden: europeisk/amerikansk sosial urettferdighet, europeisk/amerikansk institusjonell diskriminering, europeisk/amerikansk rasisme og islamofobi og selvsagt: europeisk/amerikansk (fyll inn den europeiske/amerikanske arvesynden du personlig liker å påpeke her).
For hvis vi ikke forstår til fulle hva som driver heimfødinger inn i det villeste barbari, vil vi ikke kunne komme opp med noen hensiktsmessige mottiltak, ikke kunne forhindre ytterligere personer å hive seg på radikaliseringsvognen og heller ikke være i stand til å takle den stadig større gruppen hjemvendte jihadister på en – for omgivelsene deres – forsvarlig måte.
Den nåværende forklaringsmodellens forklaringsproblem
Da ender vi nemlig fort opp med forklaringsmodeller som den såkalte Århus-modellen mot radikalisering som eneste verktøy. Denne modellen ble i 2014 hyllet av apparatet rundt statsminister Erna Solberg og leder for Stortingets justiskomitè, Hadia Tajik (Ap), som alle mente at Århus-modellen burde importeres og brukes i norske kommuner. Modellens grunnleggende perspektiv er at unge, radikaliserte muslimer reiser til Syria og slutter seg til terrororganisasjonen Den islamske stat (IS) fordi de er ofre for diskriminering:
Hellige krigere – unge, der er blevet radikaliseret og rejser til Syrien eller Irak for at kæmpe for islamister – er ofre for diskrimination, og det er det, der gør dem yderligtgående.
…
Århus kommune og Østjyllands politi hevder at diskriminering er den største medvirkende enkeltfaktor som skaper vekstgrunnlag for radikalisering. Århus-modellen arbeider derfor ut fra begrepet “institusjonell diskriminering”:
Det drejer sig om organisationer og myndigheders svigtende evne til at yde en service på grund af hudfarve, kultur eller etnisk tilhørsforhold – herunder medarbejdernes »ubevidste fordomme, uvidenhed med mere,«
Denne modellen har imidlertid et stort forklaringsproblem. Politiets etterretningstjeneste (PET) anslo i 2014 at rundt hundre radikaliserte unge hadde reist fra Danmark til Syria. De som reiste er overveiende sunni-islamske unge menn av det som beskrives som “mange forskellige etniske oprindelser”. Antallet inkluderte da også etnisk danske konvertitter til islam.
Skal tro hvilken diskriminering på grunn av «hudfarge, kultur eller etnisk tilhørsforhold, samt offentlige ansattes fordommer og uvitenhet med mer ift samme», de etniske danskene har opplevd – i Danmark?
Og hvis diskriminering på grunn av ovenevnte er den største medvirkende enkeltfaktor for radikalisering og påfølgende tilslutning til IS eller andre islamistiske terrorgrupper, hva kommer det så av at vi ikke ser noe lignende fenomen blant alle dem som også har hudfarge, kultur eller etnisk tilhørsforhold? Du vet; alle de fra Thailand, Vietnam, Spania, Hellas, Argentina og India?
Både Socialdemokraterne og Dansk Folkeparti advarte om at Århus kommunes perspektiv kunne brukes som unnskyldning. Ah, men kritikken var misforstått, mente den daglige lederen for SSP (kriminalpræventivt samarbejde mellem Socialforvaltning, Skole og Politi) i Aarhus, Toke Agerschou, som hadde en nøkkelrolle i arbeidet med unge muslimer. Jihadistene kan nemlig ha hatt en barndom uten venner og den respekten det later til at Agerschou mener de har krav på:
Han påpeger, at arbejdet imod radikalisering gælder både højreekstremister såvel som unge radikaliserede muslimer.
»Det at blive skudt ud kan være grundlaget for at gå ind i en radikalisering. Hvis du kigger på dem, der er blevet højreradikale, er det typiske, at de i hele deres barndom har været uden venner, og at de er gået uden at blive respekteret, så er det sådan set vækstgrundlaget for at søge ind i den slags grupper. Det er et kendetegn, der går igen. Der går en snært igennem det her i alle de henvendelser, vi har haft, at det er mennesker, der ikke kan finde deres plads her i samfundet,« siger Toke Agerschou.
Internasjonale studier bekrefter den canadiske
Men internasjonale studier viser at marginaliseringshypotesen i beste fall er svært mangelfull. For eksempel viser en forskningsrapport fra Queen Mary University of London og en studie fra det franske senteret CPDSI som arbeider for å forhindre radikalisering, at det er flere unge muslimer med god utdannelse og/eller fra velstående familier, som blir radikalisert fremfor arbeidsledige og marginaliserte. Tallene fra CPDSI, som har befattet seg med nærmere 200 familier hvis sønner eller døtre er blitt radikalisert, viser at 70 prosent av de unge kom fra familier som er ateister og at 70 prosent av dem var fra middelklassen, meldte Aftenposten i februar 2015:
Den franske sosiologen Farhad Khosrokhavar er ekspert på radikalisering. Han deler jihadist-rekruttene inn i to grupper: unge fra forstedene og unge fra middelklassen.
…
Han tror at ungdommene fra velstående familier føler at de lever i et samfunn uten idealer.
— Islam svarer på deres ønske om idealer og gir dem en følelse av å være til nytte. Mange av dem er konvertitter og kommer fra familier uten tilknytning til Islam, sier han.
Den italienske forskeren Lorenzo Vidino og den danske professoren Jytte Klausen – som begge er begge ledere for forskningsprosjekter om jihadisme – mener at bildet av den typiske terrorist som en frustrert ung innvandrer fra sosialt dårlige kår er forenklet. Også deres forskning viser at de radikaliserte er godt utdannet, men at de likevel velger et liv i utkanten av vestlige samfunn.
Det samme mener forskere ved den amerikanske krigsskolen West Point, som har analysert bakgrunnen til over 4000 muslimer som har sluttet seg til IS. De kommer fra over 70 land, hvorav de største enkeltgruppene er fra Saudi-Arabia, Tunisia, Marokko, Tyrkia og Russland. Gjennomstnittsalderen er 26-27 år og det vanligste fødselsåret er 1987. 60 prosent var single, 30 prosent gift, 9 prosent er ukjent. Westpoint-forskerne konkluderte med at IS-rekruttene er godt utdannet i forhold til utdanningsnivået i hjemlandene. Halvparten hadde minst videregående skole, og rundt halvparten av disse igjen hadde høyere utdannelse. Arbeidsledigheten var ikke spesielt høy, men flere hadde hatt enklere, ufaglært arbeid enn utdannelsen skulle tilsi. Blant rekruttene finnes ingeniører, lærere, selvstendig næringsdrivende og kjemiingeniører. 70 rekrutter hadde bakgrunn fra militære og politiet.
– Sammenlagt er disse tallene en interessant motvekt til den alminnelige antagelsen om at disse krigerne er utstøtte og einstøinger som reiser i krigen uten å forlate noe vesentlig, opplyste West Point-forskerne, og la til at dette tyder på at det finnes en type hellige krigere som er blitt så til de grader overbevist om kalifatet at de dropper betydelige forpliktelser på hjemmebane for å slutte seg til IS.
Våre evige sosial rettferdighets-krigeres foretrukne forklaringsmodell er med andre ord i ferd med å bli grundig tilbakevist, men hvis våre myndigheter fortsatt velger å arbeide utfra deres helt sikkert velmente – om enn det er litt uklart overfor hvem – hypoteser, har vi et stort problem. For i dag holder mange land, Norge inkl., problemet delvis i sjakk ved å kaste lassevis av penger og sosiale goder på det, men Europa er i en økonomisk krise og den nåværende pengeflommen kan snart ta slutt. Resultatet vil sannsynligvis bli enda flere døde i Europa og det øvrige Vestens gater.
Den canadiske studien er enda ikke fullført, men sammen med de andre rapportene vil den forhåpentligvis føre til at vår politiske ledelse etterhvert våger å forholde seg til problematikken med mer nødvendig, nåtidig realisme enn en luftig sekstiåtteridealisme fra gårsdagens verden.