Oslo-politiet har en egen gruppe som arbeider med hatkriminalitet. Det bør være et eksempel til etterfølgelse for resten av landet, skrev Aftenposten på lederplass 2. januar 2016.
Bør det?
Brendan O`Neill.
– Det er på tide å skyte ned hatforbrytelseshysteriet etter Brexit. Dette er den mest kyniske, politisk motiverte forbrytelsespanikken i manns minne, skriver magasinet Spiked!s frittalende redaktør Brendan O`Neill.
Og han har et poeng. Vi har nemlig sett disse påstandene før, hausset opp av organisasjoner og aktivister – og ukritisk gjengitt i de fleste medier. Men medfører de riktighet?
Det kan ikke herske tvil om at hatkriminalitet finnes og at det blir begått overgrep på enkeltpersoner. Og ett offer er selvfølgelig ett for mye. Det kan imidlertid stilles spørsmål om omfang og karakter, og ikke minst ved motivene til de som hausser opp begge deler. Mye tyder på hatkriminalitet er i ferd med å bli et yndet politisk våpen, for skylden for kriminaliteten og eventuell økning plasseres selvsagt i de politiske motstandernes leir.
Etter 22/7 gikk for eksempel Antirasistisk senter (ARS) ut og rapporterte om en bølge av hatkriminalitet mot muslimer som befant seg i Oslo sentrum før gjerningsmannen ble kjent. Det ble etterhvert akseptert som en sannhet. Et halvt år etter tok imidlertid forfatter og daværende journalist i Aftenposten Kjetil Østli fatt i saken og fant følgende:
Det er 27 politidistrikter i Norge. Aftenposten har bedt dem søke i politilogger etter overfall/trakassering/vold mot innvandrere i timene etter 22. juli-eksplosjonen. Alle 27 har svart. Konklusjon: Politiet har ikke registrert ett eneste tilfelle. Hverken i anmeldelser eller i logger (hendelser som ikke trenger å bli anmeldt). Selv ikke politiet i Oslo har registrert vold mot innvandrere i disse timene.
Diskrimineringsombudet hadde heller ikke mottatt en eneste henvendelse.
ARS så derimot ingen grunn til å beklage overdrivelsene. De visste nemlig:
Antirasistisk senter har en egen «mottakskasse» for rasismehendelser. Ingenting ble rapportert der i dagene etter 22. juli, bekrefter leder Kari Helene Partapuoli.
– Men det skjedde mye, så det må ikke betviles. Ansatte og ungdom som brukte senteret 22. juli, gikk ut på gaten for å se, men fikk ukvemsord ropt etter seg og gikk raskt inn igjen. Flere ringte dessuten og skjelte ut faren min. De sa til ham at jeg var skyldig i at innvandrerne kom hit. Og en papirløs fra Iran vi kjenner, fortalte at han ble sparket på bussen da han ba om et sete, sier Partapuoli.
Iraneren skal ikke ha anmeldt dette. Vi har bedt Antirasistisk Senter om å sette oss i kontakt med iraneren, men de har ikke telefonnummeret hans og vet kun at han er på et mottak i nord.
I mai 2013 ble soldaten Lee Rigby slaktet på åpen gate av islamistene Michael Adebolajo og Michael Adebowale i Storbritannia, og det gikk ikke lang tid før den statsstøttede organisasjonen Tell Mama – som overvåker antimuslimske angrep – ved Fiyaz Mughal varslet om en «bølge av hatkriminalitet» og vold. – En bølge av angrep, trakassering og hatefulle utsagn mot muslimer, et enestående antall hendelser, sa Mughal til en ukritisk presse. Han la til at det hadde vært en økning av daglig trakassering av muslimer på åpen gate “uprovoserte, opportunistiske angrep utført av fremmede”. – I løpet av litt over en uke har denne typen kriminalitet økt markant i antall og i mange sammenhenger blitt mer ekstrem. Omfanget av tilbakesteget er forbløffende – det har vært en massiv økning i anti-muslimske fordommer, fortsatte han og opplyste at han ikke så noen ende på «voldsspiralen». – Det er en underliggende islamofobi i samfunnet vårt, og den forferdelige hendelsen i Woolwich har brakt dette til overflaten, avsluttet han.
Pressen og det øvrige offisielle Storbritannia lyttet andektig. Ingen stilte ubehagelige spørsmål.
Enter The Telegraphs svar på Kjetil Østli: Andrew Gilligan. Han tok en kikk på underlagsmaterialet, stilte de spørsmålene ingen andre gjorde og plutselig så Mughals hatkrimbølge og voldsspiral slik ut:
120 av de 212 «antimuslimske hendelsene» – 57 prosent – fant sted på internett i form av krenkende posteringer på Facebook, Twitter og blogger. Ubehagelig, ja, men ikke voldelig, fysisk skadelig eller – i de aller fleste tilfeller – ulovlig. Ytterligere 35 saker av de 212 – altså 16 prosent – var ikke verifisert.
I den alvorlige enden dreide 17 av sakene – 8 prosent – seg om fysiske angrep på individer. Seks mennesker hadde fått ting kastet etter seg, mens 11 av tilfellene dreide seg om forsøk på å rive av kvinners hijab eller andre islamske klessymboler. Hverken politiet eller The Telegraph fant at noen hadde hatt behov for medisinsk behandling etter de fysiske angrepene, selv om det å bli angrepet i seg selv er ille nok.
Asking other police forces and trawling local media reports, The Telegraph has been unable to find a single confirmed case since Drummer Rigby’s death where any individual Muslim has received an injury requiring medical treatment.
Tell Mama rapporterte ikke desto mindre at en muslimsk kvinne var blitt slått bevisstløs i Bolton, men lokalpolitiet hadde ikke noe kjennskap til hendelsen og mente at den ikke hadde funnet sted. Politiet i London, som registrerer «forbrytelser med islamofobisk tilsnitt», mottok for øvrig 13 anklager om vanlige eller rasemotiverte angrep på muslimer i London i uken etter drapet på Rigby.
De mest alvorlige hendelsene etter drapet var angrep på moskeer. Det ble registrert i alt 11 slike angrep, hvorav to var svært alvorlige: en moskè ble brannbombet, i en annen trengte en knivbevæpnet mann seg inn. Resten var ruteknusing og grafitti. Det er mellom 1100 og 1500 moskeer i Storbritiannia, så antallet som ble angrepet var færre enn 1 prosent. Igjen: ille nok, men ingen grunn til utnevne landet til en pøl av hat og forakt mot muslimer.
Dette står i skarp kontrast til reaksjonene på selvmordsangrepene 7. juli 2005, da de antimuslimske angrepene både var flere og mer alvorlige. Samtlige data viser følgelig at risikoen for/omgivelsenes tilbøyelighet til antimuslimske handlinger har gått ned.
Det er vanskelig å konkludere med annet enn at islamofobiindustrien ikke liker denne utviklingen. Samme Tell Mama hadde allerede rapportert om en økning av «antimuslimske hendelser» – to måneder før drapet på Rigby. For Mughal var drapet bare en beleilig anledning til å banke budskapet inn. Den offentlige støtten til organisasjonen ble kort etter trukket som følge av Mughals metoder og påstander.
Men hvilken glede skulle nå noen ha av å hausse opp et så uhyggelig fenomen som hatkriminalitet? Vel, for det første er det penger og dermed eget livsgrunnlag å hente; de fleste organisasjoner som overvåker hatkriminalitet får raus statsstøtte. For det andre gir det aktivister, interesseorganisasjoner og andre opportunister politisk legitimitet samt en kraftig stemme i samfunnsdebatten og for det tredje er det et ypperlig balltre man kan slå enhver meningsmotstander i hodet med når man ikke greier å ta dem på annet vis i åpen debatt. Et godt eksempel på hjemmebane er blogger Gunnar Tjomlids usubstansierte anklage om at sosiolog Kjetil Rolness`påpekning av statistiske fakta bidrar til hatkrimialitet.
Dette er blitt veldig tydelig etter Brexit i Storbritannia. Brendan O`Neill gjør rede for registreringsmetodene og det er kort sagt ikke betryggende lesning. På den annen side skal vi kanskje være takknemlige for at vi så langt bare snakker om en bølge, for med disse metodene kan vi snart stå overfor full oversvømmelse.
Hatkrimpushernes underliggende tankegang er nemlig den at enhver borger syder av voldelig fremmedhat, rasisme og islamofobi som bare venter på den minste unnskyldning for å bryte frem, slik at de kan forgripe seg på sine medmennesker. Det utløses naturligvis av politikere og debattører som sier ting hatkrimbrigaden ikke liker.
De som stemte for å forbli i EU likte resultatet av Brexit dårlig, og før vi visste ordet av det ble landet overskylt av hatkriminalitet. Det er neppe nødvendig å påpeke hvem som ble utpekt som skyldige.
Hatkriminalitet øker etter Brexit, meldte NRK 8. juli 2016.
VG fulgte lojalt opp i artikkelen «FN advarer mot rasistiske angrep etter Brexit» 28. juni:
Flere britiske organisasjoner, aktivister og politikere frykter at denne utviklingen kan være koblet til den tøffe innvandringskritikken brukt i EU-kampen.
– Jeg har brukt mesteparten av helgen til å snakke med organisasjoner, privatpersoner og aktivister som arbeider med rasistisk hatkriminalitet, og som fører oversikt over hatkriminalitet. De har vist til noen virkelig bekymringsfulle foreløpige rapporter fra folk som har blitt stoppet i gaten og sagt «se her, vi stemte Leave, det er tid for dere å dra», sier tidligere formann i Tory-partiet, baronesse Sayeeda Warsi, til Sky News.
– Har det noen gang vært en kriminalitetspanikk så luftig, så gjennomskuelig og så direkte fabrikkert for politiske formål som post-Brexit hatkrimhysteriet?, spør O`Neill, som konstaterer at alt for mange jatter med og aksepterer det hele som et beviselig faktum.
They repeat and tweet every claim from officialdom about ‘soaring hatred’ since the 23 June referendum, and hold it up as proof that the vote to leave the EU unleashed the latent xenophobia and even homophobia of Them: those sections of society that are Eurosceptical and therefore evil. Enough. This is a moral panic, plain and simple: a naked example of the kind of ‘crime construction’ by the powers-that-be that liberals and leftists might once have critiqued, back when they were more questioning.
Rapportene om hatkriminalitet tåler ikke engang den mildeste gjennomgang, fortsetter han og viser til organisasjonen Galops, som kjemper for homofiles rettigheter, påstand om at homofobisk hatkriminalitet økte med 147 prosent i de tre månedene etter folkeavstemningen. I følge Galop skyldes det «giftigheten som ble skapt av debatten om EU-avstemningen».
Hvordan fungerer dette, da?, lurer O`Neill på og påpeker: det var ikke noe anti-homofilt segment i Leave-leieren. Ingen av argumentene for å forlate EU var relatert til homofili. – Likevel forventes vi å tro at en diskusjon om en Bryssel-institusjons fremtid på et eller annet vis ledet folk til å tenke: «Jævla homser, la oss ta dem.» Hvem kjøper dette?, fortsetter han.
Hvis du kjøper det, vil en rask kikk på Galops latterlig usubstansierte rapport forhåpentligvis få deg til å tenke om igjen, mener O`Neill:
Rapporten hevder at 2,1 millioner homofile i Storbritannia har opplevd hatkriminalitet på et visst tidspunkt i deres liv og at mange slike tilfeller fant sted i de tre månedene etter Brexit. Men disse «fakta» er basert, ikke på rettssaker eller politietterforskninger eller bilder av blåmerker, men på en nettundersøkelse blant 467 LGBT-personer (lesbian, gay, bisexual, and transgender). Undersøkelsen ble distribuert gjennom nettverk bestående av «aktivister, individer og profesjonelle i LGBT-miljøet». Den spurte de 467 selvvalgte LGBT-personer om de noengang hadde opplevd noen former for hat relatert til deres identitet. Rundt 80 prosent svarte ja. Utfra antagelsen om at det er 2,7 millioner LGBT-personer i Storbritannia – og Galop selv innrømmer at det er en nokså stor antagelse ettersom det ikke finnes noen statistisk oversikt over seksuell legning – ekstrapolerte Galop responsen fra 467 individer til å hevde at 800 000 homofile menn, 500 000 biseksuelle, 400 000 transpersoner og 400 000 lesbiske har vært ofre for hatkriminalitet på et eller annet tidspunkt, med en stigning etter Brexit.
– Jeg legger hodet mitt på blokka og sier at dette ikke er god forskning. Det vi har her er udokumenterte påstander, skaffet til veie av undersøkelser distribuert i nettverk som kanskje, bare kanskje, har en interesse av å hausse opp LGBT-miljøets offerstatus; og disse udokumenterte påstandene blir deretter projisert over på LGBT-befolkningen hvis antall er ukjent, for å fortelle en historie om massehat mot homofile som rett og slett ikke er synlig i dagliglivet. Dette er ikke forskning, det er Hokus Pokus, skriver O`Neill.
Yet much of the Remainer lobby bought into this mystical Brexit spike in homophobic crimes, just as they have uncritically accepted every claim of a post-Brexit hate-crime rampage. For months now, politicians and the media have been telling us that Brexit unleashed an ‘epidemic’ of violent spite. Media Remainers latch on to every police statement about spiralling hate crimes as proof that leaving the EU is a disaster, and Britain has overnight turned into a cesspit of backward thinking. Their cloying, uncritical faith in the cops and their figures is touching, but it’s misplaced.
Yesterday, the Home Office issued its annual report on hate crimes. It says there was a ‘sharp increase’ in hate crime after the referendum. In July there were 5,468 hate crimes – 41 per cent higher than the number of hate crimes in July last year. But again, we need scepticism – a lot of it. These 5,468 alleged incidents – I know it’s evil to use the word ‘alleged’ these days, but some of us still believe in due process – have not been investigated, far less tried in a court of law, and therefore there is no hard proof of what happened or whether it happened. This is because these ‘crimes’ (the police and Home Office have given up on the word ‘allegations’) are simply things that have been told to the police, often through their phone or email hotlines. And then the police instantly – instantly – record them as hate crimes, with no need for questioning or investigation of any kind. Every single person who phones a hate-crime hotline is believed. Again, this isn’t science.
For å riktig se hvor vilkårlig definisjonen og registreringen av hatkriminalitet i realiteten er, viser O`Neill til politiets operative retningslinjer for behandling av slike forbrytelser:
«For registreringsformål er det offerets, eller enhver annen persons, oppfatning som er den definerende faktor for hvorvidt hendelsen er hatkriminalitet. Offeret trenger ikke å rettferdiggjøre eller presentere bevis for sin oppfatning og politibetjenter eller øvrig stab skal ikke direkte utfordre denne oppfatningen. Bevis for fiendtlighet er ikke nødvendig for at en hendelse eller forbrytelse skal registreres som hatkriminalitet eller hattilfelle.»
– Fikk du med deg dette? For at en angivelig hendelse skal registreres som hatkriminalitet – det vil si: for en innringt påstand å bli til harde fakta – trenger offeret eller «enhver annen person» ganske enkelt å si at det var hatkriminalitet og politiet vil ikke utfordre dem.
– De som stemte for å forbli i EU klager konstant over Leave-lobbyens «postsannhetspolitikk», og likevel omfavner de en eksplisitt anti-bevisbar metode for kriminalitetsregistrering, kjøper hatkrimhysteriet til tross for at registrering av hatkriminalitet, i motsetning til enhver annen kriminalitet, er basert på subjektive følelser.
Det er noe premoderne over dagens umiddelbare tro på antatte ofre, mener O`Neill:
There’s something almost pre-modern in this instant belief in alleged victims, in this magical transformation of story into fact. Indeed, it brings to mind the cry of John Proctor in The Crucible, Arthur Miller’s play about the Salem witch trials: ‘Is the accuser holy now?’ In the world of hate crime, yes, the accuser is holy. His claim, his word, is sacrosanct; no one may question it. Politics doesn’t get much more post-reality than this.
Han fortsetter: «Den angivelige økningen i hatkriminalitet etter Brexit skyldes sannsynligvis den høyst relativistiske registreringen av slik kriminalitet og offentlighetens aktive søk etter samme. Diverse myndigheter så etter hat etter folkeavstemningen: fra den vidtrekkende Twitter-delingen av politiets hatkrim-hotline til borgermesteren i Londons spesielle nettside som tryglet folk om å ringe eller sende e-post om hatforbrytelser som følge av avstemningsresultatet, var myndighetene desperate etter å få flere folk til ringe, fordi hver eneste telefonsamtale umiddelbart blir en hatforbrytelse og dette styrker deres generelle tro på at Brexit har forårsaket ustabilitet. De fant ingen nøytral, vitenskapelig observasjon av en hatkrim-epidemi; de var overbevist om at det fantes en og de satt seg fore å bevise det. De beviste sin egen teori. De fant hva de ønsket å finne. »
Hvis dette lyder kjent, skyldes det at dette ikke er et spesifikt britisk problem. Vi ser det her også (min uth.):
– Antallet anmeldte tilfeller av hatkriminalitet synker i Norge. Unntaket er Oslo hvor tallet på anmeldelser har eksplodert etter at det ble opprettet en egen gruppe som arbeider med kriminalitet motivert at hat og intoleranse. Arbeidet i Oslo bør være et eksempel for hele resten av landet, skrev Aftenposten i januar. Og stilte ingen spørsmål ved det.
– Den virkelige historien her er ikke at Storbritannia ble mer hatefullt etter folkeavstemningen, men at offisielle representanter, godt hjulpet av spektakulært ukritiske kommentatorer, har utviklet nye måter å kynisk konstruere kriminalitetsepidemier på. Og for hvilket formål? For det eksplisitt politiske målet å demonisere velgernes valg i folkeavstemningen og fremstille Storbritannia utenfor EU som et farlig sted hvor gamle og stygge holdninger har blitt styrket. Sjelden har den politiske motivasjonen for å spre kriminalitetspanikk vært så åpenbar, så skingrende som denne, fortsetter O`Neill og avslutter:
– Og likevel har ingen på venstresiden eller liberale akademikere kritisert galskapen. Dette er en ekstraordinær snuoperasjon. På 1970 og -80tallet, la venstreorienterte sosiologer og kriminologer mye intellektuell energi i å utstille forbrytelser og moralsk panikk. Titlene på bøkene deres sier alt: «Panikk: Den sosiale konstrueringen av gjengproblemet», «Ungdomsforbrytere og konstrueringen av moralsk panikk», «Moralsk panikk: Den sosial konstrueringen av avvik». De erkjente at myndighetenes håndvridning over visse typer kriminalitet – fotballhooligans, svarte ranere, limsniffere – ofte var drevet mer av frykt enn av fakta. Og de argumenterte for at denne type panikk ofte ble iverksatt for eksplisitte, politiske formål; for å demonisere en «avvikende» seksjon av samfunnet og rettferdiggjøre introduksjonen av mer autoritære tiltak. At så mange nominelle venstreorienterte og liberale ikke bare kjøper hatkrimhysteriet, men aktivt fremmer det bekrefter i hvilken grad denne politiske gruppen har forlatt sin skepsis til myndighetene og nå er lite anet enn status quos uoffisielle arm.
– Det er en stygg ironi. Remainers i media anklager Leavers for å være autoritære populister, som lengter etter mer sosial kontroll, drevet av frykt for De Andre. Hatkrimhysteriet antyder likevel at dette passer bedre på remainers. Begrepet «autoritær populisme» ble faktisk myntet av den venstreorienterte teoretikeren Stuart Hall på 1980-tallet, og opprinnelig brukt for å beskrive de som pusher kriminalitetspanikk for å tillate offentligheten å problematisere seksjoner av samfunnet og å overvåke samfunnet som helhet.
‘Authoritarian populism’ was never a very useful phrase, speaking as it did to the 1980s left’s wrongheaded, anti-democratic conviction that the authoritarian impulse emanated from below, from the populace, rather than from the political elite. But today it is better applied to influential Remainers than ordinary Leavers, since it is they who spread crime panic; who ‘Other’ whole swathes of society (dumb, hateful anti-EU whites); and who implicitly invite more authoritarian policing and censorship to deal with their utterly invented tsunami of hate. Post-truth, fact-lite, fearful authoritarian – know thyself.