Jeg vet ikke hva når den offentlige endringen for alvor startet, men det var nok flere som begynte å ane uråd i 2008 da budskapet om «at det finnes en rasist i oss alle» ble prøvd solgt inn. Som vi skrev da:
Når leder Kari Helene Partapuoli ved Antirasistisk senter den 15. april 2008 hevder i Aftenposten at det er en rasist i oss alle, med et påfølgende utropstegn, leser jeg desperasjon i hennes utsagn. Og hun lanserer (igjen) ideen om den ubevisste rasisme. Vi er altså alle rasister, vi vet det bare ikke selv. Men så kommer PR-stuntet: Vi skal ikke være så lei oss for at vi rasister.
Jeg vet ikke hvor mange som bet på. Personlig tror jeg at dette var dagen da «rasisme» virkelig begynte å miste sitt innhold. Dagen da alt og ingenting var rasisme, og på toppen av det hele skulle vi ikke være så lei oss. For vi hadde noen som kunne veilede oss ut av gørra?
Rasismekortet
Siden har det å være kritisk til gjeldende innvandringspolitikk blitt mer og mer legitimt, og rasismebegrepet har mistet mer og mer av sin substans. Jo da, enda drar noen rasismekortet, men rødfargen har falmet og færre bryr seg om det. Det har mistet den makten det en gang hadde.
Legitimitet til kritikk av innvandringspolitikken slo rot under folkevandringskrisen som startet i fjor. Ankomstene til Europa i løpet av 2015, som også i år, beviste for alt og alle at politikken på området ikke er gangbar. Og det til tross for at det hele startet med enorme kampanjer fra diverse hjelpeorganisasjoner og medier. «Flyktningkrisen» var et faktum. Millioner av mennesker trengte hjelp. Her skulle vi åpne hjerter og landegrenser – og pengebøker. Den som ymtet om noe annet, som for eksempel retur og hjelp i nærområdene, ble igjen forsøkt vist rasismekortet. Nå inneholdt kortet følelser og moral, summert opp i «plikt».
Men migrasjonspresset viste at systemene ikke fungerte, og de ulike lands ulike praksis viste at tross alle internasjonale avtaler og konvensjoner så ble de samme tolket – og praktisert – ulikt. EU viste at de forsto situasjonen for sent og siden har ikke EU klart å etablere troverdige avtaler eller praksis på plass (og snart er det nytt toppmøte i EU der det gjenstår å se hva Tyrkias Erdogan kan finne på). Forbundskansler Angela Merkel visste virkelig å rote det til ved sin politikk på feltet. Land etter land i Europa tok saken i egne hender, innførte grensekontroller, strammet inn innvandrings- og integreringspolitikken, men noen lot også regler være regler og sendte migrantene videre til et annet land uten å registrere dem. Det har så langt spart Norge for ny høy tilstrømning, da Norge er et destinasjonsland og ikke et transittland.
Dette har skjedd samtidig med at rasismekortet forsvant i baklomma til den ene etter den andre. Det gikk opp for langt flere at en bærekraftig politikk på området ikke først og fremst handler om å ta flest mulig til Norge. Det er kanskje til og med en dårligere løsning.
Sånn lød det inntil ikke for lenge siden. Nå har pipen fått en annen lyd. (Faksimile fra e24.no)
Ignorantens moralske fordømmelse
Mange av mine venner er såkalte «raddiser», det vil si at de er godt plassert på (det som en gang kunne kalles) venstresiden i politikken, de snakker heller om kultur og kunst enn nasjonaløkonomi, elsker god mat og ditto drikke (og begge deler har de som regel god greie på) – og er forsiktig formanende i sosiale sammenhenger om at det «ikke må bli så mye politikk». Og i alle fall ikke innvandringspolitikk.
Det har alltid gått bra. Før.
Spesielt det siste året har jeg ikke vært i eneste sosial sammenheng der ikke de samme er i gang med innvandringspolitikk før de knapt har begynt på vinglass nummer tre. Og jeg må si jeg begynner å bli imponert. For meg som har jobbet med dette feltet daglig siden år 2000 er det ikke til å undres over at jeg har innhentet mer kunnskap enn dem som tidligere knapt hadde annet enn følelser å tilby, men utvilsomt er den tid forbi. Flere og flere innhenter ikke bare fakta – men de begynner å ta i bruk de erfaringer de gjør seg i hverdagen. Det de tidligere trodde var «overganger», altså litt klabb og babb som ville gå seg til med tiden slik Statistisk sentralbyrå velvillig har forklart oss, ser de nå kan befeste som forskjeller som forvitrer et fellesskap. Kanskje vel så viktig: «plutselig» var det ingen som ikke så sammenhengen mellom antallet innvandrere, type innvandring og integrering. Og etter hva flere og flere forteller, så er nettopp innvandring et fast innslag på de fleste sosiale sammenkomster.
Jeg kom til å tenke på dette da jeg i dag leste den danske filosofen Eva Agnete Selsing kronikk i Berlingske. Selsing har åpenbart noen vennedebatter igjen før hun slipper unna «ignorantens moralske fordømmelse».
Selsing viser til to av sine venner, kalt K og L, der førstnevnte ikke utelater å moralisere over sistnevnte, for L er innvandringskritisk må vite.
Forskellen på de to er, at K intet ved om politik, mens L har interesseret sig for samfund, økonomi og indvandring det meste af sit voksne liv. Det tænkte jeg på, mens jeg granskede Ks ansigt for at se, om jeg kunne spore noget, der mindede om skam i det. Ignorantens moralske fordømmelse er jo en pinlig affære.
Som Selsing sier, det er intet verken unikt eller opprørende over dette. Tvert om er det symptomatisk for den «usjarmerende blanding av identitet, uvitenhet og blind moralsk fordømmelse som utgår fra automathaterne av høyrefløyen.»
Da Finansavisen krevde svar fra Flyktningehjelpens Egeland om de enorme kostnadene ved å hente tusenvis til Norge heller enn å hjelpe i nærområdene, der pengene strekker langt bedre til og hjelper mange flere, unnskyldte Egeland seg bare med at han ikke er økonom.
Ideologisk motstand
Selsing etterlyser det som også jeg etterlyser når jeg møter moralsk fordømmelse for mine standpunkt, nemlig ideologisk motstand.
Jovist, der er grader. I den ene ende af spektret – der befinder K sig formentlig – er der ikke tale om ideologisk modstand. Jeg tror ikke engang, hun er klar over, hvad en ideologi er. Der er bare et flux af indtryk og en overordnet idé om, at »man« skal synes, at højrefløjen er frygtelig, for ellers er »man« en slags ekstremist. Og er der noget, K frygter, så er det at være uden for hovedsporet. Denne afstandtagen bunder ikke dybt, den udgår primært fra et ønske om at hæve sig op i det sociale hierarki ved at mime det, vedkommende tænker er den kulturelle overklasses holdninger.
Min erfaring er at denne mimingen er ikledd et heller fattig følelsesregister. «Moralen» er uten ett eneste bærende argument, men verre: flosklene er gjerne hentet fra sentrale samfunnsaktører, som politikere, hjelpeorganisasjoner eller mediekommentatorer. «Norge som verdens rikeste land», «Vi har god plass», «Innvandringen er økonomisk berikende», «Innvandrere er godt utdannet», «Jobb fra dagen én» – lyder det kjent? Virkemidlene er typisk lidende barn i krigssoner eller dysfunksjonelle land.
Så har vi andre enden, det faktiske ideologiske segment:
Det er ofte lidt bedre uddannet, og endnu oftere tilhørende den kulturklasse, K og kompagni ser op til. Akademiker, kunstner, millenniumjournalist, eller måske humanistisk PR-type.
Også her handler det (kun) om identitet, men med prætentionen om en politisk bevidsthed som bagtæppe. Her har vi også et »man«, og den psykosociale arkitektur er den samme som ovenfor: Mishagsytringerne er rituelle talehandlinger, der skal cementere tilhørsforhold til den subkulturelle sekt, man henter sin identitet i. Konformitet, ureflekteret normfølge, uegentlighed.
Jeg fristes til å droppe noen navn knyttet til den norske konteksten, men velger å følge «ingen nevnt, ingen glemt». Men jeg kan ikke utelate å kommentere den nye trenden som har kommet de par siste år: nemlig de som svarer med statistikk. Og det er bare én ting du kan være sikker på med denne statistikken – du har tolket den feil! Så kommer de med sin tolkning, den eneste riktige og saliggjørende, pent pakket inn i identitetskonformiteten med sløyfe av godhet.
Når disse følelser tilmed er en del af ens dyrebare selvopfattelse, er det en kamp om liv og død at holde den fri for skrammer. Spørger man således til voldtægter begået af indvandrere, til terrorens ophav, til parallelsamfund og tab af frihed, får man sinkeagtige floskler og racismeanklager som svar.
Laveste fellesnevner for de uopplyste
Selsing har lite til overs for dem som ikke kan argumentere for sine påstander og holdninger. Dette handler ikke minst om det hun kaller «allminnelige mennesker» som er bekymret for innvandringen. Når en slik bekymring møtes med «at det bor en rasist i oss alle», «ubevisst rasisme», «institusjonalisert rasisme» – eller siste skrik: «kulturell appropriering» (at folk fra én kultur eller etnisitet tar elementer fra en annen kultur uten å be om lov), er det ikke bare «så småt ved at blive en tabermarkør», det er en tapermarkør. Som Selsing påpeker:
Det afslører afsenderen som for doven til at finde på et argument og for dum til at søge større indsigt i emnet. Racismekortet er den laveste fællesnævner for de uoplyste.
Men det er en annen gruppe jeg også vil ha nevnt i denne sammenheng. Det er den gruppen innvandringskritikere som tilsynelatende vet det meste og roper det ut i de sammenhenger de får tilhørere. På sosiale medier skriver de gjerne med CAPS LOCK. De er skråsikre og veier sjelden sine ord. En slik «debatt» har jeg heller ingen tro på.
Skal vi komme videre må vi ta meningsmotstandere seriøst, søke innsikt og oppføre oss anstendige. Så får de som ønsker å trekke seg selv ned i søla, stå fritt til å gjøre det. Men jeg tror, som Selsing, at de går en fattig tid i møte – identitetsmessig.