Regningene for Europas totalt ansvarsløse asylpolitikk og manglende grensekontroll har begynt å strømme inn, og ikke overraskende er kostnadene langt høyere enn det den politiske ledelsen har forventet og/eller kommunisert.
I sin budsjettale til representantenes hus i Østerrike anslår finansminister Hans Jörg Schelling at de direkte utgiftene til asylinnvandringen vil beløpe seg til 18 milliarder NOK (to milliarder euro) bare i 2017. De direkte utgiftene dekker kost og losji, helsetjenester, grensevakter, integreringstiltak, «aktiv arbeidsmarkedspolitikk» og bistand fra Forsvaret. Delstatenes kostnader, som f.eks. garantert minsteinntekt, er ikke inkludert.
I følge avisen Kronen Zeitung anslo regjeringen i august at kostnadene for årets massive asylinnvandring ville komme på ni milliarder, men det skal ha vært en offentlig hemmelighet at dette beløpet neppe ville være tilstrekkelig.
Østerrike er ikke alene.
I Tyskland er kostnadene for Angela Merkels vanvittige «Wir Schaffen das»-politikk regnet ut til 92 milliarder kroner i 2015 (ti milliarder euro) – og det er bare de direkte utgiftene. Avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) tok utgangspunkt i den tyske regjeringens satser, som tilsier at det koster det mellom 12.000 og 13.000 euro – 110/120.000 NOK – for staten å ta seg av en asylsøker mens søknaden behandles. Beløpet dekker losji, måltider, legebehandling og ca. 1300 NOK (143 euro) i månedlige lommepenger.
På samme tid kom det frem at FNs matvareprogram måtte stanse nødhjelpen til nærmere 230.000 mennesker i flyktningeleire i Jordan på grunn av pengemangel. Ifølge FN koster det 210 millioner NOK i uken å skaffe de millionene syrere som er på flukt i nabolandene de aller mest nødvendige matvarer. I tillegg anslp FN at det i 2015 vil være behov for 24 milliarder kroner til nødhjelp i Syria, hvorav bare en tredjedel av beløpet til da hadde kommet inn. Dertil kom nærområdene Tyrkia, Egypt, Irak, Libanon og Jordan hvor mer enn fire millioner syrere har søkt tilflukt. Nødhjelp for 2015 her ble anslått av FN til å beløpe seg til 37 milliarder kroner, men frem til september 2015 hadde bare 40 prosent av det nødvendige beløpet kommet inn.
Fordi myndighetene ikke er utpreget ivrige etter å legge frem kostnadene for Norges kontroversielle asyl-, innvandrings- og integreringspolitikk, er det notorisk vanskelig og tidkrevende å finne frem til det samlede beløpet. Men i 2011 kom det frem at statens årlige utgifter til innvandring og integrering hadde økt fra 6,7 milliarder til 13,7 milliarder kroner på bare fire år. Aftenposten fant samtidig at det til da var blitt brukt 100 milliarder kroner på ulike handlingsplaner og tiltak, hvorav mange aldri er blitt evaluert. Uavhengig av eventuelle eller manglende resultater blir de stadig gjentatt i nye handlingsplaner, og likevel er arbeidsledigheten blant ikke-vestlige innvandrere tre ganger høyere enn i den øvrige befolkningen.
For å si det sånn: Det skal eksepsjonelt høy og god arbeidsinnsats til for å dekke inn bare de direkte utgiftene for innvandringen til Norge.
Realiteten er imidlertid denne:
En rapport fra SSB viser at sysselsettingen for innvandrere fra Midtøsten og afrikanske land er hhv. 55,2 og 41,9 prosent.
I 2011 dokumenterte Brochmann-utvalget at skatteinntektene vil gå ned og sosialutgiftene opp, fordi innvandrere jevnt over har lavere arbeidsdeltagelse, lavere inntekt og er større forbrukere av trygdeytelser.
Dette gjenspeiles i SSBs tall fra norske kommuner i 2012, der innvandrere utgjør 35 prosent av alle sosialhjelpsmottagere. Bruken av sosialhjelp går tilbake for den øvrige befolkningen, mens den øker for innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn. Tallet økte ifølge KOSTRA (Kommune-Stat-Rapportering) til 37 prosent i 2013. Det tilsier at over 80 prosent av veksten i sosialhjelpen i perioden er kommet i innvandringsgruppen. Det forteller også at utviklingen går feil vei – det skulle bli bedre, ikke verre.
Det har allerede fått konsekvenser for norske kommuner. I 13 av 18 Østfoldskommuner har man nå store problemer med sosialhjelpsklienter og økte utgifter til barnevern, familieinnvandring og «krevende» flyktninger som følge av bosettingen av rekordmange asylsøkere.
Samtidig viser tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) at bare en av fire asylsøkere får jobb etter avsluttet introduksjonskurs, som består av to års kursing i norsk og samfunnskunnskap. I dette tilfellet regnes arbeid som èn times lønnet arbeid eller mer. I statsbudsjettet for 2015 er det er satt av 8.4 milliarder til introduksjonsprogrammet med norskopplæring. Også her går det feil vei: I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. De siste tre årene er bare en av fire kommet i lønnet arbeid etter det såkalte prestisjeprogrammet, som gir deltagere rett til introduksjonsstønad på 176.000 kroner.
Ikke desto mindre gikk gikk de sangvinske innvandringsliberale økonomene E24s redaktør Per Valebrokk og tidligere arbeidsminister og professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole (NHH) Victor D. Norman høyt ut på banen høsten 2015, og anbefalte norske myndigheter å åpne grensene. Det ville nemlig Norge tjene veldig bra på, hevdet de to:
– Flyktninger og innvandrere truer ikke Norges og Europas velferdsmodell. De er redningen», åpnet Valebrokk, og man kom uvegerlig til å lure på hva han kan ha lest de siste årene. Tall og rapporter fra Statistisk sentralbyrå, Brochmann-rapporten eller lignende statistikker og rapporter fra våre naboland er det ikke.
– I mellomtiden vegrer bestemor Europa seg mot å ta imot desperate, ressurssterke og ambisiøse mennesker på flukt fra krig og nød. For å si det på «økonomsk»: Å ta imot mange båtflyktninger i Middelhavet er en utgift til senere inntekts ervervelse, lallet Valebrokk videre – altså til tross for at all tilgjengelig kunnskap og dokumentasjon, også fra andre land, viser det motsatte.
Norman høynet innsatsen, og tok til orde for at Norge burde ta i mot 100.000 syrere; det jo også slikt et deilig rundt tall:
– Norge bør tilby seg å ta imot 100.000 flyktninger fra Syria. Vi har plass nok; vi har råd til de investeringene det vil kreve; vi har de siste ukene vist at det ikke skorter på nordmenns hjertelag – og på toppen av det hele vil vi i det lange løp selv tjene på å bli litt flere, kvitret han lykkelig.
Nåja. Finansavisen tok seg bryet med å regne litt på hva Normans 100.000 flyktninger kunne komme til å koste. 
Dersom de nye syriske migrantene og flyktningene får samme lave sysselsetting som de tidligere ankomne, vil belastningen for den norske velferdsstaten bli enorm.
Ifølge Finansavisen – som baserte sitt regnestykke på tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) – vil nettokostnadene til Normans forslag i beste fall beløpe seg til 430 milliarder kroner. Regnestykket er basert på at 54 prosent av dagens syriske flyktninger kommer i arbeid. Den faktiske situasjonen i dag er, slik HRS har dokumentert tidligere, at syrere har en sysselsettingsgrad på 26,3 prosent. Finansavisen skrev:
Ifølge SSB vil hver ikke-vestlig i gjennomsnitt gi opphav til statsfinansielle nettoforpliktelser på 4,3 millioner kroner.
I så fall vil 100.000 syriske innvandrere bety en nettokostnad på totalt 430 milliarder kroner.
Men siden sysselsettingen faktisk bare er på 26 prosent, og man legger denne grunn endrer bildet seg betraktelig.
Dersom man anvender enkel regresjon med den sysselsettingsgraden, vil nettoforpliktelser pr. syrer kunne havne på 10 millioner kroner i gjennomsnitt.
Regningen for Victors private, innvandringsliberale vyer ville i så fall komme opp i svimlende 1.000 milliarder kroner.
Da Finansavisen i november 2015 var impertinente nok til å spørre Valebrokk om han kunne være så vennlig å forklare spriket mellom virkeligheten og egne påstander, hadde han dette opplysende svaret å gi:
Jeg er i pappaperm og kan ikke bruke min tid på dette.
Normans argumenter var derimot solid forankret i en SSB-rapport (2015/43). Det er bare det at den rapporten sier det motsatte av det Norman hevdet. Hva hadde han å si til det i november? Ingen verdens ting, så man svarte følgelig ikke på Finansavisens henvendelser.
Andre som ble mektig vrede av utregninger var Venstre-leder Trine Skei Grande og Flyktninghjelpens Jan Egeland. Skei Grande har for vane å tro saker og ting som har liten forankring i virkeligheten, og økonomiske spørsmål er tydeligvis ikke noe unntak. I forhold til Finansavisens utregninger var regjeringens eget forholdsvis beskjedent, men Skei Grande følte likevel at det måtte være feil:
Venstre-leder Trine Skei Grande tror at regjeringens regnestykke på at flyktningstrømmen vil koste 40–50 milliarder er feil og at summen er for høy.
Dette er for øvrig den samme Skei Grande som i årevis har trodd og spredt den beviselig feilaktige påstanden om at Norge har den strengeste asyl- og flyktningepolitikken i Europa, til tross for at tilgjengelig, offisiell statistikk da som nå har vist at det er stikk motsatt.
Jan Egeland følte også at regnestykket måte bero på en feil, for som alt for mange innvandringsliberale og asylpådrivere forholder han seg kun til egne fakta og fornekter de fakta som faktisk finnes. – Finansavisens regnestykker var ikke særlig realistiske, hevdet Egeland kjekt. Hva baserte han det på, mon tro? Ingenting, han bare trodde at det måtte forholde seg motsatt. Men siden Finansavisen i motsetning til øvrig norsk presse presser selv De Gode™ til å svare, måtte Egeland til slutt innrømme at han ikke hadde satt seg tilstrekkelig inn i saken:
– Jeg er ikke noen økonom, jeg er hjelpearbeider, sa han.
Neivel, men da burde han kanskje la være å uttale seg etter magefølelsen i økonomiske spørsmål?
Men argumentet gikk at akkurat denne asyltilstrømningen skulle bli annerledes enn alle statistikker og rapporter hittil har vist, for særlig syrerne skulle være så velutdannet at de ville komme raskt i jobb og betale milliarder i skatt. Fasit kom i oktober 2015 og viste ikke uventet – gitt innvandringsliberalernes vanlige sannhetsgehalt i de råflotte påstandene de strør om seg – det motsatte.
Til TV2 fortalte f.eks. historieprofessor Knut S. Vikør i høst at mange av de syriske asylsøkerne er ressursterke og høyt utdannet. – Det er syrisk middelklasse som avgir flyktninger, fordi det er disse som har råd til å ta reisen til Europa, sa han. Vikør fikk støtte av seniorrådgiver Ragnhild Hoddevik i asylavdelingen i UDI, som likevel la til at «det ikke føres statistikk på dette». I TV2-reportasjen het det videre at «i Danmark har man allerede gode erfaringer med syriske flyktninger» med henvisning til en reportasje i DR.dk.
Men her snakker vi jo gamle Gnore, da. Provinsielt, fremmedfiendtlig, gjennomregulert, rasistisk og lite fleksibelt som landet er, er det sikkert bare vår egen feil.
Så hvordan går det andre steder; der ute i det store utlandet? Ikke stort bedre.
I Norge såvel som i Danmark og Sverige viser det seg at syrere er mindre utdannet enn flere innvandringspådrivere har påstått. I Norge og Danmark er syrere blant de gruppene som har lavest sysselsetting. Tall fra Sverige viser at kun 10 prosent av syrerne har utdanning utover videregående skole. Den norske ønsketenkingen fikk seg da også et kraftig skudd for baugen da eksperter som skoleforsker Thomas Nordahl i oktober uttalte at syrere vil få store problemer i norsk arbeidsliv. Til NRK sa han at to tredjedeler av unge syrere later til å “mangle grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og matematikk”. – Dette kan få svært alvorlige konsekvenser for integrering av syrere inn i norsk arbeidsliv, sa professoren til NRKs Tormod Strand.
Nordahl baserte seg på en OECD-rapport fra mai 2015. Den tyske utdanningsforskeren Ludger Woessmann, professor i økonomi ved Universitetet i München, leder for senter for utdanningsøkonomi og medforfatter til den aktuelle rapporten, sa til NRK at deres konklusjon var at 65 prosent av elevene i Syria ikke har grunnleggende ferdigheter i matematikk og naturfag. – Dette betyr at to tredjedeler av elevene i Syria har en svært lav evne til å løse selv grunnleggende problemer. Ifølge internasjonale standarder må du derfor vurdere to tredjedeler av dette kullet som funksjonelle analfabeter når det gjelder deltakelse i moderne samfunn, la han til.
Undersøkelser foretatt av Dansk Arbejdsgiverforenings nyhedsbrev Agenda og Det Nationale Institut for Kommuners og Regioners Analyse og Forskning (Kora) blant 2.000 syrere som kom til Danmark i perioden fra 2009 til og med første halvår i 2013 viste da også at bare 13 prosent var i jobb etter tre år. På bakgrunn av Danmarks erfaringer med syriske flyktninger og innvandrere uttalte professor Jacob Nielsen Arendt ved Kora at det ville bli en stor utfordring å integrere de flyktningene som Danmark tok i mot i 2014 og første halvår av 2015. Syrerne klarte seg litt bedre enn somaliere, men dårligere enn gruppene fra Iran og Irak både på arbeidsmarkedet og i utdannelsessystemet. De overnevnte undersøkelsene fra Danmark gjenspeiles i tallene fra Danmarks Statistik (DST), hvor det fremgår at syrerne ikke bare klarer seg dårlig når det gjelder sysselsetting, men også har problemer med å overholde danske lover.
Ifølge DST ligger syrerne på sysselsettingsbunnen av samtlige innvandrergrupper (hvor flyktninger er inkludert i begrepet) i Danmark. Det påpekes at det ikke er veldig overraskende, da syrerne er en ung gruppe i Danmark (først kommet i de siste år). Men erfaringene fra de relativt store innvandrergruppene til naboland av Syria, det vil si Irak og Libanon, gir et dystert totalbilde. Generelt er bare en av fire asylsøkere i arbeid etter ti år i landet. Den avgåtte sosialdemokratiske regjeringen kalte tallene skremmende.
Tallene for syrere i Sverige er heller ikke gode. I følge nasjonaløkonomen Tino Sanandaji er det blant syrere i aldersgruppen 25-64 år som innvandret i 2009-2013 kun 10 prosent som har utdanning utover videregående skole. Sanandaji skrev artikkelen som et svar til statsminister Stefan Löfvens «ønsketenkning» om at 30 prosent av syrerne har høyskoleutdanning. Svenske myndigheter har satset over 50 milliarder kroner bare de siste syv årene for å gjøre det billigere å ansette arbeidsledige. Kostnadene for tiltaket har steget fra drøye to milliarder årlig i 2008 til nesten 10 milliarder i 2015. Resultatet er imidlertid magert, konstaterte Dagens Nyheter (DN). Flere av de statlige støtteordningene for å ansette nyankomne asylsøkere gjør ansettelsen nesten gratis, men bare et fåtall går videre til en vanlig, ikke-subsidiert jobb. Andelen som går fra en såkalt innslusningsjobb, som er en ordning som er spesielt rettet mot nyankomne, til en vanlig jobb har attpåtil sunket for hvert år og er nå på knappe 7 prosent. DN studerte hvordan det hadde gått for samtlige som fikk permanent oppholdstillatelse i 2004 og fant at ikke engang annenhver asylsøker hadde en inntekt på over 13.000 i måneden ti år senere. Minst tre av ti fikk økonomisk bistand fra kommunen.
I Tyskland åpnet næringslivet champagnen da over en million asylsøkere ankom landet. Det het seg nemlig at tyske selskaper skriker etter arbeidskraft, så dette skulle bli så bra, så!
Avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung foretok imidlertid en ringerunde til landets 30 største børsnoterte selskaper. Disse omsetter sammenlagt for 1100 milliarder euro i året og har tilsammen 3,5 millioner ansatte. Antall ansatte asylsøkere: 54.
Flertalet flyktingar är välutbildade och motiverade. Sådana behöver Mercedes, jublade i september förra året Daimlers styrelseordförande Dieter Zetsche.
I bästa fall, sa han, skulle flyktingvågen lägga grunden till ett ”nytt ekonomiskt mirakel” i Tyskland. I medierna tecknades bilden av en ström av ingenjörer, läkare och programmerare som bara väntade på att visa vad de går för.
Sedan dess har det gått nästan ett år och många undrar varför företag som kemibjässen Bayer, försäkringsbolaget Allianz eller Volkswagen inte har en enda flykting med fast anställning.
Det kan hende at ringerunden til Tysklands største selskaper ikke gir et helt rettferdig bilde, skrev Svenska Dagbladets Thomas Lundin og påpekte at det uansett vil ta tid å få asylinnvandrerne inn på arbeidsmarkedet. I følge den tyske innvandringsmyndigheten BAMF har nesten en femtedel av asylsøkerne høyskoleutdanning, mens 20 prosent har avsluttet gymnas og 20 prosent grunnskole.
Problemet er at de fleste mangler arbeidslivserfaring eller har utdannelser som det tyske arbeidsmarkedet rett og slett ikke etterspør. Hele 58 prosent av de asylinnvandrerne som hadde jobb for de dro til Europa tilhører kategorien lavkvalifiserte som kun kan utføre enklere «hjelpearbeid», forklarte han.
Det samme er tilfelle i Danmark, der forsker på etniske minoriteter på Det Nationale Forskningscenter for Velfærd (SFI), Anika Liversage, opplyser om at økonomiske incitamenter som lavere velferdsytelser ikke har særlig stor effekt. Det skyldes ganske enkelt at en stor gruppe av asylsøkerne som kommer ikke er i nærheten av å ha de kvalifikasjonene det danske arbeidsmarkedet etterlyser.
Det tyske næringslivet skriker til gjengjeld etter høykvalifisert arbeidskraft, men av 663.000 ledige arbeidsplasser i juni 2016 var det bare 113.000 som ikke krevde høy kompetanse eller svært lang erfaring.
«Frykter sjokkregning på Syria-flyktningene», skrev Aftenposten for ett år siden. Spørsmålet var og er vel helst om det ikke er landets borgere som burde føle frykt, for et lite stykke lenger ned i artikkelen kom en setning som er så alfor talende for den sjokkerende tilstanden i europeisk politikk:
– Det er behov for en realitetsorientering i alle partier, sier en sentral Høyre-kilde til Aftenposten.
Dette er altså den politiske klassen som forventes å lede landet gjennom en historisk høy innvandring og dens konsekvenser. Hvem og hva de har blitt realitetesorientert av de siste 30 år kan en jo bare undres over.
Med tanke på at det begynner å gå opp for folk flest at det vi ser ikke bare er nok en «asylkrise» – som i motsetning til enhver annen krise har pågått og økt kontinuerlig i flere tiår nå – i rekken, men en vedvarende, massiv folkevandring fra regioner som opplever en befolkningseksplosjon, er det å håpe at vår politiske ledelse snart er blitt realitetsorientert nok.
Vel og merke av realitetsorienterte folk – ikke ønsketenkere i solnedgang.