– To særlige trekk gjør den moderne gjengkriminaliteten annerledes enn den vi kjenner til fra før. Gjengene driter i oss og våre verdier på ordentlig. Og brutaliteten. Vi står maktesløse og kan bare håpe at det går over med tiden, skriver statsadvokat i Göteborg, Thomas Ahlstrand i Göteborgs-Posten. Han konstaterer at det er mange våpen og penger i omløp i disse miljøene og mener at brutaliteten bare kommer til å øke.
Sverige er på vei mot lovløse tilstander: kriminaliteten øker markant, mens politiet er i krise. Bare i september ble det registrert 15 mord, 44 mordforsøk, 58 tilfeller av grov misshandling, 62 tilfeller av mishandling og 16 mordbranner. – Det blir totalt 195 voldsforbrytelser på en eneste måned, skriver den tidligere SVT-journalisten Elisabet Höglund. Oktober var ikke stor bedre: 16 mord, 39 mordforsøk, 42 tilfeller av grov mishandling, 37 tilfeller av mishandling og 18 mordbranner.
Til sammen i årets ti første måneder har det vært 137 mord och 365 mordforsøk. Konklusjonen er klar: Den grove, til tider dødelige, volden i Sverige øker, konstaterer Höglund.
Situasjonen kommer ikke fra det blå, den har varslet sin ankomst i årevis og ble offisielt påvist i 2014, da Rikskriminalpolitiet oppgraderte antall boligområder hvor de ikke lenger kan opprettholde lov og orden til 55.
Det handlar om stadsdelar som präglas av ”öppen narkotikaförsäljning, kriminella uppgörelser som yttrar sig i grova våldsyttringar på allmän plats, olika former av utpressning och otillåten påverkan samt utåtagerande missnöje mot samhället”. Utvecklingen i områdena har medfört att det är svårt att utreda de brott som begås där.
– Vi holder på å miste grepet, sa etterforskningsleder Jacob Ekström. Forsker og enhetssjef ved avdelingen for øknomisk og organisert kriminalitet på Brottsförebyggande rådet (BRÅ), Lars Korsell, bekreftet eksistensen av enklaver hvor svensk lov ikke lenger gjelder. I disse områdene har arbeidsforholdene for offentlig tjenestepersonell som ambulansepersonell er blitt så farlige at Ambulanseforbundet ved ordfører Henrik Johansson faktisk har krevd militærutrustning for de ansatte.
I februar 2016 ble det kjent at Sveriges svar på Kripos, Nationella operative avdelningen, hadde kartlagt hele 52 områder eller bydeler i Sverige som lovløse, farlige og utsatte steder. Kartleggingen beskriver områdene som nesten lovløse og der kriminalitet foregår åpent. De beskriver vider hvordan nesten ingen tør å vitne i straffesaker om det de ser og gjengir hendelser der politiet angripes og må kjøre flere patruljebiler når de rykker ut til disse stedene.
Aftenposten listet opp en rekke eksempler fra rapporten på den fremherskende kriminaliteten og lovløsheten i de forskjellige bydelene og forstedene. Fellesnevneren er høy andel innvandrere, høy arbeidsledighet og dårlige boforhold.
- Eldre kriminelle lar mindreårige helt ned i 12–13 år bære deres våpen.
- På kort tid i fjor vår ble drøyt 70 biler og flere bygninger påtent i et avgrenset område, nord i Botnkyrka.
- Det er tegn på at kriminaliteten også har spredt seg til lokale beslutningstagere og at det forekommer korrupsjon hos arbeids- og sosialkontor i bydelene.
- Politiet reiser alltid inn med minst to biler, der den ene patruljens oppgave er å vokte den andre politibilen under oppdrag.
Det samme er tilfelle i flere andre områder. Beboerne er livredde for snakke med politiet og få våger å anmelde forbrytelser. Ifølge politiet er trusler og utpressing et stort problem. Politifolk blir kastet stein på når de ankommer. Forretninger flytter på grunn av utryggheten, sivile – barn inkl. – får skuddskader i oppgjør mellom kriminelle gjenger på åpen gate. Grupper av unge menn forsøker å frigjøre personer som er pågrepet av politiet, som alltid må være to patruljer når de beveger seg inn i det aktuelle områdene.
Og bedre enda: politiet ser tegn til kriminaliteten har spredt seg og nå involverer lokale beslutningstagere. På arbeids- og sosialkontorer forekommer det nå korrupsjon. Det er et typisk trekk ved feilslåtte stater hvor klanmentaliteten er fremherskende.
Samtidig øker antallet politibetjenter som sier opp. Frafallet er spesielt stort for politibetjenter under 40 år. I 2015 sa 121 ansatte opp, mot 33 i 2011. Politiets oppklaringsprosent ligger nå på rekordlave 14 prosent.
Ifølge stedfortredende rikspolitisjef Mats Löfving representerer fremveksten av gjengkriminalitet og utviklingen av organisert kriminalitet en særlig belastning på politiets etterforskningsressurser.
På samme tid sitter faktisk det offentlige Sverige og hevder at kriminaliteten går ned. Etter Ikea-drapene fant f.eks. journalist Stefan Lisinski i Dagens Nyheter det betimelig å hevde at Sverige tross alt har blitt tryggere! Dette baserer de – som endel av sine norske meningsfeller – på at antallet anmeldelser i slike områder går ned. Ser man på svensk politis, og de som er så uheldige å bo i disse bydelene/forstedenes, beskrivelse av situasjonen er ikke det utpreget overraskende: Hvem har vel lyst til å anmelde, eller vitne mot, en voldelig forbryter eller et gjengmedlem når vedkommende som regel blir sluppet løs etter et kort avhør og deretter står på døren din? Eller med det i mente at dersom vedkommende mot formodning skulle bli fengslet for en kort stund, så herjer fortsatt resten av hans lojale, like kriminelle venner fritt i nabolaget ditt?
– Invånarna säger till oss – ni släpper ju dem direkt. Varför ska jag vittna? På måndag står de ju utanför min dörr och hotar mig. Det blir en tystnadskultur, där vi måste flytta vittnen till andra bostadsområden. I stället för att bygga tillit till polisen skapas en grogrund för ett parallellt rättssystem, säger [områdesjef for lokalpolitiet i Storgöteborg Nordost Ulf) Merlander.
Vi skal huske på at dette er personer som ikke viker tilbake fra å true uniformert politi og enda verre: barna deres.
Dette skyldes at det i stor grad dreier seg om unge menn i 16-23 års alderen, og denne gruppen er det vanskelig å få frihetsberøvet og dømt til fengselsstraff. I tillegg er det svenske – som det norske – straffesystemet fullt av rabatter. – Er du mellom 18 pg 21 år forsvinner halve straffen automatisk. Har du begått mange forbrytelser finnes det til og med kraftig rabatt for det – såkalt påtalelette. I tillegg kommer strafferabatten i selve kriminalomsorgen, skriver politisk redaktør i Expressen, Anna Dahlgren.
Såkalte enslige mindrårige asylsøkere (EMA) utgjør en stor del av problemet. Gjenger av kriminelle gutter og unge menn fra særlig Marokko er ikke bare et så ressurskrevende problem at det setter Stockholm-politiet ute av stand til å gjøre jobben sin. Situasjonen er likedan i Göteborg og den eskalerer. Også politiet i Uppsala har opplevd en økning av kriminalitet som følge av EMA fra Marokko.
I jobbet vid Brottssamordningen vid Uppsalapolisen ser Roger Björklund och hans kollega Conny Kjellberg hur unga personer kan fortsätta begå grova brott, utan att kunna stoppas av vare sig rättsväsendet eller socialtjänsten. Utredningarna tar stora resurser.
– Vi har ingen aning om deras rätta identitet eller hur gamla de är. När de grips av polis visar de ibland upp sitt LMA-kort, som visar att de är asylsökande och hur gamla de är. Det är ingen giltig identitetshandling, men den enda id-handling de har och det enda vi då har att gå efter, säger Conny Kjellberg.
…
Är man under 18 år krävs synnerliga skäl för att bli häktad. Följden blir att minderåriga släpps, och socialtjänsten tar över. Medan polisen utreder brottet har de misstänkta ofta rymt från de hem de placerats på och kan begå nya brott, ibland under annan identitet.
Et av hovedproblemene er følgelig at de oppfattes som immune mot rettstatens inngripen fordi de har status som mindreårige. Politibetjent Peter Larsson er aktiv i politiets fagforbund og forteller at kollegaer opplever en stadig tøffere arbeidssituasjon. De kriminelle innvandrerne har ingen respekt for landets politi og rettsvesen.
Det samme erfarer statsadvokat Ahlstrand:
– De skyter dem de oppfatter som konkurrenter, eller dem de mener har krenket dem, de sprenger dem i luften og de bryr seg dessuten ikke om de i så fall skulle drepe andre istedet. Og vi forstår dem ikke og vi kan ikke håndtere dem, skriver han.
Han legger til at gjengkriminalitet ikke er noe nytt og at de verste gjengene historisk sett har vokst frem blant annengenerasjons innvandrere, som vi f.eks. så med den italienske mafiaen i Chicago. Denne generasjonen har funnet seg til rette i sine nye omgivelser, det finnes muligheter til å skaffe seg raske penger, foreldrenes og gamlelandets autoriteter gjelder ikke lenger og det nye landets regler har man ikke tatt til seg enda.
Ahlstrand opplyser at han hverken er forsker eller kriminolog, men at han legger frem observasjoner han har gjort seg i jobben. Han mener to forhold peker seg ut i forhold til tidligere erfaringer med gjengkriminalitet. Det ene er brutaliteten. Som andre kriminelle har de vanskelig for å forstå konsekvensene av sine handlinger. De er derimot opplært til og internalisert at de har krav på umiddelbar tilfredsstillelse av sine behov og de er lettkrenkede.
Det andre er de kriminelles innstilling. Den tradisjonelle svenske – nordeuropeiske generelt, kan vi nok legge til – håndteringen av kriminalitet går ut på at den kriminelle egentlig «er en av oss»: en som har våre normer internalisert, men som av sosiale årsaker – som f.eks. arbeidsledighet, dårlige fremtidsutsikter, påvirkning fra andre eller rusmisbruk – har endt opp i kriminalitet. Vi møter dem med hjelpetiltak, overvåkning, terapi, utdanning og som siste utvei: fengselsstraff som skal inneholde alle fire. Vi involverer familien deres. – Underforstått i alle bestemmelser ligger forestillingen om at den kriminelle egentlig deler våre verdier, vår moral og vårt syn på samfunnet. Det har ofte gått ganske bra. Men vi vet ikke hvordan vi skal håndtere en kriminell som virkelig driter i oss og våre verdier, skriver Ahlstrand.
Han peker da også på et faktum som begynner å blir rimelig synlig for de fleste: Det er ikke snakk om unge menn som har vært sjanseløse her i livet. De har ikke havnet på skråplanet; de er ikke rusmisbrukere:
– De deler ganske enkelt ikke våre normer, og de har absolutt ingen lojalitet eller vilje til lojalitet til samfunnet, konstaterer han.
Fengselsstraff oppfattes ikke som noen skam. Det oppfattes riktignok som noe besværlig som må unngås fordi det er upraktisk og kjedelig å sitte inne, men ikke noe mer enn det. Lojaliteten er derimot ekstremt sterk når det gjelder gjengen, vennene, familien, klanen og nabolaget. Og den er gjensidig: – Vi kan ikke alltid involvere familiene deres når vi vil behandle dem for kriminalitet, for familiene kan mene at gutten er god, han bringer hjem penger. Den ofte uforbeholdne kjærligheten til moren og respekten for faren besvares ikke sjelden av en fullstendig, og i beste fall, blind lojalitet tilbake, fortsetter Ahlstrand.
Statsadvokaten setter fingeren på en viktig og stadig mer åpenbar problemstilling som våre myndigheter er nødt til å begynne å forholde seg til – og sannsynligvis oppgradere lovverket for å komme til livs. Og det bør skje raskt. Den politiske ledelsen bør ikke slippe unna med å sette ned de sedvanlige utvalgene og utredningskommisjonene denne gangen, for fenomenet er langt fra nytt og ukjent; både mentaliteten og dens konsekvenser er godt dokumentert og kan observeres daglig verden over.
Det handler nemlig om en dypt rotfestet, kulturell klanmentalitets inntog i åpne tillitssamfunn, som på sin side har valgt å overse det og derfor ikke er rustet til å håndtere konsekvensene. Og den er allerede i ferd med å underminere tillitsbaserte samfunnsinstitusjoner og dermed samfunnsfreden.
Mer om det i del 2: Gjensyn med klansamfunnet