Jenter i Drammen, knyttet til Det islamske kultursenteret (ja, kultur høres jo så tilforlatelig ut og smører de politiske ørene), sendes til belgiske koranskoler, der de lærer om det fantastiske livet etter døden. På disse ukjent skolene går de i minst ett år, heter det.
Hvert år drar flere jenter fra en tyrkisk menighet i Drammen til Belgia for å gå på koranskole i stedet for videregående skole i Norge.
Det islamske kultursenteret (Dik) fraskriver seg ethvert ansvar for at jentene sendes til Belgia. Det er foreldrene som sender dem, sies det, og det er foreldrene som betaler for oppholdet, sies det videre. Ingen foreldre vil la seg intervjue, og i Dik sin ledelse er det heller ingen som vil står frem åpent og la seg intervjue. Det er jo betryggende, eller rettere sagt: Det er avklarende.
Det har tidligere kommet frem at koranskoler er samfunn i samfunnet: Barn får såkalt leksehjelp, de får mat, de får en seng eller madrass å sove på. De kan oppholde seg her gjennom hele uken fra de er seks år gamle. Koranskolen blir et av de viktigste ankerfestene i livet.
I tillegg til å være ofte romslige bygninger der medlemmene kan dyrke tro og livssyn, er moskeene i stadig større grad muslimske miljøer med rom for fritidsaktiviteter, idrett, tilhørighet, leksehjelp og altså helgeskoler eller koranskoler.
Norske myndigheter har null innsyn. Man har ikke vært interessert i akkurat det. Det er et bevisst valg fra politisk hold. Forskeren Masoud Ebrahimnejad har utarbeidet en rapport der han kartlegger moskeer og koranskoler i Norge. Han er tydeligvis betenkt over hvilke konsekvenser disse skolene har for det enkelte barnet:
Helt utenfor norske myndigheters innsyn og kontroll driver skolene bevisst påvirkning av barn helt fra førsteklassealder, beskriver forsker Ebrahimnejad:
Opplæring i islam for barn og unge foregår i lukkede miljøer. Målgruppene for koranskoler og helgeskoler er barn fra seksårsalderen og oppover. Disse barna følger opplæringsplanene helt til de er i ungdomsskolealderen, deretter blir de overført til ungdomsgruppene, skriver forskeren som et av sine viktigste funn i kartleggingen.
– Barn i sin mest sårbare alder møter opp og får undervisning i moskeene. Mange fra de er seks år gamle. Det er snakk om indoktrinering av barn uten noe offentlig tilsyn av hva barna lærer der, sier Ebrahimnejad til VG.
Vi kan mer enn anta at våre politikere er bekymret for denne såkalte radikaliseringen. Det kom jo en egen handlingsplan mot denne nye trusselen i vår tid. Det var bare en stor hake ved hele planen: Den tok ikke høye for at islamske trossamfunn aktivt kan jobbe for å skyve barn og unge mentalt og verdimessig ut av det norske fellesskapet. Derfra kan veien være kort til også voldelige aktiviteter i Muhammeds navn.
Oslo-imamen Nehmat Ali Shah, som også driver koranskole for barn. Som vi vet, støtter han mannen som drepte guvernør Salman Taseer. Samme Shah er heller ikke glad i jøder. Så hva tror Erna Solberg og integreringsminister Sylvi Listhaug, at Shah formidler til barna i moskeen hans? Her er Shah (nummer to i front fra venstre), under «minnemarekering» i Rawalpindi for morderen Qadri, henrettet av pakistanske myndigheter.
Dette påpekte HRS i vårt innspill til Regjeringen da planen skulle meisles ut. Vi ble ikke hørt. Hvorfor? Det kan handle om to forhold:
1. Politikerne og deres byråkrater forstår ikke mekanismene bak utvikling av ekstremisme.
2. De er redde for å ta et substansielt grep. Voldspotensialet i islam får dem til å bakke og håpe på at appeasment-linjen på sikt vil fungere: Islam reformeres og slik humaniseres innen noen år. «Vi må bare være tålmodige,» ikke sant?
Allerede i 2004 ga HRS beskjed, og det i en bredt anlagt rapport der vi også oppsøkte norskfødte barn på skoler i Pakistan. Så hva gjorde Bondevik-regjeringen den gang, anført av kommunalminister Erna Solberg? Solberg sørget for en «motrapport», signert SSB (som skulle underslå vårt anslag om at så mange som 4 000 barn til enhver tid kunne befinne seg på lange opphold i utlandet). HRS kunne da noen år senere legge en ny rapport på bordet som sparket benene under SSB. Solberg sørget også for en annen «motrapport», signert forskere ved Høyskolen i Oslo, som summert veldig kort opp var et «forbannet hykleri».
Vi kommer altså ikke videre. Det jeg ikke fatter er at politikerne våger å fortsette på den ansvarsløse stien de selv har gått opp gjennom alle disse årene.