Slagordet «Make America Great Again», slo gjennom i USA, og det via en som «ingen» i utgangspunktet levnet en sjanse til å bli verdens mektigste mann. Donald Trumps usmakelighet er hans ubehøvlede utsagn, hans arrogante fremferd og hans manglende respekt for tilnærmet alle – men særlig etablerte eliter. «Man vet aldri hva han kan finne på,» ble standardkommentaren under valgkampen.
Nettopp Trumps overraskelsesmoment kom bakpå de fleste. Mens eliten, ikke minst meningseliten, bare ikke kunne fatte hvordan denne mannen durte frem, så vekket han interessen til flere og flere av USAs velgere, ikke minst dem som knapt interesserer seg for politikk eller som har gitt opp politikken. Trump pekte på reelle problemer, som illegale innvandrere og økende sosiale forskjeller, og harselerte med eksisterende eller manglende løsninger. Redningsmannen var han. He is the quick fix.
Slik ble «ingen» til veldig mange, tilhørende et annet segment enn elitene. Trump som president, og før det Brexit, ble oppvåkningssignalet. Det begynte å synke inn: Kan vi få en europeisk, eller endog, norsk Trump?
Sinte
Det pekes gjerne på «sinte hvite menn» for Trumps suksess. Ifølge Klassekampen frykter både LO-leder Gerd Kristiansen og arbeidsminister Anniken Hauglie (H) «Trump-tilstander» i Norge.
– I USA ser vi sinte hvite menn som velger ytterliggående politikk. Å sørge for at sysselsettingsandelen er høy i denne gruppa, er viktig. Norge er i en helt annen situasjon enn USA, men man skal ikke undervurdere strømningene som oppstår når ledigheten stiger, sier Hauglie.
Det er ikke riktig. Det som er riktig er at mange er sinte, slik som Nina Hjerpset-Østlie sier i Dagens Næringsliv (bak betalingsmur).
– De høyreliberale og venstreliberale har omfavnet den samme politikken: Globalisering, utflagging av norske jobber og høy innvandring. De opptrer og oppfattes som en samlet blokk: Etablissementet. De drar fordeler av en utvikling som mange har tapt på, sier Hjerpset-Østlie.
– Derfor er mange, rettmessig, sinte på dem.
Hvite menn er lett å legge skylden på. Men flertallet av hvite kvinner stemte på Trump, og er det virkelig noen vi har sett som sinte, så er det mørke menn, innvandrermenn, typisk unge menn, som ikke klarer å ta likeverdig del i samfunnet. De er kanskje også rettmessig sinte, da de er et resultat av en innvandringspolitikk som ikke er bærekraftig.
Christian Tybring-Gjedde (FrP), som selv var i USA under presidentvalgkampen, forteller til Klassekampen (26. november, ikke på nett) at han ble overrasket på et Trump-folkemøte.
– Forsamlingen var mer sammensatt enn jeg hadde trodd. Det var ikke bare sinte menn med pickup-trucks og våpen i baksetet. Men det var mye aggresjon i den hallen, altså, sier han.
– Hvorfor er de sinte?
– Det handler om en elite som har mistet kontakten med grasrota. Folk har blitt lovet at alle er tjent med handel og globalisering. Men det er bare på makroplan. Det hjelper ikke for den som mister jobben at BNP øker. Du ser den samme splittelsen i klimasaken. Folk sliter med å få endene til å møtes, og så ser de at makthaverne er mest opptatt av å redde verden om hundre år.
– Hvordan vil dette utvikle seg over tid?
– Jeg tror at vi bare har sett begynnelsen av dette. Det vil også komme til Norge. Hvorvidt det blir Fremskrittspartiet som blir partiet som går i front – det får man se på, sier han.
Arne Klyve, som jobber med rusavhengige ved Bergensklinikkene, kaller dem «sinte, unge, villfarne menn» (den refererte artikkelen i DN). De er «taperne på lønnsmarkedet, og på kjønnsmarkedet. De som må tenne på biler for å bli hørt i europeiske byer. Her til lands er det ikke like dramatisk ennå, sier han, men peker på at hver åttende mann under 25 år er arbeidsledig i Norge i dag.» Han sier det kan bli «oppskrift på sosial uro».
For dum for demokratiet
«Make America Great Again» forteller oss om USA først. Trump dro i gang, bevisst eller ubevisst, en slags nasjonalistisk folkebevegelse, som ikke minst fikk næring fra Brexit. Brexit ble som en bekreftelse på at det umulige er mulig. Men det er som Hjerpset-Østlie sier til DN, Trump «er et symptom på, ikke årsaken, til splittelse.» Det samme er alle de ulike partiene i Europa som enten er relativt nyetablerte eller som har endret kurs, slik som Frihetspartiet (FPÖ) i Østerrike, Front National (FN) i Frankrike, Lega Nord (LN) i Italia, Frihetspartiet (PVV) i Nederland og Alternativ for Tyskland (AfD), som alle stiller i valg til neste år. Felles for disse er at de er havnet i kategorien «høyrepopulistiske», at de er mer eller mindre nasjonalistiske, men helt sikkert «innvandringskritiske». De har også til felles at de defineres som «protestpartier» og beskyldes for «enkle» løsninger.
«Splittelsen» disse bidrar til er at de bestemt setter egen nasjon først. Det handler om suverenitet. Og mange av disse partiene ligger godt an på meningsmålingene. Det bidrar til problemstillingen: Er det elitens avstand til folket som er problemet, eller er folket rett og slett for dumme for demokratiet?
Ja til det siste, sier Herfried Münkler, som er professor i statsvitenskap ved Humboldt-universitetet i Berlin. For Münkler er det innlysende at demokratiet har et problem med dumme velgere som enten ikke makter eller orker å holde seg á jour med en stadig mer kompleks verden og derfor faller for billige løsninger. Når folk stemmer på Trump eller anti-europeiske høyrepartier, er det simpelthen fordi de ikke vet bedre, sier Münkler til Berlingske.
Münkler har et poeng, det er ikke bare enkelt for menigmann, ikke sikkert er det at vi har tid til det heller; å orientere oss om politiske temaer og mulige løsninger. «Den komplekse verden» forventer vi at våre folkevalgte forholder seg til som profesjonelle aktører. Men vi har bare lånt dem vår tillit. Svikter politikerne med partipolitisk spill opp mot det beste for nasjonen, åpner de samme opp for «billige løsninger». Ikke minst må politikerne forklare oss hvorfor deres løsninger er de beste. Hva er f.eks. en bærekraftig innvandring, hva er våre bistandsforpliktelser, hvordan skal sysselsettingen ivaretas, hvordan skal naturressursene forvaltes og hva er et rasjonelt svar på klimaendringer? Men er forklaringene ensidig fortolket fra Oslos beste vestkant, kan det slå feil. Så kommer neste utfordring: vi får informasjonen hovedsakelig gjennom mediene. Svikter mediene sitt oppdrag blir resultatet raskt de dumme velgerne som Münkler viser til.
Nå er ikke alle enige med Münkler. Hans kollega, sosiolog Michael Hartmann ved universitetet i Darmstad, som over tid har forsket på forholdet mellom eliten og resten av det tyske samfunnet, sier til Berlingske at ideen om det dumme folket hørte til i de borgerlige kretser i forrige århundre. Han mener problemet ligger i elitens blindhet overfor alternative synspunkter. «Flertallet i eliten tror at alt bare er et spørsmål om hvordan man ser tingene. Folket skal bare få forklart tingene bedre. Så vil de være i stand til å se dem på samme måte som eliten. Men eliten ser ikke hvordan tingene ser ut for store deler av befolkningen.»
Alternative synspunkter er det særlig medienes ansvar å bringe til torgs. Uteblir det, overtar sosiale medier og døren er vid åpen for (nye) politiske partier med «alternative» synspunkter.
Rom for nytt parti
At det er ønske om et nytt politisk parti i Norge, kan vi skrive under på. Klassekampen (26. november) har merket seg at også i debattfeltet på («innvandringskritiske») document.no etterlyses alternativer: «Mange mener det trengs et nytt parti, gjerne med Christian Tybring-Gjedde, Sylvi Listhaug og Hege Storhaug på toppen.»
La meg dvele litt med noe annet først: Mange merker seg at verken document.no eller HRS omtales uten subjektive etiketter, typisk innvandringskritisk eller islamkritisk. Det forteller noe om medienes slagside, da slik forutinntatthet uteblir i omtaler av f.eks. Minerva, Civita eller Agenda. De presenteres typisk i mer nøytrale vendinger eller tett opp til egen definisjon (f.eks. som tenketank). Mange merker seg også at representanter fra document.no eller HRS ikke akkurat kan sies å ha klippekort til politiske debatter, hvilket må kunne påpekes uten å bli beskyldt for å sutre over «at vi ikke slipper til ordet». Det er en påminnelse om at «alternative» stemmer finner sine egne kanaler – noe som kanskje helgens intervjuer av HRS i DN og Klassekampen kan tjene som bevis på (der begge artiklene fokuserte på en eventuell Trump i Norge), for hvor er de alternative stemmene?
Ingen har stått mer rakrygget i innvandrings- og islamdebatten enn nettopp document.no og HRS. Vi har i årevis slåss med myter og pekt på de negative sidene ved islam, og derav også fungert som «en trykkoker. Et sted man får ut litt steam …», som Hjerpset-Østlie uttrykker det i DN, noe som har gitt oss flere og flere støttespillere. Her kommer også avstanden til eliten og folket inn, men ingen av dem er fastlåste størrelser. Blant HRS’ støttespillere finner vi både finansfolk, politikere fra ulike etablerte partier, direktører, profesjonelle aktører som i sitt daglige virke møter en del av utfordringene (politi, jurister, prester, NAV, skole- og helsevesenet o.l.) samt «vanlige folk» som gjør sine egne erfaringer og som ikke kjenner seg igjen i den virkeligheten de blir presentert for. Da er det ikke underlig at stadig flere ser HRS som en del av løsningen.
Storhaug sier (til Klassekampen, min anm.) hun ikke har tall på hvor mange ganger hun har blitt bedt om å starte et nytt parti. Til daglig er hun informasjonsleder i den islamkritiske tenketanken Human Rights Service og ga i fjor ut bestselgeren «Islam – den ellevte landeplage».
Det siste året har hun fått forespørselen om å starte parti hyppigere enn noensinne. Men hun må alltid skuffe.
– Skal noen starte et nytt parti, må det være noen som har teft for politisk taktikk og besitter tålmodighet. Jeg har ingen av delene, sier Storhaug.
( … ) Selv om hun ikke er noen partipolitiker selv, mener hun at det er rom for et nytt parti.
– Jeg er helt sikker på at et nytt parti som hadde tatt for seg de nære tingene og folks hverdag, stått opp for et folkelig verdifellesskap, en trygg nasjonalstat og bygge nasjonalfølelse i Grundtvigs ånd, kunne fått oppslutning. Det er vanskelig å anslå hvor mye, men med de rette folkene og med penger, kunne man kanskje samlet 10–15 prosent oppslutning.
– Hva er det som ikke blir plukket opp av de etablerte partiene?
– Nasjonalstaten og tilhørighet. Jeg tror på en sterk og positiv nasjonalfølelse. Men partiene har ignorert dette temaet, ikke minst grunnet den hodeløse multikulturelle tankegangen og den like planløse innvandringen.
Nasjonalstat og tilhørighet
Symptomene på splittelse, som Hjerpset-Østlie snakker om, besvares av Storhaug med nasjonalstat og tilhørighet. Altså ikke ulikt det som Trump seiret på og som Norbert Hofer, Marine Le Pen, Frauke Patry og de øvrige talspersonene for de «høyrepopulistiske» partiene står for. Storhaug kunne like gjerne sagt Norge først, i betydningen hvis ikke vi tar vare på Norge, hvem gjør det da?
Det er her vi skal ha tunga rett i munnen. Ingenting er så vanskelig som å gjøre noe komplisert enkelt, hvis vi snakker seriøse alternativer. Det er fullt mulig å arbeide for økt nasjonal selvråderett og suverenitet uten å melde seg ut av verden, eller kanskje mer i tidsånden: mure seg inn.
Å fratre EU/EØS krever alternativer, som igjen gjør håndteringen av Brexit som noe av det mest interessante fremover. For åpenbart finnes det alternativer, men vi har forholdt oss som om EU/EØS-avtalen har vært hugget i stein. Det samme gjelder en rekke internasjonale avtaler og konvensjoner. Det er blitt viktigere å raskest mulig få gjennom nye EU-direktiver i Stortinget enn å få frem konsekvensene av de samme direktivene. Ikke minst har ideer om endringer i EU/EØS-avtalen blitt møtt med at det maler så langsomt i et komplekst EU-byråkrati, samtidig med at det kommer direktiver som vi bare ryster på hodet av, f.eks. krumning på agurken og grovhetsgraden på sand i barnehager. Andre ting er langt mer alvorlig, som at vi ikke selv kan bestemme over våre nasjonale grenser og innvandringen.
Men til tross for at stadig flere, både i Norge og Europa, har ytret misnøye med utviklingen, har politikerne fortsatt i samme fastlåste spor. Det har samtlige etablerte partier en mulighet til å gjøre noe med. For nå svinger pendelen rask fra det globaliserte og multikulturelle prosjektet – og da må vi passe oss så vi ikke havner i motsatt ende: det lokale og monokulturelle.
Som alltid er ikke svaret enten-eller. Vi må finne en økonomisk og kulturell bærekraftig vei. Svikter politikerne igjen, da ved fortsatt å tolke «de sinte» eller kritikerne til negativ nasjonalisme og fremmedfiendtlighet, dukker det opp quick fixere som kan rote det til langt mer.