Kjære leser. En mor fortalte meg om en hendelse som skjedde på en barneskole på Østlandet tidligere i høst.
Min første og andre tanke var at det som skjedde er en fillesak. Men etterhvert ble jeg mer og mer opprørt jo mer jeg tenkte på det.
Jeg tok kontakt med moren og fikk hennes tillatelse til å skrive om hendelsen, under forutsetning at den involverte eleven (og dermed også skolen) anonymiseres. Jeg håper du tar deg tid til å lese helt til siste punktum, og at du innvilger meg nok tålmodighet til at jeg først tar en kort tur innom litt kontekst før jeg forteller hva som faktisk skjedde.(Jeg nevner for ordens skyld at jeg har sett mailutvekslingen som skjedde i etterkant mellom hjem og skole.)
Paris, 7. Januar 2015: Brødrene Saïd og Chérif Kouachi tvinger seg inn i redaksjonen til Charlie Hebdo og dreper 12 personer.
Alle ofrene var på forhånd fullt klar over at dette godt kunne skje en dag. De hadde tross alt mottatt utallige trusler om nettopp det. Likevel, de verdsatte din og min (og sin egen) ytringsfrihet så høyt, at de trosset denne faren for å holde den i hevd.
De som døde, døde for ytringsfriheten. Og vi står i gjeld til dem. Vi skylder dem å ære dem. Vi skylder dem å verne om deres ettermæle, og å reagere når noen bagatelliserer verdien av offeret de gjorde. De er, sammen med de modige som fortsatt trosser trusler om drap for å hevde ytringsfriheten, vår tids helter. Med fjolleri eller med alvor: jeg liker å kalle dem den virkelige verdens tegneseriehelter. Je suis Charlie!
Oslo, 11. Juni 2016: Seminaret «Tro, religion og ytringsfrihet» arrangeres på Nationaltheatret. Her får vi blant annet presentert resultatet fra en forutgående undersøkelse som ble gjort på flere videregående skoler i Oslo. Hele to tredeler av alle elevene som svarte på undersøkelsen var for gjeninnføring av blasfemiparagrafen. Flertallet av de spurte syntes fengsel i opptil to år er en passende straff for de som driver religionskritikk i Norge.
Vi skal være veldig forsiktige med å bagatellisere dette resultatet, uansett hvor mye vi kan (og bør) kritisere undersøkelsen for å ikke være representativ for den kommende generasjons holdninger. I det minste må vi erkjenne at vi ikke kan fortsette å ta ytringsfrihetens brede støtte for gitt for all framtid.
Oktober 2016 på en barneskole i Skedsmo kommune: En 6. klasse har KRLE. Temaet er islam. Elevene skal tegne en forside til temaet i arbeidsbøkene sine, ett eller annet typisk for denne religionen. Men: de får også streng beskjed om at de ikke får lov til å tegne religionens grunnlegger Muhammed. Og så legger læreren ut om at det var noen som het Charlie Hebdo. De hadde, for å trakassere og mobbe muslimene, tegnet en tegning av profeten. Muslimene ble såret og organiserte flere demonstrasjoner for å si at det ikke er lov å tegne profeten, men Charlie Hebdo fortsatte å tegne Muhammed. Og så ble Charlie Hebdo drept fordi de hadde tegnet Muhammed. Derfor skal man ikke tegne Muhammed.
Læreren hevdet at det ikke er lov til å tegne den islamske profeten Muhammed, at det eleven hadde gjort var alvorlig og ville gå videre til skolens rektor. Eleven ble redd og visket ut tegningen.
En rebell av en sjetteklassing velger selvsagt (som den eneste i klassen) å trosse denne instruksen. Han tegner et portrett, et mannsfjes med hvit turban som holder et brød. En lærerassistent går forbi og ser dette. Assistenten spør hva tegningen skal forestille, eleven svarer at det er Muhammed. Assistenten blir tydelig sint (elevens egne ord), rister på hodet og sier at det ikke er lov å tegne profeten, at dette er alvorlig, og at dette vil gå videre til rektor. Eleven blir redd og visker ut tegningen. Slik ser siden i elevens arbeidsbok ut nå.
I den påfølgende mailutvekslingen mellom mor og skolen tar skolen overhodet ingen selvkritikk. De anklager heller eleven for å ikke følge lærerens klare instruks.
Det er flere grunner til å kritisere skolen for denne hendelsen.
For det første: Lærerens budskap, om at så mange i redaksjonen til Charlie Hebdo ble drept fordi de trakasserte muslimene ved å tegne profeten, er med på å gjøre de døde til subjekter i forbrytelsen. Det presenteres et feil bilde av Charlie Hebdos intensjoner, noe som er et grovt overtramp mot de døde. Nærmest at det var deres egen skyld at de ble drept. Enda verre: det ligger en undertone i det at det samme kan skje med elevene dersom de er frekke nok til å tegne Muhammed.
For det andre: Det er slett ikke sant at muslimer blir krenket når noen tegner Muhammed. Det er mange sekulære og moderate muslimer som overhodet ikke bryr seg. Det er en fornærmelse mot disse at de settes i samme sekk som de som drepte halve redaksjonen til Charlie Hebdo. Det er ikke en barneskolelærers jobb å befeste de konservative og radikale muslimenes definisjonsmakt over islam.
For det tredje: Vi er ikke tjent med en skole som lærer elevene å bedrive slik selvsensur. Vi vil ikke at våre 11-åringer skal tenke på hvem de provoserer før de tegner en strektegning av en person som levde for halvannet årtusen siden.
For det fjerde: Når det blir slik rabalder over en uskyldig tegning, sender det signaler til elevene om at islam er i en særstilling og hevet over kritikk. Dette vil i neste runde hindre elevene fra å stille kritiske spørsmål når klassen skal lære om islam.
For det femte: Charb, Cabu, Honoré, Tignous, Wolinski, Elsa, Mustapha, Bernard, Frédéric, Franck, Ahmed og Michel døde for vår rett til å snakke fritt om alle idéer og religioner. Læreren burde heller benyttet anledningen til å fortelle at disse heltene døde for å hevde en av våre viktigste friheter. Hun kunne fortalt om Voltaire og om opplysningstidens avgjørende betydning for Europas utvikling. Og gjerne om hva som er alternativet, et samfunn uten ytringsfrihet.
Jeg håper inderlig ikke at denne læreren handlet i tråd med læreplanen, at et forbud mot å tegne Muhammed på skolen er sentralt bestemt.
Rektoren ved den aktuelle skolen har fått dette innlegget i innboksen sin. Så får vi håpe at skolen klarer å finne gode grunner for selvkritikk.
Artikkelen ble først publisert hos Nettavisen 28. november 2016, og er gjengitt i sin helhet med forfatterens vennlige tillatelse.
Rights.nos red. har sett e-postutvekslingen mellom mor og skole.