Del 1 kan leses her og del 2 finner du her.
Tilvandret klanmentalitet fører til etablering av små samfunn i samfunnet, og når disse blir store nok, sprer ukulturen og den medfølgende korrupsjonen seg videre i det omgivende samfunn. Dette får store konsekvenser for tilliten til statlige og sivile samfunnsinstitusjoner. Klankulturen representerer derfor en direkte ufordring av- og trussel mot den demokratiske, rettstatlige samfunnsorden.
Sverige
I nabolandet har svenskenes svar på Kripos, Nationella operative avdelningen, allerede påvist at kriminaliteten (omtalt i del 1) i noen av de 52 områdene eller bydelene på listen har spredt seg og involverer lokale beslutningstagere. På arbeids- og sosialkontorer forekommer det nå korrupsjon.
I februar 2015 ropte politiinspektør i region Stockholm Lars Alvarsjö et kraftig varsku om at det svenske rettsystemet – som er en grunnpillar i det demokratiske samfunnet – er i ferd med å bryte sammen. I et innlegg i Svenska Dagbladet skrev politiinspektøren at den enorme tilstrømningen av asylsøkere, kriminelle bander og religiøs ekstremisme har strukket svensk politi til bristepunktet. – I noen områder er det hverdag at politiet møtes med stenkast og molotovcocktails, opplyste han.
Tyskland
Tyskland sliter med det samme problemet. I 2009 rapporterte Süddeutsche Zeitung om de kurdisk-libanesiske klanene som har hovedsete i Berlin, Bremen og Essen. Det kronisk underbemannede politiet står ofte maktesløst overfor klanene og i det hermetisk lukkede miljøet av familiære forbindelser kan ingen mellommann sluses inn. Det er vanskelig nok å få rede på de mistenktes rette identitet, da mange flyktninger fra Libanon ødelegger passet sitt ved innreise til Tyskland. – Problemet lar seg ikke løse med politimidler» sa leder for enheten for organisert kriminalitet hos politiet i Bremen Dieter Kopetzki og la til: – Til det er strukturene her allerede for sementert».
Også i disse områdene blir politi, redningstjenester og andre representanter for staten møtt med fiendtlighet og til tider fysisk angrepet. De får beskjed om at området tilhører beboerne og at de ikke har noe der å gjøre.
Bare i Berlin bor det ifølge politiet 12 kurdisk-libanesiske storfamilier, hver med flere hundre medlemmer og avleggere i hele Europa og Midtøsten. Dårlig integrasjon har gjort andregenerasjons libanesiske unge menn til en fare for den sosiale freden, mener samfunnsforsker Ralpf Ghadban, som selv har innvandrerbakgrunn fra Libanon. Fra deres rekker stammer nemlig mange av de såkalte verstingene – unge menn som slo inn på en kriminell løpebane allerede i grunnskolealder. Hvilke ødeleggende virkninger dette har på bysamfunnet er tydelig i Berlin: der registrerte politiet 1200 slike verstinger i 2008, hvorav 71 % hadde innvandrerbakgrunn og hvor libaneserne er overrepresentert. I områdene Neukölln og Wedding har det blitt dannet regelrette gettoer. Her hersker storfamiliene, statlige forskrifter og lover gjelder i liten grad. Stridigheter løses ved hjelp av private fredsmeglere, eller, som i Bremen, ved hjelp av våpen.
– Ingen anmelder hverandre i en klan» sier en medarbeider i Neukölln politikrets. – Hva som foregår dem i mellom får vi overhodet ikke med oss. Han ønsker å forbli anonym, det samme vil advokaten som selv om han i årevis har forsvart klanmedlemmer over hele Tyskland, fortsatt er opprørt over de patriarkalske strukturene og voldeligheten i disse gruppene. – Men de betaler i det minste advokathonoraret uten å mukke, legger han til, selv om et flertall av oppdragsgiverne offisielt lever av sosialhjelp.
Dommer i Tiergarten byrett med ansvaret for Neukölln, Kirsten Heisig, beskrev tilstandene slik: – I enkelte kvartaler i bydelen er forholdene underjordiske, det blir stadig mer gettoaktig. Som dommer i ungdomssaker hadde hun nesten daglig med barn fra arabiske familier å gjøre. Særlig guttene blir overlatt til seg selv, de skulker skolen, og raner spillehaller, apoteker og sexbutikker. De forakter alt og alle som ikke tilhører sin egen kulturkrets, særlig tyskere men også tyrkere. – Foreldrene avviser rettssystemet og den holdingen overføres til barna, sa hun. Hjelp og annen innblanding er uønsket. Sosialarbeidere forteller i retten om hvordan de blir truet og spyttet på når de er på besøk i familier. Selv for politiet er arbeidet risikofylt. Som i Sverige møter politibetjenter stadig på motstand fra rasende menneskemengder når de forsøker å pågripe noen eller simpelthen utsteder en parkeringsbot. Et eksempel: da en spesialgruppe arresterte to trikssvindlere i Neukölln oppsto tumulter på åpen gate. Ifølge politirapporten trengte samlet 50 personer med innvandrerbakgrunn seg rundt betjentene. Først da de ba om forsterkninger skal situasjonen ha roet seg. – I Berlin får det ingen til å hoppe i stolen, det er jo mer eller mindre hverdagen her, sa delstatsformann for politiets fagforening GdP Eberhard Schönberg. Han opplyste om tilfeller hvor kollegaer hadde vært nødt til å forskanse seg i lokale forretninger. – Statens autoritet er i mange tilfeller helt tapt, la han til.
Den tysk-tyrkiske journalisten og forfatteren Güner Balci forklarer at den organiserte kriminaliteten i de kurdisk-libanesiske storfamiliene til dels har sine røtter i arkaiske stammestrukturer og at dette må tas med i en ærlig årsaksanalyse. Güner Balci vet hva hun snakker om: hun er oppvokst i Neukölln og har vært sosialarbeider der. Etter hennes erfaring er det dog mange sosialarbeidere som ser seg selv som politiets motstandere og dermed fremmer kriminelle karrierer i stedet for å forhindre dem.
Som i Sverige opplever politiet stadig oftere at grupper av særlig unge menn går til angrep på dem og forsøker å frigjøre personer som blir pågrepet i disse områdene. I august ble politiet omringet av en folkemengde på 70 personer da de forhindret en velkjent, mindreårig kriminell i å stjele en bil. I den aggressive mengden befant det seg flere av guttens slektninger, deriblant hans mor.
I 2015 varslet politiledelsen i Nordrhein-Westfalen, Tysklands mest folkerike delstat, om at også deler av byen Duisburg er i ferd med å bli no-go soner for politiet. I september 2015 utkom boken «Tyskland i blålys – nødrop fra en politikvinne», skrevet av politiavdelingssjefen Tania Kambouri i byen Bochum i Nordrhein-Westfalen. I boken forteller hun om utviklingen politiet opplever med svinnende autoritet og hvor hendelser som før representerte unntaket nå er blitt hverdagslige. Også hun beskriver fremveksten av selvstyrte strukturer og den respektløsheten, forakten for lover, regler og grunnleggende samfunnsverdier som er fremherskende i enklaver dominert av innvandrere fra klansamfunn i den arabiske verden.
Storbritannia
Korrupsjonen, favoriseringen av egen gruppe og øvrig fusk som som er så vanlig klansamfunn er for lengst påvist i Storbritannia. – Valgfusket truer det demokratiske systemets integritet, skrev britiske regjeringens antikorrupsjonsjeger og tidligere minister for samfunn og lokalstyre Eric Pickles, og viste til tilfellet med den avsatte korrupte borgermesteren Lutfur Rahman i den innvandrerdominerte London-bydelen Tower Hamlets. Etter årevis som Tower Hamlets sterke mann, ble Rahman endelig avsatt i april 2015 da han ble dømt for åtte tilfeller av korrupt og ulovlig praksis i sin «skruppelløse» og «uærlige» valgkamp. Det hadde ikke manglet på informasjon om det som foregikk i bydelen. Avisen the Telegraph var ledende i granskningen av den korrupte borgermesteren, hans indre krets og deres fremferd, mens det venstreliberale Guardian selvfølgelig forsvarte Rahman og avviste de fleste anklagene som et resultat av islamofobi. Britiske myndigheter gjorde lite eller ingenting før fire privatpersoner bosatt i Tower Hamlets saksøkte Rahman for korrupsjon og finansielle uregelmessigheter.
Da dommer Richard Mawrey dømte i et lignende tilfelle av omfattende valgfusk i Birmingham ti år før, uttalte han at selv en bananrepublikk ville skammet seg over den valgpraksisen som fremkom og advarte om at fusket ville fortsette uhindret dersom valglovene ikke ble strammet inn. Lite eller ingenting ble gjort. I Tower Hamlets unnlot politiet og lokalmyndighetene å gjøre noe med truende atferd, som ofte foregikk på utenlandske språk, som fant sted både utenfor og inne i valglokalene. Som minister fant Pickles en komplett motvilje hos offisielle representanter mot å handle i forhold til advarsler fra lokale politikere og journalister om den systematiske korrupsjonen innen Rahmans administrasjon. Oppnevnte granskere Pickles sendte til Tower Hamlets fant raskt sjokkerende finansielle uregelmessigheter. Og de var bare toppen av isfjellet; videre saker om antatt planlegging av uregelmessigheter og finansielle ulovligheter kunne ikke følges opp fordi dokumenter forsvant eller på grunn av manglende skriftlig bokholderi. – Jeg mener at feilaktig valgpraksis er langt mer vanlig enn i bare et isolert tilfelle i en London-bydel. Men det eksisterer en kollektiv tilstand av fornektelse: hvis du ikke bryr deg med å løfte steinen, slipper du å se hva som kravler under den, skrev Pickles.
Norge
I Norge bør det være nok å peke på den organiserte drosjesvindelen i Oslo. Hele 2500 drosjeeiere og sjåfører var involvert i omfattende skatte- og trygdesvindel, og av dem hadde minst 570 hevet trygd samtidig som de kjørte svart, skriver Jan Arild Snoen:
Hovedforklaringen som H[aakaas] & S[æter] fremfører for at denne ukulturen kunne bli så utbredt blant pakistanerne i taxinæringen er at forholdet mellom staten og borgerne er et helt annet i Pakistan. En rekke av deres kilder, både åpne og anonyme, gjentar denne forklaringen. Aslam Ashan sier dette veldig klart: ”I Pakistan har befolkningen ingen lojalitet til staten. Staten er en snylter”. Staten er altså fienden, og det er helt legitimt å forsøke å unngå skatt. Svært få pakistanere betaler rent faktisk skatt — i boken vises det til anslag på omkring 1 prosent av befolkningen. Tilsvarende er det greit å trekke penger ut av staten, dersom man kan. Filmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen sier det slik: ”For mange er systemet til for å utnyttes. Det er den eneste måten du kan overleve på i Pakistan.”
Det er antatt at gruppen totalt unndro 625 millioner kroner fra beskatning, samtidig som velferdsordninger ble misbrukt i stor stil. Tre av fire drosjesvindlere var norsk-pakistanere. Det var ille nok, men det fremkom også tydelig at mange flere i samme miljø må ha visst om det som foregikk. I boken Svindel uten grenser: En reise i svart drosjeøkonomisvindel skriver Aftenpost-journalistene Einar Haakaas og Kjetil Sæter at nesten alle i det norskpakistanske miljøet «har en far, bror, onkel eller fetter som er involert.” Venstrepolitiker Abid Q.Raja uttaler det samme på bokens side 215.
– De deler ganske enkelt ikke våre normer, og de har absolutt ingen lojalitet eller vilje til lojalitet til samfunnet, konstaterer statsadvokat i Göteborg Thomas Ahlstrand. Lojaliteten er derimot ekstremt sterk når det gjelder gjengen, vennene, familien, klanen og nabolaget. Og den er gjensidig: – Vi kan ikke alltid involvere familiene deres når vi vil behandle dem for kriminalitet, for familiene kan mene at gutten er god, han bringer hjem penger. Den ofte uforbeholdne kjærligheten til moren og respekten for faren besvares ikke sjelden av en fullstendig, og i beste fall, blind lojalitet tilbake, fortsatte han.
Det kan da også konstateres ved selvsyn når store deler av et miljø vet, men likevel ikke varsler. Nylig viste f.eks. en britisk undersøkelse av muslimers holdninger at bare en av tre ville rapportere det til politiet hvis de kjente noen som involverte seg til terrorstøtte i Syria.
Klanen: Blind lojalitet til sine egne – total forakt for alle andre
Den blinde lojaliteten klanmentaliteten fører til, gir seg også mer horrible utslag, som når slektninger – mødre inkl. – regelrett angriper politiet for å befri sin kriminelle sønn. Det viser den totale forakten klanmedlemmer har for alt og alle andre enn sine egne. I 2000 ble danskene sjokkerte vitner til at familie og venner av syv voldtektsforbrytere av arabisk opphav skrek og ropte ukvemsord mot offeret, dansk rett og danskene i sin alminnelighet da «guttene deres» ble dømt. De hadde gruppevoldtatt en da 13 år gammel jente, som gjerningsmennenes familie og venner konsekvent omtalte som «ludderet» under rettssaken. Da dommen falt, gråt samtlige kvinnelige familiemedlemmer og venner høylytt, mens den ene dømtes mor kvitterte med et sjarmerende:
»Alle danskere er ludere. Store og små,« råbte moderen til den hårdest dømte ude i venteværelset.
»Udlændinge har ikke forstand på sex. Danskere tager penge for sex med udlændinge. De går med somaliere og alt muligt for 100 kr. Og pigen gav sin mor pengene til julegave.«
Med pigen mente hun det 14-årige voldtægtsoffer, som ellers konsekvent blev kaldt «luderen» af de dømtes familier og venner.
Faren forsøkte å konfrontere politifolkene som oppholdt seg i retten:
»Dumme danskere,« råbte han med stærk accent. Og så en række sætninger på arabisk, hvor ordet «Danemarka» gik igen. Tonefaldet lød ikke venligt.
Så trængte han sig frem mod politifolkene, men tre-fire medlemmer af den såkaldte «Fædregruppe» fra Indvandrersammenslutningen IDFAD lagde sig imellem og fik ham puffet ud. Imens lød kommentarerne »fuck danskere« og »fuck Danmark« igen og igen.
– Fuck deres normer. Fuck deres regler, ropte en venn av de dømte voldtektsforbryterne.
Lignende scener har utspilt seg i rettssaker både i Danmark, Sverige, Tyskland og Storbritannia. Senest i februar stilte familie og venner av tre somaliske unge menn i 20-årsalderen som gruppevoldtok en 16 år gammel jente opp til rettssaken for å vise sin støtte. Til de tiltale. Under rettssaken oppførte både de tiltalte – nå dømte – deres familie og venner seg truende overfor offeret og hennes familie. Da dommen falt, ropte en blant publikum: – Håper du nyter pengene!, med henblikk på voldsoffererstatningen. En av de dømte beskrev offeret som et «ludder» som er «klar for hva som helst» og «tilgjengelig for å la seg dominere [seksuelt]». Advokaten hans mente det var uklart hvorvidt synpunktene hans skyldtes «umodenhet eller kultur.»
Det var da heller ikke guds beste barn familien og venner uforbeholdent støttet opp om. Alle var kjent av politiet som kriminelle fra før. En av dem, Mowled Omar Yussaf, hadde 12 dommer for 17 forskjellige, hovedsakelig voldsforbrytelser på seg da han ble dømt for gruppevoldtekten. Jeg tar neppe for hardt i når jeg påstår at foreldre og venner av voldtektsforbrytere med opphav i vestlig kulturkrets ville gått litt stillere i dørene enn disse familiene og vennekretsene.
Videre har vi i Norge Lime-saken, som var et resultat av et samarbeid mellom flere kontrolletater, ti politidistrikter, Økokrim og Kripos. Det er Norgeshistoriens hittil største razzia av sitt slag og la beslag på et tresifret antall personer fra Nav, skattemyndighetene og politiet. Sistnevnte bidro med mer enn 210 politifolk. Kostnadene for etterforskningen og rettergangen har passert 100 millioner kroner, samtidig som politiet håper å kunne inndra 103 millioner kroner fra de tiltalte. Å rulle opp disse sakene er dårlig butikk, for å si det høflig.
Drosjenæringen – klanenes egen etterretningstjeneste
Så har vi drosjenæringen igjen, som i det fleste europeiske storbyer nå domineres av ikke-vestlige sjåfører. Det er lett å tenke at det er en privat bransje vi ikke bør blande oss bort i, men i Norge er den altså en del av det offentlige transporttilbudet og således et samfunnsproblem når den ikke fungerer som den er tenkt.
Vi skal først kaste et blikk på tilstandene i Storbritannia, hvor det i forbindelse med Rotherham-skandalen ble avdekket at drosjer spilte en stor rolle i britisk-pakistanske menns omfattende, organiserte seksualmisbruk av mindreårige, utsatte jenter.
Før saken(e) endelig sprakk i offentligheten hadde organisasjonen Risky Business, som jobber med barn og unge som er/kan være i faresonen for seksuell utnytting (CSE) eller prostitusjon, og foreldre til ofre notert seg at drosjesjåfører fra særlig tre firmaer lot til å være involvert. Ungdomsarbeidere og personell på offentlige institusjoner for barn observerte det samme. Skoleledere klaget samtidig over at taxier sto parkert utenfor skolen og ventet på mindreårige elever ved lunsjtid, da jentene måtte gi et antall menn oralsex i spisepausen, og skoleslutt. Foreldre til ofre fortalte om det samme; at deres døtre ble hentet og levert i beruset tilstand av taxier. Det ble også regelmessig rapportert om at taxier opererte på såkalte hotspots for nettverkenes virksomhet og steder hvor nettverkene vanligvis innleder den første kontakten med mindreårige jenter. Jentene er også blitt fraktet rundt i flere byer i Nord-England for å bli voldtatt eller seksuelt misbrukt av grupper av menn. Voldtektene og prostitusjonen fant sted i taxier, i tomme leiligheter og i lokaler tilknyttet gatekjøkken. Det samme mønsteret er påvist i byene Keighley, Derby, Oxford, Rochdale og Telford.
Rotherham har nærmere 260.000 innbyggere. Den britisk-pakistanske minoriteten utgjør 3 prosent, rundt 7.800 mennesker. Det er 86 private taxioperatører i området, og 1158 sjåfører med lisens, som deles ut av byrådet. I den regjeringsoppnevnte granskeren Louise Caseys bitende rapport om skandalen forteller tjenestepersonell at drosjebransjen er høylytt og krevende, og at de har opplevd press for å gi lisenser eller lukke klagesaker fra byrådsmedlemmer som har oppført seg mer som representanter for taxinæringen enn som politikere. Flere forteller at byrådets lisensavdeling har vært mer opptatt av å bistå bransjen enn å beskytte publikum. Særlig byrådets nestleder og tidligere taxieier Jahangir Akhtar, som generelt omtales med en viss frykt som en mektig mann med stor innflytelse både i byrådet og politiet, skal ha vært aktiv på vegne av taxinæringen. Byrådsmedlem Mahroof Hussain innrømmer at han kan ha gitt inntrykk av å representere bransjen fordi han har så mange britisk-pakistanske taxisjåfører i sin krets, men at det ikke var hans hensikt å legge press på de ansatte i lisensavdelingen.
På dette tidspunktet var både byrådet og politiet allerede fullt klar over at det eksisterte en problematisk forbindelse mellom overgripernes nettverk og taxioperatører i området.
Flere av ofrene som endelig lot seg overtale til å gå til politiet, ble oppringt umiddelbart – mens de satt på politistasjonen – av overgriperne med trusler om hva som ville skje hvis de sladret. Man har lurt på hvordan misbrukerne kunne vite hvor ofrene befant seg. Det fremgår at nettverkene hele tiden har hatt svært god kontroll på hvor jentene har befunnet seg til enhver tid og hva de eventuelt har foretatt seg. Det finnes foreløpig ingen dokumentasjon på dette, men når et antall taxier er involvert er det likevel lett å tenke seg deler av svaret.
Det hører med til historien at en politibetjent og to lokalpolitikere i Rotherham under etterforskningen av skandelen er anklaget for å ha hatt sex med mindreårige jenter. Politibetjenten skal også ha videreformidlet opplysninger om sosialt utsatte mindreårige til de britisk-pakistanske nettverkene. En annen politibetjent er anklaget for tjenesteforsømmelse fordi han unnlot å foreta seg noe da han fikk kjennskap til sin kollegas handlinger. Fra før er ytterligere ti politibetjenter under granskning av politiets interne etterforskningsorgan i forbindelse med deres opptreden i saken.
At taxisjåfører i europeiske land nå fungerer som minoritetsmiljøenes øyne og ører er for øvrig kjent fra andre sammenhenger. Muslimske jenter i Norge og Danmark har fortalt om tilfeller hvor de har vært i byen, sett seg rundt for å forsikre seg om at det ikke var noen kjente i nærheten og tillatt seg å tenne en sigarett eller gjort andre forbudne ting. For umiddelbart å bli oppringt og skjelt ut av nære slekninger i land som Pakistan.
Det finnes også en rekke tilfeller hvor taxisjåfører har operert som rene etterretningstjenesten for familier på jakt etter jenter og kvinner som av forskjellige årsaker har rømt hjemmefra eller søkt tilflukt på krisesenter. Kroneksempelet på denne virksomheten er drapet på Ghazala Khan. Hun var på flukt fra familien i Danmark, men ble i 2005 skutt og drept på åpen gate av sin egen bror etter å ha blitt oppsporet av et nettverk av taxisjåfører. Så er det da også en «offentlig hemmelighet», både i Norge og Danmark, at krisesentre ber om etnisk norsk/dansk sjåfør i de tilfellene de har behov for taxi.
Utro tjenere i det offentlige
I mars 2015 fortalte flere kilder til den danske avisen Information at det er store nettverk som ettersøker kvinner på flukt for å tvinge dem tilbake til menn og familier, og at det slett ikke bare begrenser seg til taxibransjen: Ansatte i det offentlige lekker også opplysninger:
»Mange bliver opstøvet, fordi familien har kontakter i det offentlige. Og disse kontakter kan så let som ingenting finde ud af, hvor en kvinde opholder sig, hvis bare de har hendes personnummer,« siger Hakima Lakhrissi, leder af det såkaldte Vestegnen Indvandrer Kvindecentret, der siden 2011 har rådgivet flere hundrede minoritetskvinder om blandt andet æresrelaterede konflikter.
Juridisk rådgiver Khaterah Parwani for Exitcirklen, som hjelper jenter og kvinner som er utsatt for psykisk vold og religiøs sosial kontroll, opplyste at hun kjenner til minst ti kvinner som har søkt tilflukt fra ektemann og familie på de mest bortgjemte steder, men likevel er blitt funnet. Forklaringen er som oftest at offentlige ansatte med tilgang til Danmarks svar på Folkeregisteret (CPR-systemet) lekker opplysninger. Ifølge Parwani har flere av kvinnene i ettertid fått vite av familien at den har oppsporet dem gjennom informanter i teleselskaper og kommuner som har brukt arbeidsplassens registre for å finne kvinnene.
Prosjektleder for rådgivingstjenesten Etnisk Ung, Susanne Willaume Fabricius, fortalte det samme: flere unge forteller om familier som har nettverk med adgang til CPR-systemet. Samtidig forteller de om et kollektivt press som er så stort at det nesten er umulig å si nei når familien krever at en offentlig ansatt [med bakgrunn fra samme miljø] skal utlevere fortrolige opplysninger om kvinner som er på flukt.
At offentlig ansatte lekker fortrolige opplysninger er heller ikke noe ukjent fenomen i Norge. I 2009 avslørte VG at tilsammen 19 sykehusansatte hadde fått advarsler, krass kritikk eller er blitt oppsagt som følge av snoking i journaler og/eller spredning av sensitive opplysninger. – Dette er trolig bare en liten topp av et gedigent isfjell, sa seniorrådgiver Cecilie Rønnevik i Datatilsynet til VG. Avdelingsdirektør Gorm Grammeltvedt i Statens helsetilsyn bekreftet beskrivelsen.
Noen av sakene VG fant dreide seg om snoking i minoritetsmiljøer. Nordafrikanske «Nadia», som selv hadde opplevd at uvedkommende gikk inn i hennes pasientjournal, fortalte at hun kjente til både helsesekretærer og sykepleiere med minoritetsbakgrunn som ivrig snoket i journaler. – Jenter som for eksempel har tatt abort kan bli helt ødelagt av at slike opplysninger kommer ut, sa hun.
Ni år før avslørte samme VG at det var så som så med legeetikken også: syv leger var da under granskning av Rikstrygdeverket, mistenkt for salg av livsvarig uføretrygd til hhv. det pakistanske og marokkanske miljøet i Oslo.
Flere innvandrergrupper i Oslo har bygd opp egne systemer for svindel med falske sykemeldinger og trygdeytelser gjennom norske leger. Det norske trygdevesen kan allerede være tappet for flere hundre millioner kroner.
VG har tidligere beskrevet hvordan en norsk-pakistansk «medisinmann» i samarbeid med norske leger og psykiatere mistenkes for salg av sykemeldinger og uføretrygd i det pakistanske miljøet i Oslo. Nå hevder en rekke kilder at det også i andre innvandrergrupper foregår omfattende trygdesvindel.Bekreftes
Avdelingsleder Eva Khan i Oslo Røde Kors Internasjonale Senter bekrefter VGs avsløringer. Hun forteller at senterets saksbehandlere i årevis har fått opplysninger om hvordan mellommenn gjennom norske leger selger sykemeldinger og uføretrygd.
* Flere marokkanske kilder forteller til VG om en uføretrygdet mann som bruker dagen sin til å samle inn bestillinger på sykemeldinger. Han sitter gjerne ved kafébord på Gunerius, NAF-huset, Sten & Strøm eller andre steder hvor marokkanere er samlet. Her oppsøkes han av personer som betaler ham 700 kroner for to ukers sykemelding, et par tusen kroner for åtte uker.
Mannen noterer navn og fødselsnummer. På ettermiddagen drar han til en lege, som bruker kvelden på å skrive ut sykemeldinger. Neste dag deles de ut på kafeen.
Dette er bare en bitteliten del av de sakene som i årenes løp har blitt kjent i offentligheten. Hva vi ikke vet kan sikkert fylle flere hyllekilometre.
Hva denne klanadferden allerede har og kommer til å koste, ikke bare i kroner og øre, men også tap av tillit, fellesskapsfølelse og skattevilje – for ikke å snakke om hva den vil bety for relasjonene mellom grupper i samfunnet – kan man jo bare lure på. Mye tyder på at prisen kan bli høyere enn noen har lyst til å betale.
Selvrekruttering via barneoppdragelse?
Mye tyder for øvrig på på at klanmiljøene blant oss er selvrekutterende, da mange med denne dysfunksjonelle mentaliteten faktisk er født i Europa. Det kan skyldes barneoppdragelsen de får, som er hensiktsmessig for livet i et klansamfunn, men særdeles uhensiktsmessig i europeiske samfunn. I Danmark har samfunnsdebattører med minoritetsbakgrunn allerede satt søkelyset på problemet. Den dansk-libanesiske pedagogen Khaled Mustapha advarte i 2015 om hatet mot Danmark som stortrives- og fremveksten av motborgere i innvandrertette forsteder og pekte på muslimske miljøers oppdragelse av gutter:
»Der er ingen tvivl om, at forældrene har været fraværende over for de her drenge. De har ikke stillet krav til dem i hele deres opvækst, og de har ikke sat grænser for dem. Jeg er selv vokset op i Libanon. Vi var hele tiden ude på gaden, og jeg var altid oppe at slås. Vi var i krig mod nabogaderne og kom altid blødende hjem. Det var helt normalt – sådan var det bare at være dreng i Libanon. Men i en dansk kontekst er den adfærd totalt uacceptabel. Her betragtes slåskampe som vold, der kan ende med en fængselsstraf. Forældre med indvandrerbaggrund har simpelthen ikke forstået i tide, hvordan tingene foregår i Danmark, og hvis de først begynder at stille krav til deres sønner, når de fylder 12 år, er det desværre for sent«.
Også politiker for Socialdemokraterne Yildiz Akdogan har tatt til orde for å rette blikket mot oppdragelse og mener det er på tide med et oppgjør med den tradisjonelle muslimske oppdragelsen av særlig gutter.
Spredning
Og noe må uansett gjøres, for den fysiske manifesteringen av den komplette forakten og respektløsheten for omgivelsene disse utilpassede unge er oppdratt til, sprer seg som ringer på vannet fra de etablerte parallellsamfunnene til det offentlige rom. I 2015 satt noen svenske medier søkelyset på utviklingen på svenske biblioteker, hvor slossing, gjengbråk, trakassering av- og trusler mot personalet blir stadig vanligere. Det skyldes at ungdommer og unge menn fra de innvandrertette forstedene oppholder seg på biblioteker hvor de gjør tilværelsen utrygg for andre brukere og de ansatte. Politi og vektere har gjentatte ganger måttet tilkalles og andre steder må personalet bære alarm. Fredelige biblioteksbrukere og lekselesende barn ender med å trekke seg unna. I oktober 2015 ble en bibliotekar på Lundby bibliotek på Histingen angrepet, men ble reddet av et mannlig vitnes inngripen. I januar 2016 ble en bibliotekar mishandlet av en tenåringsgutt på Öxnehaga bibliotek i Huskvarna og måtte bringes til sykehus i ambulanse. Biblioteket fikk ny sikkerhetsutrustning, vektere kom på plass og de ansatte ble kurset i hvordan de håndterer truende situasjoner.
– Disse gjengene viser en total mangel på respekt som går over i fiendtlighet, sa en bibliotekar som la til at hun opplevde at hun blir sett på som en representant for alt det de unge hater ved det svenske samfunnet, som f.eks. politi og skole.
Så hva kan vi gjøre?
– Vi kan fengsle, lenge og lengre, for hver forbrytelse som har med våpen og skuddløsning å gjøre. Vi kan endre fokus, fra de mistenktes rettigheter og vellevnet, til ofrenes og samfunnets behov. Vi kan ikke gå ut fra at de gjengkriminelle innerst inne mener vel. Men vi kan forsøke å fange opp unge menn og kvinner tidlig og involvere dem i samfunnet. Men risikoen er stor for at vi bare må holde ut og håpe at det går over, mener statsadvokat Ahlstrand.
Ja, eller vi kan begynne med å offentlig erkjenne at klanmentalitet er på fremmarsj, sprer seg og utgjør et betydelig problem. Samtidig må vi erkjenne at denne mentaliteten er dypt rotfestet i manges identitet og at det derfor må arbeides målrettet for å motvirke den. Samtidig må all ny tilførsel enten stanses eller ned på et håndterlig nivå.
Utviklingen viser at vi allerede er på overtid, men vi har – eller burde i alle fall ha, så snart en politiske ledelsen orker å innse realitetene – kunnskapen som trengs fra før, så da er det vel helst bare å sette igang.