Tysk politi har gått ut med en etterlysning av den 24 år gamle tunisieren Anis Amiri (til venstre på bildet), som er mistenkt for massakren som etterlot 12 drepte og 48 skadde på julemarkedet ved Keiser Wilhelms minnesmerke i Berlin. Det skal bemerkes at han kan være uskyldig, men bakgrunnshistorien hans er deprimerende velkjent og illustrerer med all (u)ønskelig tydelighet at europeiske myndigheter har null kontroll over asyltilstrømningen og heller ikke på egne grenser.
Samtidig har den ansvarsløse politikken skaffet politi og etterretningstjenester et problem som er så omfattende at de ikke lenger kan håndtere det. I følge fransk sikkerhetspoliti kreves det 30 personer for å ha full kontroll på èn mistenkt, hvilket forteller noe om hvor ressurskrevende – både menneskelig og materielt – jobben deres er. Med den enorme tilstrømningen har de fått en tilnærmet umulig oppgave i fanget.
Det samme kan sies om alle som jobber med asylprosessen. Hovedkontingenten kommer fra land hvor det er vanskelig å kartlegge den enkeltes identitet og bakgrunn generelt, og i tillegg kommer de som bevisst går inn for å lure systemet, ved å f.eks. oppgi feil identitet, flere forskjellige identiteter, feil alder eller bare å ikke samarbeide i det hele tatt. De ansatte gjør naturligvis så godt de kan, men det er altså en komplisert prosess og med det presset som følger av den pågående folkevandringen og utålmodige politikere, asylaktivister og -pressgrupper, kan vi trygt gå ut fra at den ikke er så grundig som den burde. Tilstandene i landene som avgir asylsøkerne tatt i betraktning, så er forutsetningene for det heller ikke tilstede. Vi vet med andre ord lite eller ingenting om altfor mange av dem som ankommer våre land.
Det dør et stigende antall europeere av.
Amiri illustrerer problemet; den voldsdømte og nå voldtekts- og drapssiktede afghanske asylsøkeren Hussein Khavari (angivelig 17, til venstre på bildet) likeså.
Først Khavari:
Han kom til Tyskland med den enorme tilstrømningen i 2015 som såkalt enslig, mindreårig asylsøker (EMA) og ble innlosjert hos en lokal familie i byen Freiburg. I oktober 2016 ble den 19 gamle medisinstudenten Maria Ladenburger, som jobbet som frivillig ved et asylmottak, funnet voldtatt og druknet i en elv i Freiburg. DNA-bevis knytter Khavari til drapet han nå er tiltalt for.
Hvor kom han til Tyskland fra? Han kom fra Hellas, hvor han i 2014 ble dømt til ti års fengsel for ran og drapsforsøk på en 20 år gammel kvinne på Korfu. Khavari ranet kvinnen før han kastet henne over et gjerde med ti meter fritt fall nedenfor. Bare tilfeldigheter gjorde at 20-åringen overlevde. Khavari ble imidlertid sluppet ut etter 18 måneders soning og dro videre til Tyskland hvor han søkte om asyl. Her ble den åpenbart personfarlige kriminelle ansett som et barn og bosatt i nærheten av en 19 år gammel kvinne som dessverre ikke var like heldig som sin greske medsøster.
En annen som har måttet bøte med livet for en fullstendig ansvarsløs asylpolitikk er 22 år gamle Alexandra Mezher, som i 2015 ble knivdrept av en angivelig 15 år gammel beboer ved et svensk mottak for EMA hvor hun jobbet. 22-åringen var attpåtil latt alene på vakt med gjerningsmannen, som påtalemyndighetene mener er langt eldre enn han hevder.
Over til Amiri, som legemliggjør en enda større problemstilling:
Anis Amiri forlot hjemlandet Tunisia som 17-åring. Familien hans forteller om en fortid som småkriminell allerede før han dro, mens politikilder i Tunisia opplyser om at han ble dømt til fem års fengsel for tyveri og narkotikarelaterte forbrytelser. Han dukket imidlertid ikke opp til soning, men tok seg ulovlig til Italia, hvor han også livnærte seg av kriminalitet. Her ble han dømt til fire års fengsel for å ha satt fyr på en skole. Da Angela Merkel og den svenske regjeringen satt grensene på vidt gap og gjorde Europa til en eneste stor landevei i 2015, ble han med i strømmen til Tyskland, hvor han har operert med flere identiteter. Også her kom han raskt i politiets søkelys for narkotikasalg og forsøk på å skaffe seg automatvåpen. Han betegnes som farlig og ansees av politiet som en sikkerhetstrussel.
Etterhvert dukket han opp i selskap med noen av Tysklands mest kjente islamister og ble således overvåket av den tyske sikkerhetstjenesten, mistenkt for å planlegge en «alvorlig statstruende forbrytelse». Siden januar 2016 har han vært ansett som en potensiell terrorist. I juni 2016 fikk han endelig avslag på asylsøknaden sin, og ble besluttet utvist. Amiri ble satt på lukket mottak i påvente av utsendelse, men Tunisia – hvor hele Amiris nærmeste familie fortsatt bor – bestred at han var deres statsborger, og Amiri ble sluppet løs på den tyske befolkningen igjen. I november forsvant han fra politiets radar.
Amiri er langt fra alene. Fra før vet vi at (minst) ni terrorister utnyttet – hvilket den selvutnevnt anti-fakenewsavisen Dagbladet i november 2015 avviste som en ren konspirasjonsteori – Europas kollapsede og og utdaterte asylinstitutt til å slakte sivile i landene de angivelig søkte beskyttelse i. Blant dem finner vi de sentrale aktørene i både planleggingen og gjennomføringen av massakrene i Paris i november 2015 og Bryssel i mars 2016, som til sammen etterlot 162 drepte og over 668 skadde.
Mønsteret er velkjent fra andre terroraksjoner og -drap: Michael Adebolajo, Michael Adebowale, Mehdi Nemmouche, Said og Cherif Kouachi, Ahmedy Coulibaly, Omar El-Hussein og Larossi Abballa var alle på forhånd kjent av myndighetene som radikale islamister og hadde på et eller flere tidspunkt vært overvåket. Noen hadde til og med tidligere dommer for terrorrelaterte forbrytelser.
Noen av dem er statsborgere i landene de begikk terror i, og de får myndighetene ikke gjort stort med før utført ugjerning. Men så er det de varslede forbrytelsene, da; de personfarlige kriminelle og/eller potensielle terrorister som ikke er europeiske statsborgere, men oppholder seg her under asylinstituttet. De får vi visst heller ikke gjort stort med.
Kriminelle såkalte EMA utgjør her et særskilt problem, fordi de blir behandlet som barn og dermed er nærmest immune mot rettsstatens inngripen. Det går hardt og regelmessig utover de forskjellige landenes lovlydige befolkning, som attpåtil betaler for moroa.
EMA er hovedsakelig gutter/unge menn i de øvre tenårene. Alderstester viser imidlertid at en stor andel lyver på alderen: I 2003 viste UDIs tall at 87 prosent av de som ble alderstestet var eldre enn 18 år. I 2013 viste hver fjerde testede EMA seg å være voksen. I de ni første månedene av 2015 ble 877 enslige mindreårige asylsøkere alderstestet og en av tre viste var over 18 år. I Finland er to av tre i følge rettstannlege ved Åbo universitet, Vivian Visnapuut, eldre enn oppgitt. Rettsmedisinsk Institutt i Danmark har alderstestet rundt 800 EMA hittil i år, og funnet at hele tre av fire – 74 prosent – av 600 avgjorte saker er over 18 år.
I Sverige er gjenger av kriminelle gutter og unge menn, i all hovedsak EMA fra særlig Marokko, blitt et så ressurskrevende problem at det setter Stockholm-politiet ute av stand til å gjøre jobben sin. Politiet i Göteborg og Uppsala er i samme situasjon.
Det samme gjelder Tyskland:
I forbindelse med masseovergrepene i Köln nyttårsaften kom det frem at delstatens myndigheter var kjent med at tilvandrede unge kriminelle nordafrikanere stadig begikk kriminalitet helt åpenlyst i og på området rundt sentralstasjonen. De unge mennene betegnes av tysk politi som “nafrier”, og er ansett som så aggressive og farlige at politiets egne retningslinjer sier at betjenter ikke må nærme seg dem for å kontrollere identiteten deres eller anholde dem alene. Politiet anbefales å gå to eller aller helst flere i følge, da disse mennene oppgis å bære våpen som kniver, pepperspray og knokejern.
I de tre første månedene av 2016 registrert det tyske forbundspolitiet (BKA) hele 69.000 lovovertredelser eller forsøk på lovbrudd begått av asylsøkere. I januar 2016 viste en offisiell rapport fra innenriksministeriet i delstaten Nordrhein-Westfalen at hele 40 prosent av innvandrere fra Algerie, Marokko og Tunisia begikk kriminalitet i Köln og omegn innen ett år etter ankomst.
Så hvorfor er de i det hele tatt i Europa under asylinstituttet eller av «humanitære grunner» (humanitære for hvem, kan en jo spørre seg)? De er her fordi de som Anis Amiri er tilnærmet umulig å få sendt tilbake til hjemlandet. Det skyldes ikke sjelden at de landene som avgir flest grunnløse asylsøkere er de samme som – helt uten konsekvenser – bryter folkeretten og nekter å ta dem tilbake. Det er forståelig nok, for de er vel ikke mer glad i personfarlig kriminalitet enn det vi er, men det er ikke og bør ikke være vårt problem. Det finnes ingen internasjonale konvensjoner som tilsier at Europa er forpliktet til å overta eller beskytte andre lands kriminelle og/eller potensielle terrorister. Mye tyder derimot på at det er slik det fungerer idag og at avsenderlandene er såre fornøyd med det.
Tyskland har i årevis klaget over 26 problemland hva dette angår, og de fleste er mottakere av bistandsmidler fra EU og europeiske nasjonalstater. Blant dem finner vi nettopp Tunisia – som utgjør små 4 prosent av alle som innvandrer til Tyskland, men likevel utgjør en fjerdedel av alle utenlandske mistenkte forbrytere – Marokko og Algerie.
Fjorårets situasjon i Tyskland er illustrerende for ståa: samlet var hele 50.230 personer besluttet utvist, og av dem var nærmere 5.500 algirere, marokkanere og tunisiere. Antallet som faktisk ble deportert i første halvdel av 2015: 53.
Det lot seg rett og slett ikke gjøre å etablere kontakt med den tunisiske ambassaden – som jo befinner seg i Berlin – som ikke er interessert, ikke har tid eller oppgir andre grunner til den manglende kontakten. De kan naturligvis identifisere sine egne statsborgere med fingeravtrykk, men tyske byråkrater får tilsynlatende ikke tak i noen på ambassaden, skrev Der Spiegels redaksjon og oppga antallet tunisere deportert fra Tyskland de første seks månedene i 2015 til seks.
Algerie er visstnok til å snakke med når det gjelder egne statsborgere som er uønsket i andre land – i Tyskland over 2000 – men har ofte innvendinger som «humanitære årsaker» eller årsaker som ikke umiddelbart fremstår som klare. Tyskland lyktes således med å sende hjem bare 24 i de seks første månedene av 2015. Og når tyske myndigheter oppsøker den marokkanske ambassaden og legger frem det utgåtte passet til en landets 2.300 statsborgere som er besluttet utvist, tar det måneder å få utstedt et nytt. I første halvår av 2015 ble derfor bare 23 sendt hjem.
I et regjeringsnotat heter det: «Repatriering til Marokko, og dermed håndhevelse av tysk lov, er bare mulig i ekstremt begrenset grad på grunn av ambassadens manglende samarbeidsvilje.»
– Har den tyske staten gitt opp, spurte Der Spiegel og mente at svaret er ja. «Det er en smertefull diagnose, men nøkkelinstitusjoner har lenge vært strukket til bristepunktet. Nå kan ikke den føderale regjeringen engang utføre sine grunnleggende oppgaver: beskytte befolkningen sin; håndheve lov og rett; sikkerhet og offentlig orden. Konsekvensen er at noen steder blir lov og rett begrenset eller ikke-eksisterende.»
Rotårsaken går dypt og berører det grunnleggende forholdet mellom den tyske staten og de som nylig har ankommet, fortsatte Der Spiegel, som påpekte det samme som svensk politi: de nyankomne har en annen kultur og har hverken respekt eller forståelse for et politi som fremstår som «venner og hjelpere» slik ordensmakten gjør i de fleste europeiske land.
– Det er en kulturkollisjon; en konstitusjonell stat som legger vekt på deeskalering, integrering og en empatisk resosialisering av unge forbrytere; og innvandrere fra autoritære samfunn som misforstår denne tilnærmelsen og utnytter det faktum at de, selv om de bryter loven, hverken blir deportert eller hardt straffet.
Det samme sier Michael Brennecke, som har arbeidet som offentlig forsvarsadvokat i 30 år. Hans erfaring etter et stort antall saker er at tiltakene som ungdomsretten iverksetter overfor unge vinningskriminelle innvandrere sjelden gjør noe inntrykk. Han forteller at mennesker som kommer fra land hvor en dom for tyveri betyr å få hånden kuttet av «har en helt annerledes forståelse av vår rettsystem – de tar ikke våre dommer seriøst». – De marsjerer ut av rettsalen og viser seierstegnet til vennene sine, sier den erfarne forsvarsadvokaten forteller at han har representert kriminelle som har blitt tiltalt 15 eller 16 ganger uten at det noen gang har fått noen alvorlige konsekvenser for dem.
Der Spiegel holdt frem situasjonen i byen Braunschweig som eksempel på statens impotens. I 2015 var til tider hele 4000 asylsøkere innkvartert i en gammel militærleir på stedet. Når antallet nyankomne steg, steg også kriminaliteten i nærområdet. Mye var småkriminalitet som tyveri, men det var også innbrudd, slåssing og forskjellige former for trakassering – og lokalbefolkningen ble urolige. Likevel var det få dommer. Det skyldtes at politiet og rettsvesenet ikke fikk grepet inn fordi de mistenkte enten hadde forsvunnet eller var registret et annet sted under et annet navn. – De ler av oss fordi ingen skjer med dem, sa en politietterforsker.
Europeiske myndigheters egen motvilje mot å håndheve lov og rett utgjør også en del av problemet; de fleste regjeringer har i årevis tillatt en utvikling der de frekkeste har fått forhindre egen deportering. De som har skjult sin reelle identiet, gått under jorden i riktig øyeblikk, fått legeerklæring på at de ikke er i stand til å tåle en flyreise eller gått bananas i flyet som skal bringe dem hjem slik at piloten har nektet å ta av, har ofte endt med å få bli i Europa.
Den nåværende situasjonen er like uholdbar som den er utålelig, og kan derfor ikke vedvare stort lenger.
Så lenge vi ikke kan sende ut flesteparten av, aller helst alle, de som setter sine føtter på europeisk jord uten legitimt beskyttelesbehov, kan vi heller ikke ha åpne grenser. Ordningen med at man har krav på å få sin asylsøknad behandlet selv om man tar seg ulovlig inn i Europa må også opphøre, ettersom vi overhodet ikke har noen kontroll og altså ikke får utransportert alle med endelig avslag.
De aktuelle opprinnelseslandene må likeledes tvinges til å ta imot sine egne statsborgere iht. Folkeretten. Det finnes en rekke ikke-voldelige midler å gjennomtvinge dette på, som f.eks. å knytte det til bistandsmidler, fryse de aktuelle regjeringene og øvrig elites økonomiske midler i europeiske banker og innføre øvrige restriksjoner og sanksjoner som f.eks. fryste diplomatiske forbindelser, fly- og innreiseforbud eller oppsigelse av handelsavtaler.
Det eneste som mangler er politisk vilje og gjennomføringsevne. Og det er bare å komme igang, for komme både vil og må det. Det gjenstår bare å se hvor tynn Europas ledelse tør å la befolkningens allerede tynnslitte tålmodighet bli før det skjer.