Det begynte (selvsagt) med Muhammed på 600-tallet på den arabiske halvøya: Kampen mot ikke-muslimer. I vår tid har det for mange gått i glemmeboken hva som var status den gang Muhammed etablerte seg i Medina i 622 og løftet sverdet. Kristendommen var en maktfaktor, og denne religionen dominerte også hele Nord-Afrika. I 711 var bildet snudd på hodet: Islam dominerte de samme områdene. Siden den gang har fordrivelser, utrenskninger og undertrykking bølget gjennom historien. I dag har dette gått så langt at en lavmælt debattant som Lars Akerhaug drister seg til boktittelen Siste jul i Kairo.
Omar-pakten
Det er påfallende, men ikke i nærheten av en gåte, at i Midtøsten finner du ikke en kirke ved siden av en moské som med sine kirkespir rager høyere enn moskeens minareter. Det handler om undertrykkelse og underkastelse. Akerhaug peker på den eldgamle Omar-pakten, som tilskrives den andre kalifen etter Muhammed, Umar ibn al-Khatab (583 – 644). Dette dokumentet, som regnes som autentisk, nevner Akerhaug allerede på første side i første kapittel, noe som understreker Akerhaugs syn på hvilken sentral betydning disse underkastelsens påbud og forbud har hatt for forholdet mellom herskende muslimer og undersåttene, de kristne (og jøder med flere). Her deler Akerhaug og jeg plattform, og Omarpakten har således også jeg skrevet om i Islam – den ellevte landeplage.
Pakten fikk kanonisk status innen islamsk juss helt inn i vår tid. Pakten stiller klare betingelser til ikke-muslimer hvis de skal få beskyttelse. Punkter i pakten lyder slik:
- Forbud mot å bygge nye kirker, klostre, synagoger etc., i eller nær muslimske byer.
- Forbud mot å gjenoppbygge ødelagte gudshus i egne bydeler eller i muslimske bydeler.
- Forbud mot kors på kirker.
- Påbud om at muslimer kan benytte seg av andres gudshus i form av praktiske formål (som å benytte dem som stall for hester og lagerplass).
- Forbud mot å misjonere overfor muslimer og avholde offentlige seremonier.
- Påbud om å gi reisende og forbipasserende muslimer husly og mat i tre døgn.
- Avgi sitteplass når muslimer ønsker det.
- Forbud mot å forsøke å likne muslimer på noe vis.
- Avstå fra å besitte våpen.
- Ikke ri med sadel eller dyr som muslimer rir på.
- Klippe panneluggen.
- Forbud mot å kritisere islam, Muhammed eller engelen.
- Forbud mot påskeparader.
- Begravelser må avholdes i stillhet.
- Forbud mot å begrave ikke-muslimer i nærheten av muslimer.
- Forbud mot å avle frem griser i nærheten av muslimer.
- Forbud mot å lyge overfor en muslim (altså, ikke motsatt).
- Påbud om at ikke-muslimske gudshus må være lavere enn muslimers gudshus.
- Påbud om å bygge så lave hus at hver gang man entrer eller forlater huset, må man bøye seg. Dette for å minnes den lavere statusen.
Den norske kirkens «underkastelse»
Både kirken og toneangivende norske akademikere har, ifølge Akerhaug, prøvd å fremstille islamismen som en moderniserende kraft. Dette krever at «man overser eller unngår å vektlegge det som ikke passer inn i denne fortellingen. Det sterkeste eksemplet på dette er forfølgelsen av Midtøstens kristne, som utsettes for en sakte fordrivelse fra regionen». Akerhaug peker på den venstreorientert Bjørn Olav Utvik ved Universitetet i Oslo, og religionshistorikeren Torkel Brekke ved den liberalistiske tenketanken Civita.
Disse personene og miljøene som visstnok «nyanserer» bildet, finnes til de grader også i Den norske kirke. Lars Akerhaug har lite til overs for disse «nyansene». Han forteller om en samtale med generalsekretær i Mellomkirkelig Råd, Berit Hagen Agøy, som er «opptatt av at man ikke må stigmatisere de kristne som ofre: ‘Ved å bruke begrepet forfulgt kan vi være med på å befeste en forestilling om at kristne forfølges. Dette handler om at man faktisk ikke hjelper dem med å stigmatisere dem som forfulgt gruppe’, sa hun i et intervju med meg, før jeg reiste ut for å jobbe med denne boken».
Skal vi ta et tankeeksperiment? Det var galt av intellektuelle og politikere på 30-tallet å varsle om den pågående og økende jødeforfølgelsen på 30-tallet – for det førte til at det befestet seg en forestilling om at jødene ble forfulgt, og derav ble de altså dertil stigmatisert?
At Akerhaug tillater seg å mene at det norsk mediebildet om Midtøsten er «ensidig» og at de kristne stemmene i regionen «forsvinner» i det samme bildet, fremstår som en høyst berettiget påstand.
Det pågår her og nå
Det siste året har vi opplevd denne Midtøsten-tilstanden helt inn på det europeiske kontinentet, ikke minst på asylmottak der kristne trakasseres og endog utsettes for overgrep av asylsøkere med muslimsk bakgrunn.
Leser man Akerhaugs bok forstår man hvorfor dette skjer. Det er ikke en optimistisk beretning fra pennen hans som han har reist rundt med i både Egypt, Irak og Libanon for å gi oss fortellingen om de kristnes skjebne i regionen. Vi møter deres egne ord gjennom Akerhaugs mange møter med dem det gjelder. Lars Akerhaug er altså ikke en skrivebordsforfatter.
Mange vil kanskje anta at det er islamistene som forfølger denne stadig svekkede minoriteten. Men de kristne selv forteller Akerhaug at også det som var vanlige naboer har snudd seg mot dem etter at eksempelvis den egyptiske diktatoren Hosni Mubarak falt. Den negative retorikken mot den kristne minoriteten har spredd seg som ringer i vannet.
Personlig skulle jeg ønske at noen gjorde det samme med denne boken som med Landeplagen: Kjøpte inn et opplag til norske medier og politikere.
Bestill boken som Dreyers forlag: Siste jul i Kairo. En fortelling om de kristne i Midtøsten.
Boken kan også bestilles eksempelvis her.