Arndís Ósk Hauksdóttir i Ogndal i Nord-Trøndelag har syndet. Hun har vært med i to grupper på Facebook som er sterkt kritisk til islam, «Stopp islamiseringen av Norge» og «Nei til islam på alle plan». Hauksdóttir frykter altså islams økende makt i samfunnet vårt. Denne frykten defineres av biskop Tor Singsaas som et uhørt teologisk standpunkt. Hadde Hauksdóttir derimot talt varmt for islam og høy innvandring fra den islamdominerte verden, ville biskopen møtt henne med applaus, er den logiske slutningen. Nei til oljeboring-prestene og ja til islam-prestene er sannelig min hatt et underlig skue, mildt sagt.
Korset på Landfalløya kapell tas ned. Symboltungt vitne om en ulmende kulturell revolusjon. Biskopene våre tier om hva vi andre frykter. Er det en stilltiende aksept fra Guds representanter i Den norske kirken?
Ærverdige Landfalløya kapell i Drammen før oppkjøp av et muslimsk ektepar som ga Al Ghazalisenteret i Drammen tilgang til lokalene.
Biskop Singsaas utlegger sin logikk slik:
– Prester skal også kunne være politiske mennesker, og delta i det politiske livet, men dette rører ved både teologi og livssyn. Det stilles spesielle krav til hvordan prester opptrer i det offentlige rom. Her ligger begrensingen for prester; de taler på vegne av noe annet og større enn seg selv, påpeker Singsaas.
Man tror knapt hva man leser. Singsaas har ikke fått med seg at islam fra Muhammeds maktdager i Medina, som er den form for islam som også har fått makt i våre dager, er mer politikk og juss enn teologi?
Ikke stem Frp!
Tusenvis gikk denne uken i fakkeltog i protest mot regjeringens asyl- og flyktningpolitikk. Kirkens ansatte løftet fanene høyt. – Kirken bør advare mot å stemme Frp.
Ordene tilhører prest Kjersti Wernø. Samme Wernø fortsetter med denne påstanden: Det «er en lidelse å se på at vi som land ønsker å bidra så lite». At Norge i fjor var i Europa-toppen hva gjelder antall som søkte asyl her ut fra folketallet, se det har hun kanskje ikke fått med seg?
Dette er sinnelagsetikk av verste sort.
Mellomkirkelig råd for Den norske kirke og Norges kristne råd var bredt representert i demonstrasjonene landet over. Bispemøtet har samtidig tillatt seg å sende et brev til Erna Solberg der det bes om juleamnesti for asylsøkere.
Det et politikk, ikke teologi, og applauderes derfor av biskopene.
Nei til mer islam, det er teologi, mens ja til mer islam, det er ikke teologi, det er politikk. Dette forstår vi jo. Helt enkel matematikk, ikke sant?
Presten kryper til korset
Sogneprest Hauksdóttir ser ut til å angre seg nå. Presten som har stått opp personlig for muslimske kvinner – eksempelvis – beklager sitt engasjement mot islam.
– Jeg har ikke noe imot muslimer. I perioder har jeg hatt fem muslimske kvinner boende hos meg etter at de har vært utsatt for vold i familien. Jeg er ingen rasist. Det var ikke riktig av meg å være med i gruppene. Det beklager jeg. Nå har jeg gått ut av disse sidene, og jeg har ikke gjort dette på den rette måten, sier sognepresten.
Det snakkes varmt om sjenerøsitet, solidaritet og raushet fra kirkelig hold. Hva med eksempelvis solidaritet med Europas kvinner, som nå fortrenges fra det offentlige rommet i deler av våre storbyer? Solidaritet med hvem, herr og fru biskoper?
Det er kirkens menn og kvinner som legger opp til sosial misnøye og uro ved denne underkastelsesmentaliteten. Deres fordømte plikt burde være å ha Norges ve og vel i front, et land fundamentert på kristendommen. I stedet ivrer man for mer islam. Det er knapt til å tro.