«I følge Francis Fukuyama bok The Origins of Political Order kan kvaliteten på våre politiske institusjoner vurderes ut i fra deres evne til å tilpasse seg endrede forutsetninger og trusler. Det er dessverre mye som tyder på at dagens politiske institusjoner og lederskap stryker på den testen. I flere europeiske byer er det nå oppstått enklaver med lovtomme rom der politiet ikke lenger tør å rykke inn. I år alene er det gjennomført 20 terrorangrep i Europa. Det er åpenbart at sikkerhetstjenesten ikke lenger har kontroll over situasjonen. I Frankrike har statsminister Manuel Valls til og med gått så langt som å uttale at ”Frankrike må lære å leve med terrorismen” og ”at hyper-terrorismen er her for å bli”. Det burde ikke overraske noen at velgerne ikke ønsker seg den fremtiden som Valls beskriver. De forsøker så godt de kan og sno seg ut av den og tar til takke med de alternativene de blir tilbudt», skriver tidligere rådgiver for Oslo Høyre, Aksel Fridstrøm, i en svært lesverdig artikkel hos Minerva.
For samme publikasjon har sosiolog og forfatter Kjetil Rolness har intervjuet grunnleggeren av den britiske tenketanken Quilliam Foundation – som jobber mot ekstremisme – og liberale muslimen Maajid Nawaz, som nylig ble utnevnt til «anti-muslimsk ekstremist» av den angivelig antirasistiske organisasjonen Southern Poverty Law Center.
(Antirasistene er for øvrig ikke alene om å ville stemple ut Nawaz, så vil også islamister, som f.eks. den britiske organisasjonen Islamsk Menneskerettighetskommisjon (IHRC), som i 2015 hadde den gode smak å utnevne Charlie Hebdo til «Årets Internasjonale Islamofob» – bare et par måneder etter at redaksjonen ble slaktet av islamister. På hjemmebane gikk prisen «Årets Islamofob» til nettopp Maajid Nawaz.)
– La oss ta skittentøyet med en gang. I vår gjorde Channel 4 en representativ spørreundersøkelse blant muslimer som skapte mye oppstuss. Og det har vært mange lignende målinger ellers i Europa. Hva tenker du når 52 prosent vil forby homoseksualitet, 39 prosent mener kvinnen bør adlyde sin mann, 31 prosent støtter flerkoneri, og 23 prosent ønsker sharialover i England?
– Det er de samme nedslående resultatene hver gang. Vi ser et mønster som er umulig å benekte, om du ikke har det som yrke! Den gode nyheten med disse målingene er at alle nå kan se hvor urovekkende problemet er. I fjor svarte en av fire britiske muslimer at de sympatiserte med angrepet på Charlie Hedbo. Det er galskap. Ren galskap.
– Hvilken konklusjon trekker du av disse urovekkende tallene?
– Det jeg kaller det globale jihadistopprøret («the global jihadist insurgency») kan ikke eksistere uten sirkler rundt seg. I sentrum er den harde kjerne, de dedikerte jihadistene. Rundt dem har du en sirkel som tror på ideologien, uten å ty til vold, og utenfor der, en større sirkel som er mer eller mindre sympatisk innstilt til ideen om å gjenskape et kalifat, tanken på at en gang i framtiden, når de ideelle betingelsene er til stede, skal vi kutte hendene av tyver. Det er dette ideologiske opplandet som kommer til syne i målingene. Og det er dette vi må snakke om, på en åpen, ærlig, direkte måte. Ellers vil høyrepopulistene gjøre det. De vil fylle hullet og definere dagsorden.
Hos Document.no kommenterer jurist Jonas Haugsvold religionsforsker Torkel Brekke i den liberalistiske tenketanken Civitas merkverdige notat om sharia-kompatible lån – og ikke minst om Brekke/Civitas samarbeid med den radikale moskèen Islamic Cultural Centre i dette spørsmålet:
Det er tilslørende når Brekke omtaler reaksjonær islamisme som «moderne». Det er å gå de reaksjonære kreftenes ærend. Brekke – som ikke synes å ha noen problemer med å omtale Hege Storhaug som en rasist – nøyer seg med å bruke «omstridt» om Maulana Maududi. Det forteller også noe om dømmekraften til Brekke.
Maududi (1903–1979, bildet) var ingen sosialdemokrat. Han var en ekstremist i vestlig forstand av ordet, og gikk blant annet inn for en islamsk stat mens han levde. Han forkastet selvfølgelig det sekulære demokratiet, og blir også regnet som en viktig inspirator for dagens jihadister.