Den nyutnevnte utdanningsministeren i Danmark, Merete Riisager (LA), vil tillate at alle videregående skoler i Aarhus ved behov deler elevene inn etter opphav (etnisitet). Beslutningen, som er en forsøksordning, er tatt etter erfaringene med at etniske dansker forlater skoler med en for høy innvandrerandel blant elevene (ofte omtalt som minorietsspråklige elever) og på grunn av integreringsproblemer.
– Langkaer Gymnasium har udtrykt et ønske om at lave en forsøgsordning, der gælder alle gymnasier i Aarhus, og hvor de afprøver en form for opdeling. Det har jeg godkendt, siger ministeren til TV 2.
– De har så store pædagogiske udfordringer og kultursammenstød, at de ikke kan løse det selv. Fordelingsudvalget får frihedsgraden til at ændre på det, så længe de overholder loven og gør det ud fra nogle pædagogiske hensyn.
Reaksjonene på Langkaer Gymnasium lot da heller ikke vente på seg.
Diskriminering
Å dele inn elevene etter opphav blir av mange oppfattet som rendyrket diskriminering. Men det blir for enkelt. Høy innvandrerandel, fraflytting, skolebytte og eventuell diskriminering har også vært er et hett diskusjonstema i Norge, kanskje særlig Oslo, men også en rekke andre steder.
I 2011 iverksatte Bjerke videregående skole i Groruddalen i Oslo et tiltak som fikk stor oppmerksomhet: de holdt de norske elevene mer samlet. Avdelingsleder Hanna Norum Eliassen ved skolen forklarte at bakgrunnen for tiltaket var at andelen etnisk norske elever over tid hadde sunket. De ønsket å beholde flere av de norske elevene og slik sett opprettholde et mangfold. Da den daværende utdanningsbyråden i Oslo ble gjort kjent med saken, satte han umiddelbart en stopper for praksisen.
– Dette er første gang jeg har hørt og det er helt uakseptabelt. Derfor har rektor fått beskjed å gjøre om på dette, sier utdanningsbyråd Torger Ødegaard i Oslo til NRK (24. november 2011).
Og slutt ble det øyeblikkelig. Uten noen faglige begrunnelser.
I Bergens Tidendes magasin 10.mai 2014 ble vi presentert for ett nytt eksempel. Det gjaldt Ny-Krohnborg skole hvor andelen minoritetsspråklige elever hadde oversteget 50 prosent. Resultatet ble at flere foreldre flytter barna til andre skoler. I sakens anledning uttalte skolebyråd i Bergen, Harald Victor Hove, at han fikk «dårlig smak i munnen» av at foreldre flytter barna på grunn av høy andel innvandrere.
Det fikk førsteamanuensis Ivar Morken ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo til å rykke ut med følgende melding til skolebyrådens holdning: «ufruktbart og respektløst.» Ifølge Morken er det tre hyppige forklaringer på hvorfor foreldre i innvandrertette byområder søker skolebytte for sine barn: negative holdninger til minoriteter og kulturmangfold, bekymring for opplæringskvaliteten, og at en del skoler og lokalmiljøer utsettes for negativ medieomtale. Han mener det kan være noe riktig i alle disse årsaksforklaringene, men at de både enkeltvis og til sammen gir et for enkelt, overflatisk og lite konkret bilde av årsakene til skolebytte.
Han viser til at mange flerkulturelle skoler har særskilt fokus på norskopplæring og kulturmangfold. Det kan igjen medføre ressursknapphet til andre ting. Han spør: «En del foreldre er imidlertid misfornøyd med den øvrige tilpassede opplæringen. Hva med foreldresamarbeid når utfordringen ikke bare består i økte forventninger til skolen, men også i at foreldrene har motstridende – delvis kulturbetinget – forventninger til skolen?» Det er altså avgjørende at en skole for alle, faktisk er for alle. Dessuten handler ikke «mangfoldskategoriene» bare om det vi hører mest om, minoritetsspråklige eller religiøs bakgrunn, men også funksjonsnivå, sosial bakgrunn, kjønn, seksualitet og individualitet. Gir skolene det meste av oppmerksomheten til noen kategorier, kan de være med på å skape et samfunn som splitter mer enn det forener.
Det betyr selvsagt ikke, som også Morken er inne på, at det ikke kan eksistere både fremmedfrykt og negative holdninger til innvandrere (og vica versa, vil jeg tilføye). Utfordringen er derimot at høy innvandrertetthet, skolevalg og –bytte, og fra- og tilflytting må kunne diskuteres i det offentlige rom uten moralske undertoner som mistenkeliggjør motivet.
Men motsatt derimot …
Rett etter juleferien i 2010 kom tredjeklassingene på Fjell skole hjem med en lapp til foreldrene. Der fikk foreldrene beskjed om at fire klasser skulle bli til tre. Årsaken var at en rekke familier hadde flyttet fra Fjell, så det var ikke elevgrunnlag nok til fire klasser. Men når de nye klasselistene kom så foreldrene et mønster: Norske elever ble fordelt utover alle de tre klassene.
Flere (norske) foreldre truet med å bytte skole hvis en slik organisering ble gjennomført. Det ble presisert at det ikke var fremmedfrykt som lå til grunn for at foreldrene ville bytte skole, men i frykt for at barna ikke skulle lære godt nok norsk. En av foreldrene forklarte til Drammens Tidende (16. februar 2010):
– Det er greit med 30 prosent fremmedspråklige i klassen, og det er greit med 70 prosent. Men når det bare er noen få norske barn igjen, sier det seg selv at det blir snakket lite norsk i klassen.
I tillegg var det frykt for at ungene ikke vil lære norsk kultur godt nok, og da ikke ensidig i forhold til pensum, men også den sosiale læringsprosessen. Det flerkulturelle fellesskapet ble betraktet som en stor ressurs for skolen, men det ble understreket at det går en grense. Også problemer med å arrangere foreldreaktiviteter ble trukket frem, da flere av foreldrene ikke behersker det norske språket.
Men rektor på Fjell skole argumenterte for at den aktuelle klassedelingen var til barnas beste. Han var heller bekymret for at elevene får for lite nærhet til norsk kultur (Drammens Tidende 17. februar 2010):
– De norske elevene har et fritidsliv og får et fellesskap med andre norske barn på for eksempel kulturskolen.
Svaret sier sitt, men saken på Fjell skole vakte ingen oppmerksomhet i nasjonale medier.
Mangfold
I 2010 presenterte den nederlandske sosiologiprofessoren Jaap Dronkers en studie hvor han hadde undersøkt fordeler og ulemper med etnisk mangfold i skolene. Han sammenlignet prestasjonene til elever (på 15 år) i språk, matematikk og fysikk i 15 vestlige land. Dronkers ble selv svært overrasket over at elevenes karakterer var omvendt proporsjonal med etnisk mangfold.
«Jeg tolker lavere elevprestasjoner på blandede skoler til å bety at en stor del av energien er brukt på å bygge bro mellom de ulike kulturelle gapene mellom elevene. Resultatet blir at lærerne ikke er i stand til å fokusere godt nok på undervisningen. Det handler mer om å forholde seg til den ene eller andre kulturen. Det bruker opp den tid og energi som kunne vært benyttet til undervisning.»
Den nederlandske forfatteren og pedagogen Anja Vink hevdet at Dronkers la for mye vekt på kultur og religion. Hun argumenterte for at sosioøkonomiske forhold er allment akseptert som svært avgjørende for elevers skoleprestasjoner.
«Vi fokuser på hudfarge, kultur og religion, men utelater at disse elevene kommer fra fattige familier. Dette kan også gjelde for fattige innfødte barn. Hadde man sett på en ‘hvit søppelskole’ ville man fått de samme resultatene. Det ser man i provinsene Friesland, Groningen og Limburg.»
Om Dronkers eller Vink har rett er egentlig uinteressant. Det interessante er hva en må bruke ressursene på, og at det vil være noen som «betaler for» denne prioriteringen. Homogene skoleklasser (høy grad av likhet, uavhenging av opphav) betyr enkelt at jo mer tid og ressurser som kan benyttes til undervisning, jo bedre sjanser for å lykkes med faglige prestasjoner. Og motsatt: jo mer tid og ressurser som brukes på elevers ulikheter, jo mindre tid og ressurser til det faglige arbeidet og mer på ulike tilpasningstiltak.
Paul Collier (blant annet i boken «Exodus: Immigration and Multiculturalism in the 21st Century») peker på at alt tyder på at hvis et samfunn deler seg mellom den opprinnelige befolkning og en rekke diasporasamfunn (som Collier påpeker ikke nødvendigvis handler om opphav, men om kulturelle nettverk), vil samarbeidet svekkes. Men kanskje mer overraskende: det er mangfoldet i seg selv som synes å svekke samhandlingen i den opprinnelige befolkningen. Det er fordi nettverk blir forstyrret og folk trekker seg tilbake til mer isolerte liv.
Collier finner støtte i undersøkelser for et slik standpunkt. Blant de mange empiriske undersøkelser av spørsmålet om mangfold, er kanskje den mest kjente utført av Robert Putnam, professor ved Harvard i USA. Ut fra en analyse (2010), som omfattet 30 000 amerikanere fra forskjellige sosiale miljøer, konkluderte han med at økt (etnisk) mangfold blant annet medfører nedsatt sosial tillit, som igjen fører til at folk føler seg mindre lykkelig og har lavere livskvalitet. I tillegg fremhevet Putnam for eksempel økt fattigdom, mindre tillit til egen politisk innflytelse og forståelse, lavere forventninger til at andre vil samarbeide for å løse felles problemer, færre nære venner og fortrolige, og lavere sannsynlighet for å bidra til veldedighetsarbeid eller frivillighetsarbeid.
Hva er svaret?
Både Dronkers, Collier og Putnam sine funn er «ubehagelige» for de trekker alle i samme retning: homogenitet skårer høyest og det synes å være en grense for mangfold. Dette kjenner vi igjen fra dem som har foretatt skolebytte for sine barn, flyttet fra innvandrertette bydeler eller jobber for å få satt problematiske konsekvenser av innvandring på den offentlige agenda.
Hvor denne mangfoldsgrensen går, er derimot et langt mer usikkert spørsmål. Andelen innvandrere og innvandrernes opphav kan være en del av dette svaret, men langt fra nok. For eksempel er kanskje en mer presis målestokk for skolen nettopp andelen minoritetselever. Men snakker vi 50-50 prosent eller annen fordeling? Svaret må gis empirisk. Slik sett bør Danmarks forsøksprosjekt ønskes velkomment.
Nettopp fraværet av en saklig og redelig offentlig debatt om disse utfordringene er ett av problemene. Her er det HRS’ oppfatning at ledende medier og (de fleste) politikerne må ta sin del av skylden. Innvandrings- og integreringspolitikk er gjort så politisk betent at langt de fleste kvier seg for å ta del i den, og «alternative løsninger» kan raskt bli trukket inn under diskrimineringsfanen.
Men før en i det hele tatt kan diskutere hvor en eventuell grense for mangfold går, må en bli enige om det faktisk er en grense for mangfold. Politisk kan vi vel slå fast at det ikke er mange som vil ta til ordet for en slik holdning, heller tvert om: «mangfold» er blitt et politisk slagord i integreringsdebatten. Det er ikke sikkert det vil vare til evig tid.
Lagt til kl. 15:55: Registrerte nå at et av hovedfunnene i Ingvil Bjordals nye doktorgradsavhandling segregeringen i Osloskolene er i full gang. Ifølge VG viser hun i sin analyse at ved å åpne for fritt skolevalg, går det spesielt utover andelen norske elever på skoler med høy andel elever med innvandrerbakgrunn. Den sosiale og etniske segregeringen forsterkes.