I artikkelen «Murer mot lidelsene» hos NRK Ytring er Flyktninghjelpens Jan Egeland så fortørnet over Europas manglende evne og vilje til å ta imot alle verdens asylinnvandrere og flyktninger – samtidig som kontinentet også har mislykkes med «å få slutt på konflikter i land som Afghanistan og Kongo» – og ikke minst den manglende evnen til å gi tilstrekkelig hjelp og beskyttelse i nærområdene, at han griper til både kulturarv og bibel.
Vi har både en moralsk og rettslig forpliktelse til å bistå mennesker på flukt, enten de er i eller fra Syria, Jemen, Sør-Sudan eller Afghanistan. Mislykkes vi, taper vi ikke bare noen av de verdiene vårt samfunn er bygget på, vår medmenneskelighet og vår nestekjærlighet, men vi legger også grunnlaget for økende bitterhet og en mer ustabil og urolig verden. Vi snakker ofte om vår kristne kulturarv nå i julen. I disse spørsmålene er Bibelens ord klar: « … jeg var fremmed, men dere tok imot meg»
Det er bare det at alt tyder på at aktører/interessegrupper som Jan Egeland har dratt det hele vel langt. Krigsflyktninger, og da særlig kvinner og barn, er det nok få som mener at vi ikke skal hjelpe, men et åpenlyst, omfattende og årelangt misbruk av asylinstituttet har slitt ned Europas tålmodighet og bæreevne. Og vi vet alle hvem som skriker høyest når realistiske politikere har forsøkt seg på noen nødvendige innstramninger underveis og hvem som skriker like høyt hver gang de forskjellige lands myndigheter forsøker å sende ut grunnløse og/eller avviste asylsøkere.
Derfor står vi i dagens situasjon, hvor økonomiske migranter har forbrukt velviljen, plassen og finansene som er og var ment for noen helt andre.
– Kanskje er ikke engang halvparten som kommer reelle flyktninger, men økonomisk motiverte innvandrere som benytter seg av asylinstituttet til noe det aldri har vært ment for, sa sjefen for Dansk Røde Kors Anders Ladekarl i april 2015. Seniorforsker Hans Lucht ved Dansk institutt for samfunnsforskning uttrykte bekymring for det stadig økende presset mot de europeiske grensene og fryktet at det ville få «alvorlige konsekvenser for europeernes syn på menneskerettigheter».
I januar 2016 meldte nestformann i EU-kommisjonen, Frans Timmermans, at over halvparten av asylsøkerne som strømmer til Europa via Hellas og Italia utelukkende ankommer av økonomiske årsaker. Tallene fra EUs grensebyrå Frontex viste at 60 prosent av alle asylsøkerne som ankom EU i desember 2015 ikke hadde grunn til å søke asyl.
European Asylum Support Offices (EASO) rapport fra juli viser at EU-landene samt Norge og Sveits (EU+) i perioden januar til mai i år mottok 400 000 nye asylsøknader. Bare i mai alene mottok EU+ 99 000 nye søknader. Antallet asylsøkere har med andre ord allerede overskredet en halv million hittil i år. Til sammenligning: i samme periode i 2015 mottok EU+ færre enn 350 000 asylsøknader. UNHCR anslår at det daglig ankommer 2 390 personer til Italia. Hittil i år har det kommet over 128 000, mens det ankom 153 842 i hele fjor. Av de som har kommet er 16 prosent barn, 11 prosent kvinner og hele 73 prosent menn. De største gruppene er fra Eritrea, Nigeria, Gambia og Somalia.
– Flyktningkonvensjonen som Europa tok initiativ til etter masseflukt under og etter Andre verdenskrig var nettopp ment å skulle beskytte mennesker i slike kriser vi nå står overfor, fortsetter Egeland.
Ja, det var det sannelig. Men den tanken har europeisk asylindustri undergravet så til de grader. Samtidig har de agitert kraftig for å binde Europa på hender og føtter slik at det har blitt tilnærmet umulig å sende ut grunnløse/avviste asylsøkere – selv de som utnytter asylinstituttet til å begå personfarlig kriminalitet. Ja, ikke engang potensielle terrorister som mistenkes for å oppfordre til eller planlegge masseslakt av sivilbefolkningen i landene de angivelig søker beskyttelse i, lykkes vi i å få sendt ut. Rekk opp hånden alle som tror at denslags ikke får konsekvenser etterhvert?
Vi trenger for øvrig ikke å tro i dette tilfellet heller, for i september 2016 viste en omfattende studie av 18 000 personer i 15 forskjellige lands holdninger til innvandring og villighet til å akseptere asylsøkere at Europas befolkning er innstilt på å ta i mot flyktninger som kan bidra til samfunnet og er personlig forfulgt på religiøst eller etnisk grunnlag, men helst ikke hvis de er muslimer. Økonomiske migranter er heller ikke omfattet av velvilligheten. Det er også lavere vilje til å motta mannlige asylsøkere enn kvinner.
Men i møte med dagens kriser er vår generasjon i ferd med å undergrave den retten til beskyttelse som våre forferde bygde opp. Europa har gått fra å være flyktningrettens fødselshjelper til å bli dens begravelsesagent.
Jepp, og vi vet hva de forskjellige begravelsesbyråene heter og det er ikke «Europa» som sådan. Det er de politiske pressgruppene som blant andre Egeland livnærer seg av.
Men så er det jo all denne fremmedfrykten og populismen da:
Men vi har i år vært vitne til at flere forsøker å slå politisk mynt på fremmedfrykt.
Sannheten er imidlertid den at verden står overfor en eksplosiv befolkningsvekst av historisk ukjente dimensjoner, og den finner i all hovedsak sted på det afrikanske kontinentet og i noen av verdens aller fattigste land. Dette er et velkjent, dokumentert faktum, så det finnes absolutt ingen unnskyldninger for å være uvitende om kjensgjerningene her. Det er heller ingen gode grunner for europeiske politikere å unnlate å forholde seg til dem; i så fall er det snakk om en uansvarlighet av så omfattende karakter at det nærmest burde være for kriminelt å regne.
Fakta på bakken er disse: i 2013 la FN frem en revidert befolkningsprognose som viste at (de daværende) 7,2 milliarder ville øke til 8,1 milliarder i 2025, ni små år. I 2050 er tallet forventet økt til nærmere 10 milliarder, for å nå 11 milliarder i 2100. Den raskeste befolkningsveksten vil finne sted i verdens 49 minst utviklede land. Befolkningene i Mali, Niger, Somalia, Tanzania og Zambia forventes å femdoble seg innen 2100. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 34 årene.
Mer enn halvparten av denne veksten vil skje på det afrikanske kontinentet, hvor befolkningen vil mer enn fordoble seg til 2,4 milliarder innen 2050 – innen de neste 34 år. Flere andre land, som India, Indonesia og Pakistan, vil også få en betydelig befolkningsøkning i samme periode.
Den totale fertilitetsraten på det afrikanske kontinentet er hele 88 prosent høyere enn i resten av verden. Gjennomsnittlig antall barn per kvinne globalt er 2,5, mens det per afrikanske kvinne er 4,7.
Niger er et godt eksempel på utviklingen: BNP i Niger er mindre enn en dollar om dagen per capita, men det gjennomsnittlige antall barn per kvinne er flere enn syv. Den nåværende befolkningen på 20 millioner er anslått til å øke med 800 000 bare i løpet av de neste 12 månedene. I 2050 – om 34 små år – vil befolkningen ha økt til hele 72 millioner. Og den vil forsette å øke, nå med 800 000 hver attende uke (4,5 måneder). Med denne vekstraten vil Niger innen 2100 følgelig ha en befolkning på 209 millioner og stadig øke raskt. Denne projeksjonen er attpåtil bygget på forventningen om at Nigers fertilitetsrate vil falle til 2,5 barn innen dette århundret. Dersom denne forutsetningen ikke slår til – og det har den ikke gjort så langt for Afrikas vedkommende; det er nettopp derfor selv FNs demografer ble tatt på sengen i 2004 – kan Nigers befolkning i 2100 nærme seg 960 millioner.
FNs nåværende prognose er attpåtil oppjustert. Utviklingen går faktisk raskere enn man trodde. Og dette er FNs Population Division of the Department of Economic and Social Affairs` mellomalternativ – det som vanligvis selges inn som det mest sannsynlige. Den politiske og sosiale utviklingen i disse landene er selvsagt ute av stand til å holde tritt med den rekordraske befolkningsveksten. «Utfordringene» i forbindelse med masseinnvandringen til Europa viser at selv ikke rike, utviklede land er utpreget gode til å håndtere en massiv befolkningsvekst, de heller.
Bare i 2015 økte befolkningen på det afrikanske kontinentet med 30 millioner. Innen 2050 vil den årlige veksten være på 42 millioner mennesker.
Å tro at Europa på noen måte skal greie å ta av for selv brøkdeler av denne veksten er omtrent som å tro på julenissen og tannfeen i voksen alder.
I flere europeiske land er det allerede boligmangel og økonomisk krise. Tall fra Eurostat viste at det var 21 millioner arbeidsledige i juli 2016. Og det som i dag ankommer Europa fra Afrika, Asia og Midtøsten er hovedsakelig unge menn uten høyere utdanning og i stor grad uten kvalifikasjoner som er nødvendige på et høyteknologiske arbeidsmarked hvor det stadig blir færre lavlønte, ufaglærte stillinger. All tilgjengelig statistikk viser da også at det går særdeles trått med å få nyankomne i arbeid – i alle fall i den hvite økonomien – til tross for utallige tiltak i milliardklassen.
En av konklusjonene i den overnevnte studien viste forresten at de europeiske befolkningene aksepterer eller avviser asylsøkere utfra en vurdering av asylsøkerens innflytelse på samfunnet og ikke utfra asylsøkerens innflytelse på europeernes egne personlige situasjoner.
– Forskerne argumenterer for at det de kaller egotropiske eller egoistiske hensyn ikke betyr noe. Respondentene tar i stedet samfunnsøkonomiske hensyn. For eksempel avviser europeerne arbeidsløse søkere fordi det går utover nasjonaløkonomien, ikke fordi vi selv er redde for å miste jobben vår, sa professor i statsvitenskap Kim Mannemar Sønderskov ved Aarhus Universitet til Videnskapb.dk.
Tar vi i betraktning uvilligheten til å ta imot mannlige, unge asylsøkere, så er det et rasjonelt valg – ikke populistisk fremmedfrykt. For den mannsdominerte asylinnvandringen bringer med seg en rekke andre «utfordringer», som det så eufemistisk heter på politikerspråk, for europeiske samfunn. Av alle voksne asylinnvandrere som ble registrert i Hellas og Italia ifjor var 66,26 prosent menn. Den skjeve kjønnsfordelingen er et vesentlig moment som får alt for lite oppmerksomhet: mannsdominansen er nemlig så stor at den medfører radikale endringer av kjønnsbalansen i visse aldersgrupper i de enkelte land, noe som igjen medfører risiko for destabilisering, sosial uro, økt kriminalitet og forverrede forhold for kvinner. Sveriges kjønnsfordeling i aldersgruppen 16-17 år er allerede verre enn Kinas. Også i Norge endrer innvandringen kjønnsbalansen mellom kvinner og menn. Ifølge Statistisk sentralbyrå var det per 1. januar 2015 31 800 flere menn enn kvinner i Norge, og antallet menn vokser nå raskest.
Men hva med hjelpen langt, langt borte? Den er heller ikke tilstrekkelig, mener Egeland – som tydeligvis tror at Europas pengetre aldri visner og derfor har en utpreget pose- og sekkmentalitet:
Når vi hjelper dem «der de er», langt unna vårt eget land, er det lett å ikke legge merke til at den hjelpen som gis ikke er tilstrekkelig og at mange ikke får den beskyttelsen de trenger.
Ser vi nærmere på tallene, kommer både Egeland og andre lignende aktører i et meget underlig lys. Det brukes nemlig ufattelige summer på å motta asylinnvandrere som tar seg ulovlig inn i Europa, mens FNs nødhjelpsprogrammer ikke får dekket inne sine budsjetter. Hvor humane er egentlig europeiske innvandringsliberales prioriteringer?
I oktober 2015 kom den norske regjeringen med et forholdsvis beskjedent kostnadsanslag på 40-50 milliarder for de da foreslåtte 10.000 syriske asylsøkerne til Norge. Det følte Jan Egeland – og Venstreleder Trine Skei Grande – at måtte være helt feil, for som alt for mange innvandringsliberale og asylpådrivere forholder man seg kun til egne fakta og fornekter de fakta som faktisk finnes. Finansavisen tok hardere i og det følte Egeland at var enda feilere: – Finansavisens regnestykker var ikke særlig realistiske, hevdet han kjekt. Hva baserte han det på, mon tro? Ingenting, han bare trodde at det måtte forholde seg motsatt. Til slutt måtte han innrømme at han ikke hadde satt seg tilstrekkelig inn i saken:
– Jeg er ikke noen økonom, jeg er hjelpearbeider, sa Egeland.
Det forklarer om ikke annet mannens komplett fraværende prioriteringsevne.
Den svenske regjeringens vårbudsjett for 2016 sammenfattet samtlige budsjetterte utgifsposter mellom år 2005 og 2020 og viste at de direkte kostnadene for asyl og etablering har økt fra 11 milliarder kroner (SEK) i 2005 til rundt 70 milliarder i år. Nasjonaløkonomen Tino Sanandaji påpekte at 80-90 milliarder kroner er tre ganger mer enn FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) fikk for å dekke livsnødvendigheter for cirka 60 millioner på flukt i 2015. FN budsjetterte med det dobbelte, men fikk bare inn ca. halvparten fra giverlandene.
– 80-90 milliarder kroner kan også stilles opp mot verdens samlede humanitære bistand i form av matvarehjelp, nødhjelp, flyktningprogram, medisinsk bistand og annet, som årlig beløper seg til rundt 20-30 milliarder doller i året, skrev Sanandaji.
I 2015 måtte FNs matvareprogram stanse nødhjelpen til nærmere 230.000 mennesker i flyktningeleire i Jordan på grunn av pengemangel. Ifølge FN koster det 210 millioner NOK i uken å skaffe de millionene syrere som er på flukt i nabolandene de aller mest nødvendige matvarer. Man varslet om at dersom det ikke kom inn mer penger, måtte FNs matvareprogram også stanse arbeidet i Libanon hvor opptil 270.000 mennesker er avhengige av hjelp.
I september 2015 hadde under halvparten av de nødvendige midlene kommet inn. Samtidig anslo FN at det i 2015 ville være behov for 24 milliarder kroner til nødhjelp i Syria. Bare en tredjedel av beløpet kom inn. I tillegg kom nærområdene Tyrkia, Egypt, Irak, Libanon og Jordan hvor mer enn fire millioner syrere har søkt tilflukt. Nødhjelp her ble anslått av FN til å beløpe seg til 37 milliarder kroner, men inntil september 2015 var bare 40 prosent av det nødvendige beløpet kommet inn.
Samtidig beregnet avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) at de direkte kostnadene i forbindelse med behandlingen av asylsøknader i Tyskland ville komme opp i 10 milliarder euro – 92 milliarder NOK – bare for asylsøkerne som ankom landet i 2015. I sin budsjettale til representantenes hus i Østerrike anslo finansminister Hans Jörg Schelling at de direkte utgiftene til asylinnvandringen vil beløpe seg til 18 milliarder NOK (to milliarder euro) bare i 2017. Et sted stopper slikt av seg selv.
– Det tok 4000 år å bygge Aleppo, men bare fire år å rive den ned, forklarer Jan Egeland. Nemlig. Og som han selv er inne på tok det også to verdenskriger og millioner av døde for Europa å bygge opp flykningkonvensjonen av 1951 og asylinstituttet, mens det derimot ikke tok lange tiden for asylaktivister med fullstendig manglende realisme og magemål å rive det ned.
Flyktninghjelpen, Jan Egeland og lignende aktører bør ta seg en grundig kikk i speilet før de tillater seg å peke på noen andre. Det er mulig de ikke vil like det de får se, men det er de i så fall neppe alene om.