Ja, det er fryktelig mye galt med jula. Handelsstanden vet å tjene penger på denne tiden, og da snakker vi ikke høytiden. Det reklameres for alt mellom himmel og jord som skal gjøre jula «perfekt». Gavene de håper vi skal kjøpe til våre barn og eventuelt barnebarn kan være så hinsidige kostbare at du knapt tror hva du ser, men du vet at noen kjøper dem – og du vet at forventningene hos dine egne stiger år for år. Vi lesses ned av de flotteste juleantrekk, den nyeste julepynten, for ikke å snakke om julebelysning, årets julefarger, årets juleblad, de lekreste kakeoppskrifter, om hvordan du i år skal sikre sprø svor på ribba og vi blir fortalt at i jula er det tid for å spise og kose oss – slankekurene kommer på nyåret. Vi presenteres for smarte triks for å få jula i hus med nye vaskemidler eller-metoder og får gode råd på veien for at juletreet ikke skal drysse.
Hvert år er vi med på hysteriet – og hvert år gleder vi oss til at julefreden skal senke seg.
Den hellige tid
Del av taket i Lom stavkirke (hovedbildet er også fra Lom stavkirke)
For meg inntrer den hellige tid kl. 17:00 på julaften. Da med at Sølvguttene synger jula inn og julemiddagen frister på bordet. Frem til da er det komplett kaos i heimen, men det som ikke er gjort til da, blir ikke gjort. For nå er det ro som gjelder. Noen ganger er jeg på julegudstjeneste, det avhenger av det forannevnte kaos, men de gangene jeg rekker det inntrer kanskje julefreden raskere. Den høytidelige stemningen i kirken gjør noe med oss, vel og merke hvis vi ikke snakker en politisert prest som tror det er legitimt å utnytte kirkegjengere som et publikum for sitt politiske budskap. Det er dessverre nok av dem, og jeg har mer enn en gang trådt inn i den hellige tid i kampmodus.
Tradisjonene med jula oppleves som viktig. Den vekker minner fra barndom, vi minnes familie og venner som ikke er med oss lenger, vi møter familie og venner, vi er inne i både en ettertenksom tid og en tid der vi prøver å være mest mulig til stede, kvalitetstid med de nærmeste. Jula er kanskje også den tiden i Norge vi er mest bevisst egen kulturarv. Her kan kirken ha en sentral rolle, men som jeg har kommentert før: Kirken er en viktig kulturbærer, men ikke en god kulturformidler.
”Alle” skal med
Som barn husker jeg godt tiden på skolen som vi brukte på juleforberedelser. Det var virkelig forventningens tid. På julegudstjenesten møtte vi årets første pyntede juletre. Vi laget julekort, julelenker, dorullnisser og flettet julekurver. Samme prosedyre hvert år. Mye av dette utgjør enda en sentral del av julepynten og noe har kommet til fra min sønns barndom. Men mindre fra sistnevnte, for allerede for 20 år siden ble det i Oslo-skolene diskutert hvordan «alle» skulle være med. Ikke alle feiret jul, het det. Det var for øvrig ikke bare jula som var «et problem». Det ble også lagt ned forbud mot å lage mors- og farsdagskort. Ikke alle har en mor eller far, het det.
Siden har vi som samfunn bare blitt mindre og mindre homogent, ergo er «alle» blitt en stadig mer forskjellig gruppe. Og siden vi er begynt på «hensynsveien» blir det stadig flere hensyn som skal tas. Noen stiller også særkrav som kan oppleves i direkte opposisjon mot våre tradisjoner og vår kulturarv. Disse «noen» kan være muslimer – eller antas å være muslimer. Det kan lett utnyttes, f.eks. av en organisasjon som Human Etisk Forbund (HEF), som de selvsagt benekter. Hvert år er HEF på banen og prøver å dempe ned det religiøse ved jula, der de spesielt går i strupen på julegudstjenester ut fra det ensrettede synet om forkynnelse i skoletiden.
Personlig tror jeg vi bare roter det til. Vi lar stokk konservative muslimer få sette dagsorden. Det er nok av muslimer som setter stor pris på jula slik vi feirer den, men det er ikke sikkert de samme orker en offentlig kamp. Når så skoler eller andre skal prøve å anonymisere jula for å gjøre alle til lags, gjør vi de samme en bjørnetjeneste. Vi på fullstendig villspor, men det er ingen «fillesak», slik som noen prøver å fremstille det som.
Ingen fillesak
At forsøk på anonymisering av jula hvert år skaper store overskrifter er vel helst fordi det kobles til muslimske særkrav. Men det kan like godt være ateister og/eller HEF-ere som protesterer. Det er i mine øyne ikke så nøye hvem det er, det sentrale er at norske juletradisjoner fortjener å holdes i hevd. Derfor er det ingen fillesak. Det er en betent sak som engasjerer veldig mange.
Om Norge er aldri så flerkulturelt, flerreligiøst eller antireligiøst, så er Norge per definisjon et kristent land. Åpenbart har det ikke forhindret oss til å bli ett av verdens beste land. Det gjør også at mange ønsker å bosette seg i Norge, men det betyr ikke at vi skal endre på det kanskje mest tradisjonelle vi har. Vi skal være stolt av vår julefeiring, for det har vi god grunn til, vi skal videreføre våre tradisjoner og vi skal tilby alle å være med. Ikke minst barna, uansett religiøs bakgrunn. Om vi ikke kan enes om julas religiøse budskap, et budskap som for øvrig ingen har vondt av, så bør vi kunne enes om at jula er raushet og gavmildhet. Det er hellig godt som noe.
Som Lily Bandehy, selv flyktning fra Iran, sier vil ønsket om nøytralitet lett gjøre oss identitetsløse. Vi kan ikke samtidig forvente integrering av nye borgere og til dels fornekte oss selv. Da er det ingenting å integreres inn i og slik forvitrer fellesskapet.
Kanskje neste års juleprosjekt for medier, skoler og andre burde være å se nærmere på våre juletradisjoner som del av vår kulturarv. Der har vi nok noe å lære, alle sammen.