Kvinner forsvinner ut av gatebildet i innvandrertette bydeler i Paris. Menn dominerer både gater og kafèer, nekter å slippe kvinner inn eller å la dem oppholde seg der, og gjør kvinnenes alminnelige ferdsel i gatene ubehagelig. Den statlige TV-stasjonen France 2 dokumenterer det som foregår. To medlemmer av kvinnerettsorganisasjonen La Brigade des Mères (Mødrebrigaden), Nadia Remadna og Aziza Sayah, går gatelangs og forsøker å gå inn på kafèer, mens de filmer mennenes åpent fiendtlige reaksjoner med skjult kamera for France 2.
FRENCH women have launched a fightback to reclaim areas of the country turned into no go zones by Muslim men as a shocking report lays bare the state of social segregation caused by mass migration.
A women’s rights campaign group is organising marches and protests in a bid to retake streets in predominantly Islamic neighbourhoods which they say have become entirely male dominated.
La Brigade des Mères, which is aiming to restore gender equality in France’s troubled ‘banlieues’, says women in many communities are now too scared to go out because gangs of young men rule the streets.
And a shocking undercover report, compiled by the TV channel France 2, shows how women are not welcome in bars and cafes in Muslim majority areas, with many men openly hostile to their presence in public at all.
Dokumentaren viser også at det ikke dreier seg om eldre, konservative førstegenerasjonsinnvanderere fra muslimske land. I stedet er det de unge mennene, sannsynligvis etterkommere, som bekjenner seg til full kjønnssegregering og håndhever dette ved å jage kvinnene ut av det offentlige rom.
Kvinnerettsminister Pascale Boistard uttaler at «det nå er områder i vårt land hvor kvinner ikke lenger kan gå».
I dokumentaren går Remand og Sayah blant annet inn på en kafè i forstaden Sevran, som domineres av muslimske innvandrere. Kafèen er full av unge menn, og så snart de to kvinnene kommer inn i lokalet, blir de tilsnakket av eieren som spør om hva de gjør der og om de venter på en mann. Da kvinnene bekrefter dette, får de beskjed om å vente utenfor fordi det er menn inne på kafèen. Remand og Sayah repliserer at det er helt normalt for kvinner og menn å være på samme bar, men en ung mannlig kafègjest blander seg inn og skriker til kvinnene: «Det er menn her!»
De to kvinnene spør den unge mannen hvorfor han mener at deres tilstedeværelse er uvanlig og antyder at han kanskje selv ville gått ut og tatt en kaffekopp med en kvinnelig venn eller kusine og får til svar: – Min kusine holder seg hjemme.
Han legger til: I denne kafèen er det ingen mixing av kjønn. Dere er i Sevran, dere er ikke i Paris. Det er en annen mentalitet.
Klarere kan det knapt sies.
Den unge mannen fortsetter med å insistere på at bydelen er som «bled», hvilket er et fransk slangbegrep som ofte benyttes av muslimske innvandrere fra Nord-Afrika og betyr «hjemlandet».
Bydelen Sevran var for øvrig sentral i de store raseopptøyene i den franske hovedstaden i 2005. I kjølvannet av opptøyene valgte den franske regjeringen – som europeiske myndigheter ofte har gjort i årenes løp – å ty til islamske ledere. I dette tilfellet imamer, som skulle bringes inn for å legge en demper på spenningene i området. Altså mer islam. Det har sjelden vist seg å være en vellykket strategi.
Remand og Sayah påpeker at dette var en stor feil, for det førte bare til at en mer konservativ islam fikk fotfeste og større utbredelse.
France 2s dokumentar omfatter også Frankrikes nest største by, Lyon, og avslører at kvinner nå aktivt endrer klesvaner for å unngå å bli truet eller antastet av muslimske menn i det offentlige rom. En ung kvinne forteller TV-kanalen at hun gjør alt hun kan for ikke å bli lagt merke til, som å bruke omfangsrike bukser og unngå t-skjorter og sminke. – Jeg er redd, så enkelt er det, svarer hun på spørsmål om hvorfor.
En lokal kvinnegruppe i Lyon, Kvinnekollektivet (Collectif des Femmes), arbeider imidlertid aktivt for å gjenerobre nabolaget før de ender opp som såkalte no-go soner for kvinner. De organiserer demonstrasjonstog som marsjerer i gater og ved kafèer som bare frekventeres av unge muslimske menn.
En av lederne for bevegelsen, Brigitte Desmet, sier at protestmarsjene ikke er ment som et angrep på muslimer, men som en oppfordring til å delta i det franske samfunnet og ikke frakoble seg selv.
Utvilklingen er ikke et isolert tilfelle. Det samme skjer i innvandrertette bydeler og forsteder i Sverige. – I forstedene vokser mennenes diktatur, skrev Amineh Kakabaveh, som sitter i riksdagen for Vänsterpartiet sommeren 2015. – Klimaet i svenske forsteder blir stadig mer kvinnefiendtlig. Kvinner er ikke lenger velkomne på en del kaféer. Enkelte steder kan ikke unge jenter vise seg ute etter middagstid og kvinner kan ikke lenger kle seg som de vil, konstaterte hun.
Flere kvinner og menn med innvandrerbakgrunn varslet om det tilvandrede islamistiske patriarkatets fremmarsj i innvandrertette forsteder. Kvinnene beskrev en stadig vanskeligere tilværelse med utbredt sosial kontroll. Kakabaveh refererte til tobarnsmoren Seve Saleh, som mener at forstaden Husby, et av områdene på Nationella operative avdelningen (Noa) – svenskenes svar på Kripos – liste over lovløse, farlige områder, blir mer og mer lik Afghanistan. På skolen blir Salehs barn irettesatt av fundamentalistenes barn. Islamister og fundamentalister sier til den lokale ungdommen at de må tilsløre seg, at svensk mat er haram og at de må lese koranen.
Likelydende beretninger høres fra Rinkeby og Tensta – som begge figurerer på Noas liste over lovløse, farlige eller utsatte områder. De vitner om en stadig større religiøs intoleranse, forsøk på å utbre shariasoner, grupper av selvutnevnt «sedelighetspoliti» som trakasserer jenter og kvinner som ikke kler seg islamsk nok og menns målrettede overtagelse av det offentlige rom. Zeliha Dagli og Gulan Avci skrev om den raske og utbredte islamiseringen av svenske forsteder og stilte spørsmål om hvor det offentlige Sverige befinner seg. Innvandrere har i årevis advart om politisk islams utbredelse, uten å få gehør. – Den islamistiske religiøse fundamentalismen vokser seg stadig sterkere i Husby og andre innvandrertette forsteder som begrenser kvinner og jenters frihet. Det finnes barn som fødes og vokser opp med foreldre som har en sterk religiøs tro. Barna fostres inn i tradisjonelle holdninger som ikke passer inn i det moderne og sekulære samfunnet. Gutter og jenter får ulik oppdragelse. Blant mange familier oppstår alvorlige konflikter når barna blir eldre. Først og fremst handler det om døtrenes frihetsvilje som kolliderer med familien sterke krav på kontroll, skrev ordfører for Sveriges liberalfeministiske kvinneforbund Gulan Avci.
Etter en demonstrasjon mot et hijab-arrangement i Fittja, uttalte den drapstruede egyptiske menneskerettighets- og Femen-aktivisten Aliaa Elmahdy at feminister og antirasister utviser en bemerkelsesverdig stor toleranse for et dypt rotfestet kulturelt og religiøst kvinnehat og ditto undertrykkelsesmekanismer. Hun pekte blant annet på den økende tilsløringen av kvinner:
– Hijab markedsføres på en annen måte i land med muslimsk majoritet enn i Vesten. Kvinner sammenlignes med gjenstander som skal forbrukes og som eies av menn. De blir omtalt som innpakket godteri eller dyrebare, skjulte diamanter, mens det stilles spørsmål ved menn for hvorfor de tildekker bilene sine, men lar kvinnene sine gå utildekket. Men kvinner er mennesker – ikke gjenstander. Kvinner beordres til å dekke seg til for ikke å hisse opp menn, for ikke å bli voldtatte og ikke korrumpere samfunnet. Jo mer den sexistiske ideologien spres, desto mindre trygt blir det for alle kvinnene som lever i det samfunnet, ettersom kvinner og deres kropper til forskjell fra menn som betraktes som «brukere av kvinner», blir sett som sexobjekter, og jo mer de dekker seg til, jo mer blir de skyldbelagt for egen utnyttelse og forpliktet å gi opp rettighetene sine, fortsatte Elmahdy og la til: – Hijab er ikke et tøystykke, det er en komplett samling regler for hvordan kvinner skal oppføre seg, skjule seg og trekke seg tilbake.
En beslöjad kvinna skulle till exempel inte tillåtas ha rörelsefrihet eller sexuell frihet.
Fordi kvinner ansees som objekter og menns ære, blander kvinners familie og slektninger, samt ektefeller og deres familier, seg i hvordan kvinner kler seg. Kvinner behandles til og med som allmenhetens eiendom, så om en kvinnes direkte familie mislykkes med å styre henne, trer fremmede til for å korrigere utseendet og oppførselen hennes med seksuell vold.
Beretningene fra Frankrike og Sverige begynner å bli deprimerende like de som blant annet kommer fra Elmahdys opprinnelsesland Egypt. Den øvrige arabiske verden bekrefter da også langt på vei Elmahdys poeng.
I 2009 møttes aktivister fra 17 arabiske land i Kairo på den første regionale konferansen om det som til da hadde vært et tabubelagt tema. Konferansen konkluderte med at arabiske menns seksuelle trakassering i regionen er svært utbredt og får pågå uhindret fordi det ikke er straffbart etter loven, kvinner lar være å rapportere det og fordi myndighetene ignorerer det. Den seksuelle trakasseringen inkluderer beføling og verbale krenkelser, og er en daglig opplevelse for kvinnene i den arabiske regionen. Det gjør at kvinnenes bevegelsesfrihet etterhvert blir innskrenket og tvinger dem vekk fra det offentlige rom.
Og i motsetning til hva som hevdes blir også kvinner som i utgangspunktet er fullt tildekket utsatt for seksuell trakassering fra fremmede menn på åpen gate.
I Egypt har menns seksuelle trakassering antatt en epidemisk karakter. 83 prosent av de egyptiske kvinnene forteller at de har blitt verbalt eller fysisk krenket. 98 prosent av utenlandske kvinner bosatt i Egypt har opplevd en eller annen form for seksuell trakassering. 68 prosent av slik trakassering er verbal. I en FN-studie fra 2013 hadde tallet økt til 99.3 prosent og den mest vanlige formen for trakassering var beføling. Samme år viste en studie at Egypt var det verste av 22 arabiske land hva kvinners rettigheter angår, tett fulgt av Irak, Saudi Arabia, Syria, Jemen, Sudan, Libanon, Palestinsk territorium og Somalia. De har alle et fellestrekk når det gjelder kulturelt og religiøst betinget kvinnesyn og påfølgende tildekning og usynliggjøring av kvinner i det offentlige rom.
Angivelig «sømmelig tildekning» gir ingen beskyttelse, hvilket skyldes at problemet er samfunnets fremherskende syn på kvinner og seksualitet, ikke bekledning. Diana Farid i kampanjegruppen Egypt’s Girls are a Red Line, har opplyst selv kvinner som bærer det heldekkende plagget niqab blir trakassert. – Det utgjør ingen forskjell i det hele tatt. De fleste egyptiske kvinner bærer hijab og de fleste av dem har opplevd seksuell trakassering. Samtidig innrømmet to tredjedeler av de egyptiske mennene at de hadde trakassert kvinner seksuelt. Flertallet var imidlertid av den oppfatning at kvinnene hadde seg selv å takke, altså til tross for at tildekkede egyptiske kvinner daglig blir utsatt for det samme.
I Jemen har hele 90 prosent av kvinnene blitt utsatt for seksuell trakassering. Aktivisten Amal Basha opplyser at 90 prosent av landets kvinner er tildekket fra topp til tå. En studie fra Libanon viser at mer enn 30 prosent av landets kvinner har blitt seksuelt trakassert. I følge den saudiske aktivisten Majid al-Eissa rapporterer også de fullstendig tildekkede og tilnærmet totaltsegregerte kvinnene i Saudi Arabia om seksuell trakassering. Han organisasjon, the National Family Safety Program, arbeider for å innføre en lov som kriminaliserer vold mot kvinner i det konservative, muslimske landet der flørting ofte ender i regelrette overfall. I Iran er hijab påbudt uten at det hjelper stort, snarere tvert i mot: – Hijab har gjort den seksuelle trakasseringen i Iran verre, skriver the Guardians korrespondent i den uavhengige mediaorganisasjonen Tehran Bureau. Korrespondenten påpeker paradokset: Mens kvinner gjemmer hver eneste del av kroppen unntatt sine ansikt og hender, øker den åpenlyse seksuelle trakasseringen, ikke omvendt. Det er åpen jaktsesong på landets kvinner hele året.
– Vi har å gjøre med et fenomen som begrenser kvinners bevegelsesfrihet… og truer kvinners deltagelse i alle aspekter av livet, sa den egyptiske aktivisten Nehad Abdul Komsan, som organiserte den aktuelle konferansen med finansiering fra FN.
Sosiologen Said Sadek ved det amerikanske universitetet i Kairo setter fingeren på det virkelige problemet: en islamsk konservatisme – av den arten Islam Net og flere norske moskèer samt talspersoner bekjenner seg til – som har vært på fremmarsj siden slutten av 1960-tallet og gamle patriarkalske holdninger.
– Religiøs fundamentalisme økte og fundamentalisene begynte å gå målrettet etter kvinner. De vil at kvinnene skal gå tilbake til hjemmet og ikke arbeide ute. Den patriarkalske kulturen aksepterer ikke at kvinner er høyere på rangstigen enn menn, som at noen kvinner har utdannelse og får arbeid, mens noen menn blir liggende etter, så en måte å utligne status på er å sjokkere kvinner og påtvinge dem en seksuell situasjon alle steder. Dette er ikke faraoenes kultur; det er beduinenes kultur, forklarte Sadek.
Nå er det altså etablert i Europa – ikke lenger unna enn vårt naboland – og det sprer seg med en forferdende hurtighet. Så hva har europeiske myndigheter tenkt til å gjøre med det?