Madrid, mars 2004: Koordinerte bombeeksplosjoner går av på flere pendlertog. 191 drept, 1.460 skadet.
London, juli 2005: Fire selvmordsaksjoner mot det offentlige transporttilbudet i det sentrale London. 52 drept, over 700 skadet.
Norge, juli 2011: Anders Behring Breivik plasser en bilbombe i regjeringskvartalet og dreper åtte og skader et tredvetalls mennesker. Bare timer senere utfører han en ren massakre på barn og unge på AUFs sommerleir på Utøya. 69 blir drept, 66 skadet. Til sammen blir 77 mennesker drept i terroraksjonen.
Liège, desember 2011: 33 år gamle Nordine Amrani kaster granater og avfyrer skudd mot en menneskemengde på Saint-Lambertplassen i Belgia. Seks blir drept, 125 skadet.
Frankrike, mars 2012: Den fransk-algiriske islamisten Mohamed Merah skyter og dreper syv mennesker, fire i et angrep en jødisk skole hvor en 30 år gammel rabbi og tre barn i alderen tre til åtte år blir drept og tre franske soldater av ikke-vestlig opphav. Merah var i forveien kjent for den franske etterretningen som radikal islamist.
London, mai 2013: Den britiske soldaten Lee Rigby blir slaktet på åpen gate de to britisk-nigerianske konvertittene Michael Adebolajo og Michael Adebowale. Begge var kjent for den britiske sikkerhetstjenesten fra før.
Bryssel, mai 2014: Fransk-algiriske Mehdi Nemmouche angriper et jødisk museum i Bryssel, Belgia, dreper fire personer. Han hadde forbindelser med radikale islamister og hadde vendt tilbake til Frankrike etter å ha tilbrakt et år sammen med IS.
Paris, januar 2015: Brødrene brødrene Said og Cherif Kouachi går til angrep på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo og massakrerer 12 og skader 11. Samme dag dreper brødrenes nære venn Ahmedy Coulibaly fem og skader 11 i et jødisk supermarked. Alle tre var kjent av fransk sikkerhetpoliti som militante islamister fra før. Tilsammen ble 17 drept og 22 skadet.
København, februar 2015: Islamisten Omar El-Hussein angriper et debattmøte på Krudttønden, hvor han dreper en. Senere forsøker han å angripe en jødisk Bat Mitzva hvor det oppholdt seg over 80 mennesker. En frivillig sikkerhetsvakt blir drept. Seks politibetjenter blir skadet. El-Hussein var riktignok ikke kjent av etterretningstjenesten, men under avsoning av en dom ble fengselsledelsen oppmerksom på at han ga uttrykk for ekstreme islamistiske holdninger og ble stadig mer radikalisert. Tre ganger varslet de Kriminalomsorgen, som på sin side ikke tok seg bryet med å varsle hverken København kommune eller Politiets etterretningstjeneste (PET) om saken, heller ikke da han ble løslatt bare 14 dager før terrorangrepet.
Paris, november 2015: Tre islamistiske selvmordsbombere detonerer utenfor Stade de France i Saint-Denis under en fotballkamp. Eksplosjonene fulgtes av masseskyting mot kafèer og restauranter, samt massakren på 89 mennesker i Bataclan. Tilsammen 130 drepte og 368 skadet, 100 alvorlig.
Bryssel, mars 2016: Tre koordinerte selvmordsangrep på flyplassen i Zaventem og Maalbeek sentralstasjon. 32 drept og mer enn 300 skadet.
Frankrike, juni 2016: En fransk politioffiser og hans kone ble drept utenfor og i deres hjem av en islamist i byen Manganville utenfor Paris. Gjerningsmannen var kjent av franske myndigheter som radikalisert og allerede straffedømt for terrorrelatert kriminalitet.
Nice, juli 2016: Algiriske Mohamed Lahouaiej-Bouhlel meier ned og dreper 86 og skader 434 mennesker som feirer Bastillens dag på den folkerike Promenade des Anglais.
Normandie, juli 2016: Bevæpnede islamister stormer en kirke under messen og skjærer over strupen på presten Jacques Hamel. Fire blir tatt som gisler og en person ble kritisk skadet.
München, juli 2016: En iransk-tysk gjerningsmann skyter vilt rundt seg ved et kjøpesenter. Ni drept, 36 skadet. Gjerningsmannen, som skal ha vært inspirert av Anders Behring Breivik, begikk selvmord og motivet for massedrapet er ikke klarlagt.
Ansbach, juli 2016: 15 ble skadd da den avviste, syriske asylsøkeren og IS-sympatisøren Mohammad Daleel sprengte seg selv utenfor en vinbar nær musikkfestivalen Ansbach Open. Daleel hadde på seg en sekk full av spiker og skruer.
Würzburg, juli 2016: En 17 år gammel afghansk gutt som kom til Tyskland som såkalt enslig, mindreårig asylsøker, angriper togpassasjerer med øks og kniv. Han hadde sverget troskap til IS, og i et videoklipp kommer han med trusler mot «vantro land».
Berlin, desember 2016: 12 blir drept og nærmere 50 skadet da en trailer med avslåtte lys braser inn i det tradisjonelle julemarkedet ved Keiser Wilhelms minnekirke. En antatt gjerningsmann, som ifølge flere aviser skal ha kommet til Tyskland fra Pakistan som asylsøker i desember 2015 eller februar 2016, er pågrepet. Han skal ha kommet via Balkanruten i 2015, brukt flere aliaser og oppholdt seg på et asylmottak på den nedlagte flyplassen Tempelhof, som i natt ble stormet av 200 tyske polititjenestemenn. Motivet er enda ikke klarlagt.
Oppdatering 12:26: Die Welt melder nå at den 23 år gamle pakistanske asylsøkeren, benevnt som Naved B., kom til Tyskland i februar 2016. 2. juni ga tyske myndigheter ham oppholdstillatelse, sannsynligvis under falskt navn. Det vitner i så fall om hvor gjennomført uansvarlig og farlig den europeiske politiske ledelsens forvaltning av asylinstituttet i realiteten er.
Denne listen omfatter bare de største og/eller de mest oppsiktsvekkende terrorangrepene i Europa på 2000-tallet. I tillegg er tallrike terroraksjoner blitt avverget av Europas iherdige, men overbelastede sikkerhetstjenester og politistyrker.
I juli 2016 lød Europols fasit slik: Bare i 2015 ble seks europeiske land åsted for 211 terroraksjoner eller forsøk på samme. Alene Frankrike opplevde 72 angrep, med tilsammen 148 drepte. Tilsammen ble 1.077 personer pågrepet for terrorrelaterte forbrytelser i Europa, 687 var knyttet til islamistiske grupperinger. I 2014 ble 774 pågrepet, 395 var forbundet med militante islamistgrupper.
Europol mener at det særlig er to faktorer som har bidratt til den kraftige økningen i antallet terroraksjoner i EU: Hjemvendte fremmedkrigere som har kjempet for ytterliggående islamistgrupper som IS, og en betydelig framvekst av nasjonalistiske, fremmedfiendtlige og antisemittiske holdninger i EU-landene som bidrar til høyreekstrem vold.
Hvis det stemmer at gjerningsmannen i Berlin kom til Europa i den enorme tilstrømningen etter Angela Merkels fullstendig uansvarlige åpning av grensene i 2015, er han i så fall enda en av de (minst) ni terroristene som har utnyttet Europas kollapsede og og utdaterte asylinstitutt til å slakte sivile i landene de angivelig søkte beskyttelse i. Fra før av vet vi at de ni som er kartlagt inkluderte sentrale aktører i både planleggingen og gjennomføringen av massakrene i Paris i november 2015 og Bryssel i mars 2016. Det er grunn til å minne om at den antatte hovedmannen Salah Abdeslam – som hele Europas politi- og sikkerhetsstyrker var på utkikk etter – faktisk skjulte seg i den uroplagede, innvandrertette bydelen Molenbeek i Bryssel i hele fire måneder før han ble pågrepet. Ettersom Abdeslam er født og oppvokst i området, hersker det liten tvil om at flere i bydelen må ha visst både hvem og hvor han var uten å melde fra til myndighetene. Han har med andre ord hatt et sympatiserende omland som var villige til å skjule ham, til tross for at de må å ha visst hva han hadde gjort, internasjonalt etterlyst som han var.
Opprørspoliti måtte da også utkommanderes i forbindelse med pågripelsen, da en stor gruppe unge menn gikk til angrep på politiet med fyrverkeri og flasker mens de erklærte sin støtte til «helten».
Flere terrorforskere påpeker at slike parallellsamfunn i samfunnet utgjør en stadig økende sikkerhetstrussel fordi de nærer holdninger og forestillinger som gjør det enklere å radikalisere unge mennesker, de underminerer rettstaten fordi myndighetene har vanskeligheter med å opprettholde lov og orden i de aktuelle områdene og fordi autoritetene i parallellsamfunnene er familieoverhoder og imamer som bekjenner seg til verdier som er i strid med fundamentale demokratiske rettigheter som frihet og likhet.
Bak angrepene står et stort terrornettverk. Historien om nettverkets medlemmer, bevegelser, og forbindelser har kommet frem bit for bit de siste månedene. Det har vist seg å være et massivt og svært velorganisert terrorapparat. Nettverket har forgreininger over hele Europa, og ser ut til å være styrt fra IS i Syria.
Terroristene utnyttet flyktningkaoset i fjor høst til å frakte minst ni medlemmer gjennom Europa.
Blant de ni var sentrale aktører både i planlegging og gjennomføring av de to dødelige angrepene. Det viser en kartlegging Aftenposten har gjort av nettverket basert på informasjon fra en rekke kilder. I løpet av en kort periode skjer følgende:
Minst seks IS-krigere registrerer seg som flyktninger på den greske øya Leros. Dette er bekreftet av belgisk, gresk og fransk politi.
Greske politikilder opplyser til Aftenposten at også en uidentifisert syvende person kommer sammen med terroristene via øya.
Ytterligere to terrorister blir hentet på togstasjonen i Budapest, der tusenvis av flyktninger samler seg etter å ha reist opp gjennom Balkan.
…
Fire av dem som kommer til Leros, reiser videre til asylmottak i henholdsvis Østerrike og Tyskland. De to som reiser til Østerrike, blir arrestert på mottaket i Salzburg.
Salah Abdeslam, som ser ut til å ha ansvar for transport og logistikk, kjører flere lange turer til den såkalte Balkan-ruten, der han plukker opp fremtidige terrorister og eskorterer dem tilbake til Belgia og Frankrike.
Sånn har det blitt. Dette er på ingen måte sikkerhetstjenestenes eller politiets skyld. Ansvaret ligger utelukkende på den politiske ledelsen. Vestlige lands sikkerhetstjenester er dyktige og har så langt klart å holde god nok oversikt i en situasjon som blir verre og verre til at de har lykkes med å avverge utallige terrorangrep. De – blant dem Sveriges Säpo – har imidlertid varslet om at antall sikkerhetstrusler begynner å bli så høyt at de ikke lenger har mannskap eller ressurser nok til å holde følge med utviklingen og ikke minst: overvåke alle som bør overvåkes. I følge fransk sikkerhetspoliti kreves det 30 personer for å ha full kontroll på èn mistenkt, hvilket forteller noe om hvor ressurskrevende – både menneskelig og materielt – jobben deres er.
Så har vi da også endt opp med at Frankrikes statsminister Manuel Valls bare har dette å love en urolig befolkning:
– Selv om det gjør meg vondt å si det, så er det min plikt: Det vil komme flere angrep, og flere uskyldige mennesker vil bli drept. Vi skal ikke venne oss til denne trusselen, men vi må lære å leve med den.
Det blir vi nok pent nødt til, men til det trenger vi en realitetsorientert politisk ledelse.
Den bayerske innenriksminister Joachim Herrmann (CSU) sier nå at vi er nødt til å snakke om risikoen som dagens asyl- og flyktningpolitikk bringer med seg, og ga uttrykk for at han ønsker en ny vurdering vurdering av den tyske politikken på området etter gårsdagens terrorangrep. Herrmann legger til grunn at mottaket av mange asylsøkere fører til økt risiko for angrep. Ifølge han kan man ikke forvente at befolkningen godtar at man fortsetter slik som nå. Innenriksminister i delstaten Saarland, Klaus Bouillon (CDU – Angela Merkels parti), snakker om en «state of war» og mener vi er nødt til å si «at vi er i en krigslignende tilstand, selv om det finnes noen som nekter å innse det.»
En av dem er tydeligvis Norges utenriksminister Børge Brende (H), som utrolig nok hevder at han er – i eller alle fall later som om han er – sjokkert (!). – I sjokk etter angrepet på julemarkedet i Berlin, skrev han på Twitter igår kveld.
Han befinner seg riktignok i dårlig selskap, for etter angrepet i München i juli 2016 klarte den statlig ansatte journalisten i Bayerns offisielle radiokanal, Jeanette Winters, å lire av seg dette til den befolkningen som angivelig må lære seg å leve med terrortrusselen: – For å være ærlig trodde jeg ikke at terroren ville komme til München.
Neivel.
Hvor lenge skal egentlig europeiske politikere slippe unna med å hevde seg sjokkert over en varslet og allerede manifest utvikling, og som mer realitetsorienterte politikere, tjenestemenn og terrorforskere gjentatte ganger har informert om at er i ferd med å bli en del av den europeiske befolkningens hverdagsliv?
Og det er ingen grunn til å innbille seg noe: Vi hører besvergelser om at terrorangrepene ikke må forandre vår daglig atferd, vi må stå sammen og vi må leve som før, for ellers vinner terroristene. Dette er ønsketenking på grensen til det reneste vrøvl. Hver eneste terroraksjon vil påvirke vår hverdag og etterhvert forandre vårt levevis. Vold virker – så enkelt er det.
Som Winters er herr utenriksministeren åpenbart for god for denne verden, men finnes det virkelig ingen bedre i den blåblå-regjeringens statsrådskabal?