En ny rapport fra NAV bekrefter at forskjells-Norge bare øker. Vi får flere fattige og de som har mest fra før, får enda mer. Forklaringen er arbeidsledighet og innvandring, melder VG.
Det er ikke vanskelig å forstå at høy innvandring, som Norge har hatt tiår etter tiår, av grupper som ikke er kvalifisert for det norske arbeidsmarkedet blir kostbart for landet. Ei heller er det vanskelig å forstå at arbeidsinnvandrere fra lavkostnadsland bidrar til å senke lønningene.
Arbeidsplasser
Det blir flere og flere i kampen om arbeidsplasser, særlig der det kreves lite eller ingen utdanning. Slike jobber er det relativt få av i et høyteknologi-land som Norge, samtidig som bedrifter, med tilgang til billig arbeidskraft, kan fravelge (kostbar) teknologiutvikling eller -investering. Det er f.eks. liten vits i å investere i en heis på en byggeplass hvis tre-fire arbeidsinnvandrere (eller endog svart arbeidskraft) kan fly opp og ned trappene for «småpenger». Men det betyr igjen at produktiviteten går ned. Vi bruker mer tid på å utføre en jobb. Samtidig kan det være et tilbakeslag eller en stagnasjon for den nødvendige fremtidsrettede utviklingen, den såkalte innovasjon, som for tiden selges inn som «kunnskapsøkonomi» (av Produktivitetskommisjonen). Vi skal altså i fremtiden leve av kunnskap, er det «revolusjonerende» budskapet – som om vi ikke alltid har gjort det. Det heter at vi har vært «heldig med oljen», men det riktige er at vi har forvaltet oljeressursene fornuftig. Det finnes en rekke land med olje som ikke har vært like «heldig».
Så det handler altså om å forvalte våre ressurser best mulig. Under den rødgrønne regjeringen ble det skapt hundretusener av arbeidsplasser – men de gikk i all hovedsak til arbeidsinnvandrere. Nå skapes det nesten ingen arbeidsplasser. Oljeprisfallet får skylden. Statsminister Solberg har sagt at det store omstillingsarbeidet er å få flere i jobb og at vi blir mer produktive. Det krever flere jobber, noe som «ikke skjer over natten» (Finansavisen 10. september).
Hvem er det så som skaper arbeidsplasser? Politikerne skal tilrettelegge for at arbeidsplasser skapes, men det er innovative bedrifter og entreprenører/gründere som skaper dem. Men også her klarer våre politikere å svikte sitt oppdrag. Det koker gjerne ned til et partipolitisk spill, ikke minst den særdeles upresise og fordummende debatten om formueskatt, som vi har omtalt før.
Boligmarkedet
Det er altså ikke slik at å være «rik» betyr at verdiene er realisert, som det også kommer frem i VG. Her heter det at de økonomisk bedre stilte først og fremst har «økte kapitalinntekter, blant annet på grunn av ‘en betydelig økning i realformuen på grunn av vekst i boligprisene’.» At dette gjør forskjellene større, er i så fall på papiret – all den tid en fortsetter å bo i boligen. Men det forteller oss om presset på boligmarkedet, i alle fall på attraktive steder, som f.eks. storbyene. Og det er jo der mange av oss bor, ikke minst fordi det er der de fleste jobbene er.
Høy og raskt befolkningsvekst, som i Norge er innvandringsdrevet, skaper ytterligere press på boligmarkedet. Med lavinntekt kan du bli hensatt til å leie. Da får en ikke være med på prisveksten og forskjellene forsterkes ytterligere mellom fattig og rik.
Så kan den onde sirkelen være i gang. Og opplever man da å bli forskjellsbehandlet, legger det grunnlag for sosial uro mennesker mellom.
Støtet
Innvandringen skaper altså press både på arbeids- og boligmarkedet, som igjen går hånd i hånd med å videreføre forskjells-Norge.
Anniken Hauglie (H)
Til VG sier arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie at «Økningen i forskjellene har vedvart helt siden finanskrisen. Spesielt bekymringsfullt er det at mange under 30 år har fått det tøffere økonomisk. Ledigheten og den økte innvandringen er hovedforklaringen. Det er der vi må sette inn støtet.»
Men det er ingenting som tilsier at det «er der» regjeringen setter inn støtet, for det ville i så fall tilsi at det ble lagt opp til en bærekraftig innvandring. Norge har, i tiår etter tiår, kunne betalt seg ut av innvandringens problemer. Og bare for å ha det nevnt: Nei, det er ikke helsvart med integreringen i Norge. Mange har klart seg godt og er blitt bidragsytere gode som noen, men tallenes tale er klar: For noen grupper sliter vi, selv etter lang botid i Norge, og innvandringen til Norge er i sum kostbart, både i form av de tiltak som iverksettes og den ulike skatte- og trygdeprofilen. Men nå glir ikke den oljesmurte økonomi så godt lenger, vi er på vei inn i tiden etter oljen, og da skulle en tro at regjerings tiltak var mer målrettet – altså at «støtet» burde vært på det som skaper problemene.
Regjeringens tiltak er fortsatt å se på som utjevning eller som en investering for fremtiden. I VG fremkommer at det blant annet skal investeres i en»ny ungdomsinnsats». Her heter det at alle under 30 år som går på NAV skal få et tilbud om arbeid, aktivitet eller utdanning før to måneder er omme, samt flere tiltaksplasser. Lavinntektsfamilier skal få skattekutt og bostøtteordningen skal «forsterkes» (flere får bostøtte?). Barnehageplasser skal bli rimeligere for lavinntektsfamilier og økt bruk av såkalt «gratis» (altså skattefinansiert) kjernetid i barnehagen. Så er det økt stipendandel, økt læringtilskudd, økt lønnstilskudd, NAV-veiledere i skolen, flere helsesøstere, flere tilbud om «gratis» ferie. Selv om mange av tiltakene er gode i seg selv, må en spørre hva dette vil koste og hvor realistisk vil en rekke av tiltakene egentlig være? Hvor skal en f.eks. finne disse arbeidsplassene, aktivitetene, tiltaksplassene, læringplassene? I sum er det vel egentlig bare en ting å si om dette: Vi fortsetter som om pengebingen aldri tømmes.
Utgifter vs inntekter
Er det virkelig noe vi har brukt oljeøkonomi-tiden i Norge på, så er det å bygge ut et velferds-Norge uten sidestykke. Budsjettet til NAV øker betydelig hvert år. De siste årene har NAV-budsjettet ligget relativt stabilt på i overkant av 40 prosent av statens pengebruk, men det blir stadig mer penger. For selv om utgiftene over NAV øker, så gjør statens øvrige utgifter det samme.
I fjor forvaltet NAV over 600 milliarder kroner. Av dette gikk 36 prosent til alderspensjoner, resten gikk til sosial beskyttelse som erstatning for helt eller delvis inntektstap, for eksempel som følge av sykdom, arbeidsledighet, eller til barn og familier, etterlatte, bostøtte, sosial inkludering eller sosial beskyttelse. I 2015 utgjorde sykdom omtrent den samme andelen som alderspensjoner (hhv 35 og 36 prosent) over NAV-budsjettet, men sosial inkludering er den utgiftsposten som har økt mest de siste årene. Fra 1999 til 2015 var økningen på 319 prosent, fra i overkant av 6 mrd til i underkant av 27 mrd. I samme periode har utgiftene til sykdom økt med 246 prosent. Vi trenger altså stadig mer penger til sosial inkludering og sykdom.
Så er det slik at differansen mellom inntekt og utgifter bare har økt de siste årene På slutten av 1990-tallet dekket skattene fra inntekt og formue 80 prosent av NAVs utgifter. I 2015 var andelen sunket til 68 prosent. Dette gapet må finansieres.
Det er bare å slå fast at det er dyrt å drive en velferdsstat. Når den så skal kombineres med høy innvandring av lavkvalifisert arbeidskraft, som krever en rekke investerings- eller utjevningstiltak, blir det ikke bare dyrt, det blir ikke bærekraftig.
Men som vi har sett – «støtet» er som å bore i den friske tanna, for det gjør mindre vondt. I øyeblikket.