Jeg omtalte Mahad Abib Mahamud-saken den 16. januar, da som Personifisert asyljuks gjør mediene til klikkhorer, en påstand jeg opprettholder. Som nevnt da har ikke dette noe med Sylvi Listhaug å gjøre, det vi vitner er historieløse politikere og et politisk spill mot først og fremst Fremskrittspartiet i regjering. Mediedrivet i denne saken er derimot ingen ukjent «journalistisk metode», men vi forventer, eller kanskje riktigere: vi forlanger, at våre nasjonale politikere ikke lar seg drive med.
Mye tyder på at vi igjen får en Maria Ameli-sak. Forskjellen på Mahamud (eller hva hans riktige navn er) og Ameli (ved egentlige navn Madina Salamova) er at førstnevnte har fått tildelt norsk statsborgerskap, mens russiske Ameli og familien oppholdt seg i Norge som ulovlig innvandrere. Mediene og asyl-lobbyen gikk i samlet flokk for at Ameli likevel skulle få opphold i Norge, der ingen tok seg bryet med å sjekke hennes bakgrunnshistorie.
Ameli og hennes støttespillere sin taktikk var at hun ved egen vellykket historie skulle stille makthaverne i forlegenhet: «Se, her er jeg, og jeg har gjort alt det som dere forventer av en innvandrer. Jeg har lært språket, er aktiv i samfunnet og har tatt høyere utdannelse. Men likevel er jeg en ulovlig nordmann.»
Men det var én som interesserte seg mer for sakens realiteter enn andre. Det var daværende journalist i Aftenposten, Halvor Tjønn. Som mangeårig korrespondent for avisen i Russland, gjorde han det et samlet pressekorps ikke «maktet». Han gikk nøkternt opp løypa til familien Salamova. Det Tjønn fant var lite flatterende sett opp mot asylsøknaden og mediedrivet for å la Ameli og familien få bli: Det handlet om økonomisk ville tilstander i Russland på 1990-tallet der foreldrene til Amelie drev et høyt spill innen brennevinshandel og der store summer hadde blitt lånt privat. Som så mange andre gikk de konkurs. De kunne ikke betale gjelden til de private kreditorene. Løsningen ble å stikke av til Norge.
Men makta gikk rett i fella og endret reglene slik at Ameli, og familien vil jeg anta, sin fremtid i Norge var sikret. Og nå er det fremmet forslag om å følge samme fremgangsmåte i Mahamud-saken, ikke overraskende fra advokatstanden, spesifikt fra Amelis advokat Brynjulf Risnes.
Ingen skal være i tvil om at det først og fremst er asyladvokatene som kan le hele veien til banken.
Politikerforakt
Det var SV som først kom til at gjeldende regler for tilbakekallelse av norsk statsborgerskap ikke lenger kan ivaretas av utlendingsmyndighetene (UDI og klageinstansen UNE), men skal overføres til domstolene. Samme konklusjon er de øvrige opposisjonspartiene, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og MdG, kommet til. Også de såkalte «støttepartiene» til Høyre/FrP-regjeringen, Venstre og KrF, som gang på gang viser seg som Regjeringens fremste fiender, er kommet til at en slik endring er en god idé.
Det de er flinkest på: politisk spill og fanteri.
Dermed er representantforslag fra stortingsrepresentantene Heikki Eidsvoll Holmås (SV), Karin Andersen (SV), Heidi Greni (Sp), Marit Arnstad (Sp), Kari Henriksen (Ap), Rasmus Hansson (MdG), Trine Skei Grande (V) og André N. Skjelstad (V) om domstolsbehandling ved tilbakekallelse av statsborgerskap et faktum og det har flertall på Stortinget. Alle nevnt, ingen glemt – for her gjelder det visstnok å trekke raskere enn sin egen skygge.
Det kan ikke betegnes som annet enn totalt ansvarsløst. Det er på ingen måte foretatt noen konsekvensanalyse av hva endringen vil innebære. Hvilken betydning får det for domstolene? Hva vi kostnadene være? Hva skal være UDI og UNEs rolle? Planlagt høring i Kommunal- og forvaltningskomiteen er allerede 9. februar (!).
Ja, visst er Stortinget suverent. Men denne suvereniteten fordrer nettopp ansvarlige politikere. Denne fremgangsmåten ender etter all sannsynlighet med én ting: økt politikerforakt.
Kvalitet
For litt over ti år siden trådte nåværende statsborgerskapslov i kraft (1. september 2006). Endringene ble gjort etter et grundig forarbeid. Først utarbeidet (daværende) aktuelt departement sitt forslag, som ble fulgt opp av Justisdepartementets lovavdeling (som er et juridisk ekspertorgan for regjeringen og sentralforvaltningen). Deretter ble det nedsatt et utvalg, det såkalte statsborgerutvalget, formelt oppnevnt i februar 1999. Dette er den typiske fremgangsmåten til regjeringen, da det aktuelle departementet plikter å utrede saken grundig før den fremlegges for Stortinget. Et slikt fagutvalg representerer spesialkompetanse utover hva det aktuelle departementet sitter med. Utvalget kommer så med sine råd og anbefalinger (disse publiseres gjerne i en NOU, Norges offentlige utredninger), slik som statsborgerutvalgets NOU 2000:32 i desember 2000, som ble sendt på ordinær høring (juli 2001) til en rekke ulike aktører. Deretter fulgte lovforslaget som Ot.prp. nr. 41 2004-2005 (den gang som odeltingsproposisjon, Odelstinget ble nedlagt høsten 2009). Etter at lovendringen var vedtatt i Odelstinget, gikk den videre til Lagtinget.
Med andre ord er lite overlatt til tilfeldighetene ved lovarbeid. Da lovbehandlingen i Stortinget ble endret i 2009 (med nedleggelsen av Odelsting og Lagting) og der lover nå behandles i et samlet Storting, var man imidlertid enig om én ting: Kvaliteten i lovgivningen måtte opprettholdes. Behandlingen av lovforslag i de to avdelingene (Odelsting og Lagting) ble således erstattet med at lover fortsatt skal behandles i to omganger. Hovedregelen er med minst tre dagers mellomrom, men i Stortinget i plenum begge ganger. Med denne endringen fulgte også en ny mulighet: Det åpnet for at alle stortingsrepresentantene kan fremme lovforslag (samt være saksordførere og delta i debatten om lovsaker).
Denne muligheten er det altså et flertall av partiene benytter seg av ved å prøve og få vedtatt et såkalt anmodningsforslag om å endre statsborgerloven slik at tilbakekallelser av statsborgerskap etter statsborgerloven § 26 annet ledd skal skje ved dom, og å avvente saksbehandling av tilbakekallelser av statsborgerskap til regelverket er endret. Hvis de samme mener at kvaliteten i lovgivningen opprettholdes ved denne fremgangsmåten, er jeg alvorlig bekymret for fremtiden.
For øvrig vil et anmodningsforslag måtte følge prosedyren for lovarbeid, altså den prosedyren som ble fulgt ved forrige endring av statsborgerskapsloven (med eller uten fagutvalg) og etter de nye lovbehandlingsreglene i Stortinget (forslaget fremmes som en proposisjon for Stortinget, det går til komitébehandling og lovbehandling i plenum).
Hvem snur?
Den totale mangelen på ansvarlighet knyttet til fremgangsmåten ved dette forslaget kan tilsi at den bebudede høringen 9. februar (som jeg personlig tror kan bli utsatt) vil få noen til å tenke seg om én gang til.
Ikke minst må det være pinlig for Senterpartiet. Nå har de den siste tiden skåret poeng (og fått gode meningsmålinger) på snakk om en såkalt stram og rettferdig innvandringspolitikk, og så faller de i lomma på SV ved første realpolitiske anledning. Hvem vil tro på Sps snakk fremover? Det samme gjelder Arbeiderpartiet. Så kan en jo minne om at den rød-grønne regjeringen (2005-2013), en koalisjonsregjering av Ap, Sp og SV, tydeligvis helt uproblematisk styrte etter gjeldende regelverk. Og det var Bondevik I-regjeringen (1997-2000), en mindretallsregjering av KrF, Sp og Venstre, som satt ved makten da arbeidet med å endre statsborgerskapsloven ble iverksatt. Alt dette er nå tydeligvis glemt. Hva trodde man? At det var en gyllen anledning til nok en gang å strupe FrP?
Ikke minst vil jeg anta at Domstoladministrasjonen vil «irettesette» forslagsstillerne på høringen. For det hadde jo vært en god idé å forhørt seg med Domstoladministrasjonen før en vedtar å lesse over en rekke nye oppgaver på domstolene.
Dette er pinlig for SV, Ap, Sp, MdG, Venstre og KrF. Det er å håpe at alle faller for eget grep. Samtidig kan man bekymre seg for at UDIs sjanse til nettopp å ta tak i disse sakene nå, på grunn av frigjorte ressurser etter det kraftige fallet i asylankomster, slik UDI-direktør Frode Forfang har gjort rede for, smuldres bort. Hvis forslagstillerne, etter å ha fått mer informasjon skjønner at de har rotet seg fullstendig bort, kan det raskt ende med mer politisk spill for å redde ansikt.
Det politiske flertallet setter Norge i en situasjon der konsekvensene ved å jukse seg til norsk statsborgerskap blir enda vanskeligere å få gjort noe med – for tiden går.