Aftenpostens ledergruppe går til felts mot USAs nye 90 dagers innreiseforbud for statsborgere fra syv islamske land, og kommer med en oppsiktsvekkende opplysning: Ingen land ønsker terrorister velkommen, konstaterer man.
Men joda, Sverige gjør det. Og Aftenposten vet – eller i alle fall burde vite, hvis ledergruppen leser sin egen avis – det. For under overskriften «Svenskene vil gi jobb, penger og bolig til IS-krigerne» datert 15. mai 2015 heter det:
Det rødgrønnrosa politiske flertallet i den svenske hovedstaden har bestemt seg for en strategi for å ta imot IS-krigere som kommer hjem til Sverige.
Strategien innebærer at svenske myndigheter skal samarbeide for å gi krigerne jobb, bolig og stønad når de kommer hjem fra krigshandlinger i Syria og Irak.
Man fulgte opp 22. mai med artikkelen Terrorekspert: Sverige bør ikke gi fordeler til IS-krigerne, hvor det igjen heter:
Onsdag vedtok det rødgrønnrosa politiske flertallet i den svenske hovedstaden en strategi for å ta imot IS-krigere som kommer hjem til Sverige.
Sosialbyråden i Stockholm, Ewa Larsson fra Miljöpartiet de gröna sa at svenske myndigheter skal samarbeide for å gi krigerne jobb, bolig og stønad når de kommer hjem fra krigshandlinger i Syria og Irak.
IS-krigere er bare et annet ord for terrorister, for Den islamske staten (IS) er en terrororganisasjon, som ikke bare står bak ubeskrivelige grusomheter på territoriene de kontrollerer i Syria og Irak, men også er direkte ansvarlig for omfattende, blodige terroraksjoner i Europa de siste år og/eller inspiratorer for samme, begått av deres mange sympatisører i Vesten.
Vårt naboland vil altså gi hjemvendte terrorister forrang, foran minst 90.000 lovlydige, arbeidsledige unge, når det gjelder bolig, arbeid og trygdeordninger. Hvis ikke det er å ønske dem et stort, smilende «velkommen hjem», så er det i alle fall ekstremt tett på.
Og siden vi deler en 1630 kilometer lang, i stor grad ubevoktet grense med Sverige, er det en reell fare for at vi ender med å ønske noen av dem velkommen også, hva enten vi vil eller ei.
Det er grunn til å minne om at gjerningsmannen i terrorangrepet på julemarkedet i Berlin, Anis Amri, faktisk lyktes i flykte med tog via Frankrike til Italia, til tross for at han var internasjonalt etterlyst med bilde og navn. Han var – som så mange andre terrorister i Europa – kjent av politiet for islamistiske sympatier fra før, vurdert som en sikkerhetstrussel og hadde vært under overvåkning, mistenkt for å planlegge terrorangrep. Det er han ikke alene om:
- Mehdi Nemmouche, som angrep et jødisk museum i Belgia og drepte fire i 2014, var kjent av franske sikkhetsmyndigheter for forbindelser til radikale islamister og hadde vendt tilbake til Frankrike etter å ha tilbrakt et år sammen med nettopp IS.
- Said og Cherif Kouachi slaktet redaksjonen i satiremagasinet Charlie Hebdo i 2015. 12 ble drept, 11 skadet. Samme dag drepte brødrenes nære venn Ahmedy Coulibaly fem og skadet 11 i et jødisk supermarked. Alle tre var kjent av fransk sikkerhetpoliti som militante islamister fra før.
- Omar El-Hussein angrep et debattmøte og en jødisk Bat Mitzva i København i 2015. To ble drept og seks skadet. El-Hussein var riktignok ikke kjent av etterretningstjenesten, men under avsoning av en dom ble fengselsledelsen oppmerksom på at han ga uttrykk for ekstreme islamistiske holdninger og ble stadig mer radikalisert. Tre ganger varslet de Kriminalomsorgen, som på sin side ikke tok seg bryet med å varsle hverken København kommune eller Politiets etterretningstjeneste om saken, heller ikke da han ble løslatt bare 14 dager før terrorangrepet.
- Tre islamistiske selvmordsbombere detonerte utenfor Stade de France i Saint-Denis under en fotballkamp i 2015. Eksplosjonene fulgtes av masseskyting mot kafèer og restauranter, samt massakren på 89 mennesker i Bataclan. Tilsammen 130 drepte og 368 skadet.
- Tre koordinerte selvmordsangrep på flyplassen i Zaventem og Maalbeek sentralstasjon i 2016. 32 drept og mer enn 300 skadet.
- En fransk politioffiser og hans kone ble drept utenfor og i deres hjem av en islamist i byen Manganville utenfor Paris i 2016 . Gjerningsmannen var kjent av franske myndigheter som radikalisert og allerede straffedømt for terrorrelatert kriminalitet.
- Adel Kermiche og Abdel Malik Petitjean stormet en kirke under messe og skar over strupen på presten Jacques Hamel mens de ropte «Allahu Akbar». Begge var på politiets radar fordi de hadde forsøkt å ta seg til Syria. Kermiche ble dømt til fengsel for forholdet, men ble løslatt tidligere og hadde attpåtil på seg en elektronisk fotlenke da han deltok i terrorangrepet på kirken i Normandie.
Denne listen omfatter bare de største og/eller de mest oppsiktsvekkende terrorangrepene i Europa hvor gjerningsmennene var kjent av politi og sikkerhetsmyndigheter for terrorrelatert kriminalitet eller -sympatier fra før. I tillegg er tallrike terroraksjoner blitt avverget av Europas iherdige, men overbelastede sikkerhetstjenester og politistyrker.
I juli 2016 lød Europols fasit slik: Bare i 2015 ble seks europeiske land åsted for 211 terroraksjoner eller forsøk på samme. Alene Frankrike opplevde 72 angrep, med tilsammen 148 drepte. Tilsammen ble 1.077 personer pågrepet for terrorrelaterte forbrytelser i Europa, 687 var knyttet til islamistiske grupperinger. Europol mener at det særlig er to faktorer som har bidratt til den kraftige økningen i antallet terroraksjoner i EU og den første og største er denne: Hjemvendte fremmedkrigere som har kjempet for ytterliggående islamistgrupper som IS.
Det er et faktum at Amri kom til Europa i den enorme tilstrømningen etter Angela Merkels fullstendig uansvarlige åpning av grensene i 2015. Han er derfor enda en av de (minst) ni terroristene som har utnyttet Europas kollapsede og og utdaterte asylinstitutt til å slakte sivile i landene de angivelig søkte beskyttelse i. De ni som er kartlagt inkluderte sentrale aktører i både planleggingen og gjennomføringen av massakrene i Paris i november 2015 og Bryssel i mars 2016. Det er også grunn til å minne om at den antatte hovedmannen Salah Abdeslam – som hele Europas politi- og sikkerhetsstyrker var på utkikk etter – faktisk skjulte seg i den uroplagede, innvandrertette bydelen Molenbeek i Bryssel i hele fire måneder før han ble pågrepet. Ettersom Abdeslam er født og oppvokst i området, hersker det liten tvil om at flere i bydelen må ha visst både hvem og hvor han var uten å melde fra til myndighetene. Han har med andre ord hatt et sympatiserende omland som var villige til å skjule ham, til tross for at de må å ha visst hva han hadde gjort, internasjonalt etterlyst som han var. Opprørspoliti måtte da også utkommanderes i forbindelse med pågripelsen, da en stor gruppe unge menn gikk til angrep på politiet med fyrverkeri og flasker mens de erklærte sin støtte til «helten».
Flere terrorforskere påpeker at slike parallellsamfunn utgjør en stadig økende sikkerhetstrussel fordi de nærer holdninger og forestillinger som gjør det enklere å radikalisere unge mennesker, de underminerer rettstaten fordi myndighetene har vanskeligheter med å opprettholde lov og orden i de aktuelle områdene og fordi autoritetene i parallellsamfunnene er familieoverhoder og imamer som bekjenner seg til verdier som er i strid med fundamentale demokratiske rettigheter som frihet og likhet.
– Bak angrepene står et stort terrornettverk. Historien om nettverkets medlemmer, bevegelser, og forbindelser har kommet frem bit for bit de siste månedene. Det har vist seg å være et massivt og svært velorganisert terrorapparat. Nettverket har forgreininger over hele Europa, og ser ut til å være styrt fra IS i Syria, skrev Aftenposten i mai 2016.
Dette er på ingen måte sikkerhetstjenestenes eller politiets skyld. Ansvaret ligger utelukkende på den politiske ledelsen. Vestlige lands sikkerhetstjenester er dyktige og har så langt klart å holde god nok oversikt i en situasjon som blir verre og verre til at de har lykkes med å avverge utallige terrorangrep. Det kommer ikke til å vare. Sveriges Säpo har for lengst varslet om at antall sikkerhetstrusler begynner å bli så høyt at de ikke lenger har mannskap eller ressurser nok til å holde følge med utviklingen og ikke minst: overvåke alle som bør overvåkes. I følge fransk sikkerhetspoliti kreves det 30 personer for å ha full kontroll på èn mistenkt, hvilket forteller noe om hvor ressurskrevende – både menneskelig og materielt – jobben deres er.
I realiteten har de fått en umulig oppgave i fanget, for europeiske myndigheter har ingen kontroll med hvem som tar seg til Europa. Hovedkontingenten kommer nemlig fra land hvor det er vanskelig å kartlegge den enkeltes identitet og bakgrunn generelt, og i tillegg kommer de som bevisst går inn for å lure systemet, ved å f.eks. oppgi feil identitet, flere forskjellige identiteter, feil alder eller bare å ikke samarbeide i det hele tatt. De ansatte gjør naturligvis så godt de kan, men det er altså en komplisert prosess og med det presset som følger av den pågående folkevandringen og utålmodige politikere, asylaktivister og -pressgrupper, kan vi trygt gå ut fra at bakrunnssjekken ikke er så grundig som den burde. Tilstandene i landene som avgir asylsøkere tatt i betraktning, så er forutsetningene for det heller ikke tilstede. Legg til en omfattende produksjon og salg av falske identitetspapirer, som syriske pass og EU-pass, og det blir klart hva Europas asylsystem og sikkerhetstjenester egentlig står overfor. De som tror at politi og etterretningstjenester har sjans til å holde oversikt og avverge terrorangrep på kort eller lang sikt – eller myndighetenes forsikringer om samme – kan like gjerne krabbe opp på en tomkasse på Stortorget og offentlig proklamere sin tro på julenissen.
Og hva identitetspapirer fra vår terrorist-velkommende nabo angår, later det til at passreglene deres i den grad ligner de dysfunksjonelle statene terroristene kommer fra at nabolandene bør begynne å ta svenske pass med en klype salt:
– Spørsmålet om misbruk av svenske pass er bare et av flere eksempler fra innvandringsfeltet som håndteres slepphendt. Sluttsummen for slepphendtheten truer det politiske systemet, opplyste pressesjef for det svenske utenriksdepartementet i 2008-2012, Anders Jörle. Han anklaget den svenske politiske ledelsen for å ha reagert for sent på misbruket av svenske pass og innformerte om at offsielle tjenestemenn i årevis har vært klar over at det forbløffende antallet «mistede pass» som regel ble solgt i Midtøsten. Ikke minst har mange «mistet» pass nærmere et dusin ganger på samme sted i Tyrkia. En statlig svensk utredning viste hvordan 56 personer i perioden 2009-2013 hadde hentet ut minst åtte pass hver. Nesten 5000 personer hadde mistet passet sitt fire ganger. En person fikk nytt pass hele 18 ganger på fire år.
Så jo, noen land – som Sverige – ønsker terrorister velkommen, om ikke hjertelig, så i praksis. Med EUs frie bevegelse, Schengenavtalen, manglende grensekontroll og et totalhavarert asylsystem betyr det at resten av Europa også ender med å ønske dem velkommen.
Hva kan gjøres? Tja, en fullstendig asylstans og lukkede mottak i en periode til de forskjellige land får kontroll over situasjonen og kommer seg ovenpå synes å være en mulighet. Men det er ifølge Aftenposten et «tilbakeslag i vestlig innvandringsretorikk» og «stigmatiserende gruppetenking».
Har de forresten brukt noen av ressursene sine på å spørre vanlige muslimer – altså ikke selvutnevnte talsmenn som til enhver tid er mer opptatt av å fornekte terrorismens sammenheng med visse islamretninger og heller peke på alle andres islamofobi – om hva de synes?
Den etablerte pressen er vanligvis raske med å påpeke det åpenbare: muslimer blir daglig drept i islamistiske terrorangrep verden over, og muslimer bosatt i Vesten er intet unntak. Islamismen og dens tilhengere er like mye en dødelig trussel mot dem som mot resten av verdens befolkning. Så kanskje synes en stor del muslimer, som i mange tilfeller har flyktet fra nettopp islamister og deres morderiske fremferd i hjemlandene, at en viss kontroll med hvem og hva som ankommer Europa og USA ikke er så dumt?
Gad vite hva de – og innvandringsliberale politikere, medier og andre pressgrupper – mener er mest stigmatiserende for Vestens etablerte muslimer i lengden: et midlertidig innreiseforbud til myndighetene får kontroll og sikkerhetstjenestene kommer ovenpå utviklingen, eller nyheter og bilder fra terroraksjoner som massakren i Bataclan eller likene som lå strødd på Promenade des Anglais?
Ikke vet jeg, men jeg ville tro det siste – mange muslimer mister også livet eller pårørende i disse bestialske myrderiene, men i motsetning til ofrene med vestlig bakgrunn, er det de som får merke den økende skepsisen som naturlig nok følger av terrorismen og myndigheters åpenbare svikt og villrede.
Kanskje skulle aviser som Aftenposten eller andre som har midler til det foreta en spørreundersøkelse før de skyver vanlige, fredelige muslimer foran seg i kritikken av USA og den så inderlig avskydde president Donald Trump?
Liberale prinsipper er vel og bra, og få, om noen, demokratisk innstilte mennesker jubler for tiltakene som sådan. Men den situasjonen vi nå befinner oss er ikke holdbar og vil etterhvert bli ustabil. Ingen myndigheter kan tillate seg å miste kontrollen over eget territorium eller statsborgere uten at det får skumle konsekvenser på sikt. Noe må uvergerlig gjøres, også for muslimske medborgeres skyld. Det hadde vært en fordel om den liberale pressen i alle fall forsøkte å holde bena på bakken, for den luftige liberalismen de nå tar til orde for vil påskynde en allerede farlig utvikling og kan således fort ende som sitt motstykke.
Og har de noen bedre forslag selv – utover å forgjeves synge «Imagine» for n`te gang – er det vel bare å legge dem frem? De vil jo få et stort, lydhørt publikum, for absolutt alle vil nok gjerne vite hva som kan gjøres for å ivareta samtlige statsborgeres sikkerhet, gode relasjoner mellom grupper i samfunnet og samtidig fremstå som upåklagelig liberalt. Vi venter i spenning!