Filmen «Disippelen» handler om gymnaseleven Veniamin Yuzhin, som blir opphengt i bibelen og stadig mer radikalisert. Yuzhin bruker skolen – hvor han blant annet bryr seg med hva kvinnelige medelever kler seg i – som kampplass, og i undervisningen opponerer han konsekvent mot vitenskapen og rasjonaliteten representert ved læreren Elena.
Det som følger lyder relativt kjent:
Innholdet i historien engasjerer og forarger. Det er forstemmende å se hvordan Veniamin er irrasjonelt opphengt i bibelske tekster. Han lar dem ikke bare styre sin egen tilværelse, men han påtvinger sin tro på alle rundt seg.
Like forargende er det å se hvordan både rektor og noen av lærerne på skolen ser ut til å la seg styre av ham, kanskje av frykt for konsekvensene av å motsi selve Bibelen.
Filmen kunne med andre ord vært laget om islams fremvekst og krav til omgivelsene, for ikke å nevne de samme omgivelsenes merkverdige ettergivenhet, hvilket jo må sies å være langt mer aktuelt for de fleste lands vedkommende. Så hvorfor man valgte kristendommen?
NRKs Birger Vestmo setter fingeren på det springende punkt:
Disippelen ville kanskje vært enda mer aktuell om den handlet om fanatisk praktisering av en viss annen religion, men da hadde det blitt farlig å vise den på kino.
Det er sannelig litt av en attest til Fredens religion.