Nå skal tallene frem

Finansminister Siv Jensen har ifølge Dagens Næringsliv (DN) fått Finansdepartementets skarpeste hoder til å regne på konsekvensene av innvandring. Dette skal visstnok bli ett at hovedtemaene i Perspektivmeldingen 2017 (som fremlegges 31. mars). I så fall er det første gang innvandringens økonomiske konsekvenser belyses grundig i meldingen.

Jensen sier det er avgjørende at regjeringen (og da antar jeg hun mener hvilken som helst regjering) og de politiske partiene tør å gå i dybden på disse spørsmålene – og ikke vike unna for at et kostnadsfokus vil føre til beskyldninger om å stigmatisere innvandrere. Hun sier det opplagte:

– Sammensetningen av befolkningen og innbyggernes relasjon til arbeidsmarkedet har veldig stor betydning for hvordan norsk økonomi kommer til å utvikle seg.

Sammensetningen av befolkningen og i hvilken grad vi er i arbeid har betydningen for velferdsstaten, noe som Regjeringen vektlegger i Perspektivmeldingen.

Finansministeren vil gå detaljert til verks, som igjen betyr at innvandrergruppers ulikhet vil bli fremstilt.

– Vi kommer også til å peke på at noen grupper innvandrere integrerer seg raskt og kommer seg i jobb, mens andre ikke gjør det. Vi må finne ut hvorfor det skjer, om det er spesielle trekk ved Norge eller våre ordninger, sier hun til DN.

Som en del av arbeidet med meldingen har Finansdepartementet arrangert fire seminarer. Det første omhandlet fremtidens velferdssamfunn, det andre handlet om utfordringer som følge av aldring av befolkningen, det neste tok for seg innvandring og integrering, mens det siste stilte spørsmålet om hvordan norsk økonomi kan møte lavere oljepris.

Høyst nødvendig

Allerede i 2009 utarbeidet vi et forenklet innvandringsregnskap (noe som ikke minst handlet om at SSB ikke ønsket å gi oss tallene som vi bestilte). Rapporten kom rett før stortingsvalget samme år – og fikk stort sett samtlige politikere og medier til «å se rødt». Vi hadde forutsett en lunken mottakelse og kalte derfor rapporten «Tell ikke meg. Innvandringens kostnader og velferdsstaten». 

Som vi innledet med den gang da vi presenterte rapporten: Ett av de politiske tema som så avgjort har vært holdt mest mulig borte i valgkampen, er innvandrings- og integreringspolitikk. Men ett av de tema som ikke engang er diskuterbar i norsk politikk, er innvandringens kostnader. Statistisk sentralbyrå (SSB) vil ikke lage en slik oversikt.

Så gjorde vi det da, og vår konklusjon var entydig: Videreføres dagens innvandringspolitikk bidrar det til at staten må kutte dramatisk i velferdsordningene, eventuelt en kraftig økning i skattene og avgiftene.

Som kjent er det ingen av partiene på Stortinget som tar til ordet for dramatiske velferdskutt, mens noen partier er straks mer glad i skatte- og avgiftsøkninger. Sistnevnte er derimot ikke folket så glad i, ikke minst fordi flere og flere opplever et enormt statlig pengesløseri. HRS får stadig tilbakemeldinger om at en ikke «lenger betaler sin skatt med glede». Her kommer igjen en hodeløs innvandringspolitikk inn. Vi kan ikke bytte ut befolkningen slik at vi stadig færre skal brødfø stadig flere.

Velferdskutt eller økte skatter og avgifter

Som vi sa for ni år siden: Innvandringens kostnader har stor betydning for Norge som fremtidig velferdsstat. Det er en illusjon at oljefondet (pensjonsfondet) vil være tilstrekkelig til de fremtidige utgifter. Resultatet blir at staten må gjennomføre vesentlige kutt i sine utgifter, hvilket vil bety drastiske kutt i velferdsordninger. Men hvor skal det kuttes? I helsesektoren? Politisektoren? Eller færre på trygd og stønader, eller mindre i trygd og stønader?

Vi kan jo også legge til omstillingen som politikerne titt og ofte minner oss om at Norge må gjennom kan bety at vi som samfunn må aksepterte større lønnsforskjeller, ikke minst lavlønte, eventuelt at det satses (enda mer) på kompetanseheving. Sistnevnte vil igjen avhenge av hvilken befolkningen som skal kompetanseheves. Fortsetter høy innvandring av personer med liten eller ingen utdannelse for det norske markedet, kan en slik kompetanseheving bli en særdeles kostbar investering. Og det i en tid da vi også ser økt gjeldsvekst, både privat i boligmarkedet og for kommuner, samt den kommende eldrebølgen.

Forklaringene på utgiftene forklarte vi den gang slik:

• Forholdet mellom befolkningens innbetalte skattepenger og utbetalte trygder og stønader utgjør en viktig del av fundamentet for finansieringen av den norske velferdsstaten. For at velferdsstaten skal være bærekraftig må befolkningen betale inn mer skatt enn de mottar i form av trygder. Innvandrerbefolkningens skatte- og trygdeprofil svekker dette forholdet. (Merk så at innvandrerbefolkningen er svært sammensatt, noen grupper betaler mer skatt enn norske og noen grupper benytter seg nesten ikke av trygder. Disse ulikhetene forventer vi nå at Perspektivmeldingen 2017 diskuterer i sin fulle bredde).
• Hele vår norske velferdsstat er basert på at flest mulig av den voksne befolkningen er i arbeid, og at de betaler en stor del av sin inntekt inn til fellesskapet i form av skatter. Den lavere sysselsettingen i innvandrerbefolkningen medfører lavere skatteinntekter ved reduserte trygde- og pensjonspremier fra arbeidstakere og arbeidsgivere, som igjen fører til lavere verdiskapning (BNP).
• I tillegg kommer utgiftspostene som direkte kan knyttes til innvandring og integrering på statsbudsjettet. (Så kommer de indirekte utgiften, slik som tolker, press på infrastruktur som boligbygging, boligpriser, veinett, elev- og barnehageplasser, helsesektoren osv.)

Vi understreket følgende: Rapportens indikasjoner over innvandringens kostnader er underestimert. Dette blant annet fordi vi ikke har medregnet eksempelvis ekstra utgifter i helsesektoren, skolesektoren og rettsvesenet, og fordi de konkrete anslagene som er gjort konsekvent er forsiktige. I tillegg har vi ikke tatt høyde for at innvandrerbefolkningen blir stadig eldre, hvilket tilsier at der ligger en fremtidig pensjonsbombe. Målet vårt har ikke vært å få et eksakt tall på bordet, men å synliggjøre at innvandringen til Norge koster, og at type og andel innvandring har betydning for velferdsstaten Norge. Gitt våre forsiktige beregninger, antar vi at innvandringens kostnader er langt høyere. Vi utfordret således Statistisk sentralbyrå (SSB) eller andre økonomiske fagmiljøer til å gi mer nøyaktige beregninger.

Det tok altså åtte år – men det kom! Hurra!

For det er nesten ikke til å tro at så høy innvandring som Norge har, og har hatt i tiår etter tiår, og som får så store konsekvenser for et samfunn, er blitt styrt etter føleri-prinsippet. Tenk deg det samme innen helsesektoren, for å unngå å stigmatisere noen, bare følte oss frem til antall f.eks. ulike kreftpasienter uten bakgrunnstall – og planla og budsjetterte deretter. Enhver som forstår gangetabellen skjønner at det ikke ville vært en gangbar vei og at resultatene ville blitt deretter. Akkurat som med innvandringen.

Men nå skal kanskje også innvandringsfeltet få et politisk styringsverktøy. Kryss i taket.