– Vi kan uten vanskeligheter ta imot hundre tusen flyktninger, og jeg personlig mener vi bør gjøre det, sa den pensjonerte professor Victor D. Norman til NRKs Ole Torp på tirsdag. Vår optimistiske venn innrømmet at førstegenerasjons flyktninger og innvandrere vil koste mye og derfor være et tapsprosjekt for Norge.
Rettere sagt; han sa kanskje være et tapsprosjekt. Og siden vi først er inne på kanskje: Kanskje det lot seg gjøre for hans ektefelle, Statistisk byrå-direktør Christine B. Meyer, å ta med seg noen forskningsrapporter hjem og sørge for at han faktisk leser dem, for dermed å oppdage at det ikke finnes noe kanskje her?
Men nok om det. Ifølge Norman er nemlig ikke tapsprosjektet i forbindelse med massiv innvandring noe problem, for det er jo førstegenerasjons nordmenn – det vi andre vanligvis kaller barn – også, må vite!
– Første generasjon flyktninger eller innvandrere vil koste mye. Det er kanskje et tapsprosjekt for Norge, men det er jammen førstegenerasjons nordmenn også. De første 20- 25 årene er bare en utgiftspost, men vi synes jo ikke det er galt å ha barn av den grunn, fortsetter Normann.
Akrobat, ja! Personlig skal jeg ikke påberope meg noen vikinganer, men så langt jeg vet, er jeg minst 8.nde generasjon nordmann. Min bedre halvdel har enda flere generasjoner bak seg. Men våre barn er altså førstegenerasjons nordmenn likefullt. Ja ja, hensikten med den fjollete parallellen er sikkert god.
Og det er jo godt å bli opplyst fra kompentent hold: de fleste av oss ignoranter har jo bare subbet rundt i den tro at en av grunnene til at vi betaler vår skatt – med eller uten glede – er at barna våre skal få vokse opp i en rettstat der lov og orden hersker, motta nødvendige helsetjenester og en utdannelse som gjør dem til nyttige samfunnsborgere som er i stand til å skaffe seg et yrke og en skattbar lønnsinntekt, slik at de i sin tur kan betale for våre helsetjenester, pensjon osv osv.
Men førstegenerasjon nordmenn av denne typen er faktisk utgifter til inntekts erhvervelse:
I mars 2016 tok Finansavisen en prat med seniorforsker ved SSB, Erling Holmøy, om innvandringspådrivernes yndlingsmyte om ulønnsomme nordmenn. Den fiffige logikken er at siden nordmenn (her som i «etnisk norske») er ulønnsomme for staten, er det jo bare å åpne grensene for enda mer ulønnsomme innvandrere. Det er bare det at det ikke er sant, eller også «fake news», som det så populært heter i hovedstrømsmediene for tiden. Holmøy viste til SSBs siste publikasjon om temaet, «Beregninger fra SSB av virkninger av økt innvandring på offentlige finanser» (november, 2015), hvor det fremkommer at nyfødte nordmenn uten innvandringsbakgrunn er svært lønnsomme for staten. Dette til tross for at de jo koster en del før de blir bidragsytere.
Selv etter fradrag for utgifter gjennom oppveksten, vil de gjennom livsløpet gi et nettobidrag på 5,9 millioner 2014-kroner, i snitt. Til sammenligning viser en lignende beregning at en ikke-vestlig innvandrer som kommer som 25-åring gir en nettokostnad på 1,3 millioner kroner.
I den samme publikasjonen bekrefter SSB at en ikke-vestlig innvandrer gir opphav til statsfinansielle nettoforpliktelser på 4,3 millioner 2014-kroner for beregningsperioden 2015-2100.
– Det meste av forskjellen er at sistnevnte beregning inkluderer investeringer i infrastruktur, og kostnader forbundet med etterkommere, forklarer Holmøy.
Over til innvandring som forretningsidé:
Siste utgave av Statistisk sentralbyrås (SSB) Samfunnsspeilet er viet asylsøkere/flyktninger og tar for seg mottak, integrering, arbeid, utdanning og valgdeltagelse. SSB har studert irakere og bosniere spesielt, «for om mulig å kunne si noe om hvordan det vil gå flyktningene som kom hit i 2015 og 2016.» I rapporten finner vi blant annet litt om arbeidsdeltagelse for innvandrere i aldersgruppen 23-45 år. Det er ikke lystig lesning. Bare seks av ti menn er selvforsørget etter åtte år i Norge. Og hva verre er: deretter går andelen ned. Blant kvinner er andelen som er selvforsørget etter åtte år 35 %, men så slutter andelen å øke.
– Flyktningenes evne til å forsørge seg selv er en utfordring for både samfunnet og den enkelte. Flyktninger får opphold i Norge med bakgrunn i beskyttelsesbehov, og det stilles dermed ikke krav om selvforsørgelse for å få innvilget oppholdstillatelse. Like fullt er det av interesse å studere hvorvidt flyktningene som har fått innvilget opphold, kan forsørge seg selv i årene etter at de kom til landet, heter det i rapporten.
Tallene støttes av tidligere rapporter fra SSB og andre offentlige institusjoner: Siste kvartal i 2015 lå sysselsettingen for innvandrere fra Asia (Midtøsten) og Afrika er på hhv. 53,0 og 40,7 prosent.
Det gjenspeiles også i SSBs tall fra norske kommuner i 2012, der innvandrere utgjør 35 prosent av alle sosialhjelpsmottagere. Bruken av sosialhjelp går tilbake for den øvrige befolkningen, mens den øker for innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn. Tallet økte ifølge KOSTRA (Kommune-Stat-Rapportering) til 37 prosent i 2013. Dette tilsier at over 80 prosent av veksten i sosialhjelpen i perioden, en vekst på nærmere 540 millioner kroner, er kommet i innvandringsgruppen. Tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) viser at bare en av fire asylsøkere får jobb etter avsluttet introduksjonskurs, som består av to års kursing i norsk og samfunnskunnskap. I dette tilfellet regnes arbeid som èn times lønnet arbeid eller mer. I statsbudsjettet for 2015 var det er satt av 8.4 milliarder til introduksjonsprogrammet med norskopplæring. Også her går det feil vei: I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. De siste tre årene er bare en av fire kommet i lønnet arbeid etter det såkalte prestisjeprogrammet, som gir deltagere rett til introduksjonsstønad på 176.000 kroner.
SSBs nye studie er inndelt etter landbakgrunn og kjønn. Felles for alle gruppene er imidlertid at selvforsørgelsen øker betydelig over tid de første årene innvandrerne bor i Norge, for å nå et tak etter åtte år. Dette gjelder særlig kvinnelige asylsøkere/flyktninger, men også kvinnelige familieinnvandrere. SSB viser til at det har vært gjennomført flere studier av innvandreres inntekter og økonomisk integrering og som har fulgt grupper over tid. I disse finner man at menn med asyl/flyktingbakgrunn har en spesiell utvikling: de første årene de er i Norge øker sysselsettingen deres, men etter 7-10 år snur det og andelen faller markant.
Og fallet kan ifølge SSB ikke knyttes til konjunktur, som f.eks. finanskrisen i 2007-2008. SSB fremhever særlig to trekk: Det ene er at det etter stor en nedgang i arbeidsledighetsraten mellom 2003-2008, økte den betydelig fra rundt 2008. Det andre er at når arbeidsledigheten øker, øker den relativt mer for innvandrere enn for den øvrige befolkningen. De har også vanskeligere for å skaffe seg inntektsgivende arbeid i dårlige økonomiske tider. En av grunnene til dette er at sysselsatte innvandrere fordeler seg på næringer på en annen måte enn den øvrige befolkningen.
Men det vil sikkert gå bedre for barna deres? Victor Norman svever i alle fall i denne lykksalige troen: «Det vi vet er at for nær sagt alle innvandrergrupper er det slik at andre og tredje generasjon jobber like lenge, like mye og like hardt som de som er innfødte nordmenn.» Men det vet hverken Norman eller noen andre. Det finnes nemlig ikke mange hundre i 3.generasjon og de er knapt kommet i skolealder. Det finnes derimot det som kalles 2,5 generasjon (hvor en av foreldrene er født i utlandet), og heller ikke disse bidrar like mye som «innfødte nordmenn», hvilket fremgår av SSBs rapport Innvandring og offentlige finanser.
I denne heter det:
2. generasjon gjør det bedre enn sine foreldre, men signifikant dårligere enn «nordmenn», og spredningen mellom innvandrergrupper er stor.
De gruppene som det nå kommer mange av til Norge, er blant de gruppene hvor 2. generasjon gjør det dårligst.
Sysselsettingen er lavere og de oppnår færre grunnskolepoeng.
Og det er kanskje ikke så rart: blant skoleelever med bakgrunn fra islamske land er språkkunnskapene for dårlige til å at de klarer å følge vanlig undervisning. Til tross for at nesten alle norskpakistanske barn er født i Norge, måtte hele syv av ti ha ekstra språkundervisning for å kunne følge den øvrige undervisningen i 2013. I mai 2014 viste en rapport fra SSB at bare fire av ti innvandrergutter fra ikke-vestlige land fullfører videregående skole. Av gutter med samme bakgrunn i Asker og Drammen står syv av ti igjen etter skolegang uten noen studie- eller yrkeskompetanse.
Hvis den storstilte innvandringen Norman tar til orde for er eller kommer til å bli økonomisk lønnsom, burde det for lengst ha manifestert seg i Nordens multikulturelle utstillingsvindu: Malmö. I stedet er den en av av Sveriges fattigste byer og går med dundrende underskudd. Bekymringsmeldingene selv i det debattredde Sverige er etterhvert blitt mange. Det har blant annet sammenheng med storstilt asylinnvandring, problemene med å få asylinnvandrere i arbeid, «hvit flukt» og påfølgende svikt i skatteinngangen. Den etniske segregeringen følges således av en økonomisk. Utviklingen i Malmö bør være av interesse for Oslos innbyggere, ettersom det samme mønsteret så smått har begynt å vise seg der.
- Nesten halvparten av Malmø kommunes befolkning er under 35 år, 31 prosent er innvandrere og 11 prosent barn av innvandrere.
- Arbeidsledigheten i juli var på 15 prosent, mot Sveriges 7,7 prosent.
- 27 prosent av alle ansatte jobber i kommunen, tilsvarende 1,5 ganger landsgjennomsnittet.
- 70 prosent av befolkningen i arbeidssfør alder jobber, mot 80 prosent i Sverige generelt.
- 79 prosent av dem som er født i Sverige er sysselsatt, mot 54 prosent av innvandrerne.
- Målt i andelen elever som forlater grunnskolen med gode nok karakter til å gå på videregående skole, rangeres Malmø som nummer 281 av 290 kommuner.
- Malmø er den kommunen med størst barnefattigdom.
- Malmø betaler nest mest i sosialbidrag per innbygger av alle svenske kommuner.
- Byen genererer 10 milliarder kroner i skatteinntekter årlig, og er avhengig av over 4 milliarder i statlige subsidier årlig.
- Malmøs gjennomsnittlige skattekraft per innbygger har falt fra 2 prosent under landsgjennomsnittet i 1994 til 16 prosent under snittet i dag.
Resten av Sverige finansierer Malmö, fastslår nasjonaløkonomen Tino Sanandaji, som mener at hvis man skal diskutere Malmö, så kan en ikke unngå se på hvilken rolle innvandringen spiller. – Hvis det virkelig er slik at innvandring av mennesker fra den tredje verden lønner seg på lang sikt og gjør Sverige rikere, burde dette ha materialisert seg i Malmö. Allerede for 25 år siden hadde Malmö like mange innvandrere som resten av Sverige har i dag, sa han til Finansavisen. Ifølge det svenske statistikkbyrået, SCB, hadde svenskfødte i 2012 en arbeids- og selskapsinntekt på rundt 240 000 kroner, mens tilsvarende for innvandrere var 141 300 kroner. Så til tross for at andelen innvandrere i arbeidsfør alder er høyere enn befolkningen ellers, er altså arbeidsinntektene 41 prosent lavere.
På landsbasis utgjør innvandrere 16 prosent av befolkningen, men hele 55 prosent av de langtidsledige og de mottar 60 prosent av landets samlede sosialbidrag. Bare de siste syv årene har svenske myndigheter satset over 50 milliarder kroner (SEK) for å gjøre det billigere å ansette arbeidsledige. Kostnadene for tiltaket har steget fra drøye to milliarder årlig i 2008 til nesten 10 milliarder i 2015. Resultatet er imidlertid magert. Flere av de statlige støtteordningene for å ansette nyankomne asylsøkere gjør ansettelsen nesten gratis, men bare et fåtall går videre til en vanlig, ikke-subsidiert jobb. Andelen som går fra en såkalt innslusningsjobb, som er en ordning som er spesielt rettet mot nyankomne, til en vanlig jobb har attpåtil sunket for hvert år og er nå på knappe 7 prosent.
Malmö er hele Sveriges krise, bare verre, skrev Sydsvenskan i artikkelen Så blev Malmö en av Sveriges fattigaste städer i juni 2016.
Malmö har på fyrtio år gått från välmående arbetarstad till en av landets fattigaste kommuner. Skyhög arbetslöshet. Stor invandring. Växande klyftor. Social oro. ”Staden är en tryckkokare”, säger professor Tapio Salonen. På många sätt är Malmös kris hela Sveriges – fast värre.
…
Arbetslösheten i Malmö är dubbelt så hög som i landet i stort; sysselsättningsgraden har sjunkit till 65 procent, långt under rikssnittet på 78 procent.
Eleverna i Malmös skolor presterar sämre – hela 22 procent av barnen lämnar grundskolan utan behörighet till gymnasiet mot 14 procent i hela landet.
Var tionde familj i Malmö tar emot socialbidrag som kostar skattebetalarna en miljard kronor om året. Allt fler behöver försörjningsstöd under lång tid. Utgifterna för de hemlösa gräver djupa hål i kommunens budget.
Det faktum att stadens invånare blivit allt fattigare har också gjort Malmö till en fattig kommun.
Av budgeten på 20 miljarder utgörs en fjärdedel av skatteutjämning och andra bidrag från staten.
Nu växer staden fort. Vid årsskiftet hade Malmö 323 000 invånare. Efter höstens flyktingvåg räknar tjänstemännen i Stadshuset med en årlig ökning på runt 6 000 personer.
Det ställer Malmö inför nya utmaningar.
– Malmöborna fortsätter att bli fler och fler och alldeles för många människor saknar jobb att gå till, förklarade Katrin Stjernfeldt Jammeh där hon stod på scenen med de röda fanorna i Folkets park.
I grunden brottas Malmö med samma integrationsproblem som hela Sverige: det tar på tok för lång tid för en flykting att få ett arbete.
Så kanskje en bedre idè enn å flytte Malmös omfattende, innvandringsrelaterte problemer hit, kunne være at Victor D. Norman heller bruker pensjonistilværelsen sin til å ta konsekvensene av sine egne idealer og personlig flytter dit?