Nordafrikanske unge menn, som selv hevder å være i alderen 15-17 år, og typisk fra Marokko, Algeri, Tunisia eller Libya, tar seg i stigende grad inn til Europa hvor de prøver å få permanent opphold i ett eller annet land gjennom asylinstituttet. Det er det visstnok ikke mange som får, da forholdene i hjemlandet tilsier at de ikke har noe behov for beskyttelse.
Disse, typisk unge menn, er på jakt etter penger – og det raskt. Ryktene i hjemlandet forteller at i Europa er det muligheter, i alle fall langt bedre muligheter enn i hjemlandet. Når de så kommer via menneskesmuglere, der de har tatt turen enten av egen vilje eller er sendt av familien, opplever de at realitetene kan være noe annet enn de var forespeilet. Guttene bærer i tillegg med seg en tragisk bagasje, de er ofte rusmisbrukere og kan ha barske erfaringer fra hjemlandet, noen har også levd som gatebarn fra ung alder. I Europa ender de opp med å finansiere rusmisbruket, og kanskje for å døyve på «livsstilen», med tyveri, overfall, ran og endog prostitusjon.
Mottakssenteret Center Sandholm har store problemer med unge asylsøkermenn fra Nord-Afrika
I Danmark har avisen Berlingske satt fokus på det voksende problemet. Der har denne gruppen mindreårige asylsøkere fra Nord-Afrika skapt et betydelig press på asylsystemet. For selv om disse unge mennene gis kost og losji samt tilbud om undervisning og aktiviteter på asylsenter, så fortsetter de sin kriminelle atferd. De går heller ikke av veien for angripe andre asylsøkere på senteret eller gå løs på personalet. I en rapport fra Arbeidstilsynet (september 2016) fremkommer hvordan unge nordafrikanere på mottakssenteret Center Sandholm hadde truet de ansatte. Her omtales «en knyttneve i ansiktet», «spark mot ansiktet», «kvelertak», bruk av stikkvåpen som «kniv og saks» og voldsomme trusler mot personalet. Det heter videre at rundt 75 prosent av guttene har et rusproblem.
Forpliktet
Den danske Regjeringen har flere ganger forsøkt å redusere antallet asylsøkere fra Nord-Afrika til et absolutt minimum, men det kommer bare flere og flere. Det skyldes ikke minst at gruppen holder seg godt orientert om ulike lands regler, praksis, erfaringer og annet, som de formidler til hverandre gjennom sosiale medier, både til dem som oppholder seg i og utenfor Europa.
Utlending- og integreringsminister Inger Støjberg (V) sier det er så godt som umulig å holde denne gruppen ute. «De utgjør en reell utfordring for alle europeiske land fordi de er vanskelig å styre og fordi de spekulerer i reglene. De søker asyl og så er vi forpliktet til å huse dem, selv om de godt vet at de ikke får asyl,» sier Støjberg til Berlingske.
At de samme ikke vil oppnå asyl, eller at de kan bli innhentet for sin kriminelle virksomhet, utløser bare en ny utfordring: De stikker av, gjerne til et annet land, hvor prosedyren gjentas og der de gjerne ender med et liv på gata. Når de er forsvunnet får man heller ikke returnert dem til hjemlandet, og i mange tilfeller vil heller ikke hjemlandet ta imot sine egne borgere. Derfor diskuteres det også i Danmark å koble bistand- og asylpolitikken, slik som Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet har tatt til ordet for her hjemme.
«Heller Europas gater enn å dra hjem»
Fenomenet med at unge nordafrikanere tar veien til Europa har fått et navn. De kalles «harragas» på arabisk, som direkte oversatt betyr «dem som brenner», forteller Francesco Vacchiano, forsker ved Universidade de Lisboa i Portugal, til Berlingske. Dette er et slanguttrykk for disse unge mennene som brenner sine identitetspapirer og drar til Europa for å søke velstand og økt sosial mobilitet. «De har en europeisk drøm», som Vacchiano uttrykker det. Han tror vi bare har sett begynnelsen på fenomenet.
Berlingske har møtt flere av disse guttene. Taha (17) fra Algeri kom til Europa i 2013. Han hadde kjøpt seg plass på en gummibåt og ble satt i land på den italienske øya Lampedusa. Siden har han drevet rundt mellom Italia, Østerrike, Tyskland, Danmark, Sverige og Norge. I Norge skal han ha blitt utvist og fløyet til Østerrike, hvor han ifølge seg selv ble kastet rett på gata. Så tok han seg til Skandinavia igjen, og er for tiden i Danmark. Hver gang Taha skal utføre kriminelle handlinger, ruser han seg. Og får å få tak i penger til rusmidler må han begå en forbrytelse.
Moad (16) er fra Libya. Han har vært fire år i Europa, mest i Spania, Italia og Tyskland, men det var på gata i Østerrike han traff Taha for i underkant av to år siden. Siden har de reist sammen. Taha og Moad er enige om at det ikke finnes noen fremtid i deres hjemland.
Yassin (15) fra Marokko smuglet seg inn til Europa for tre år siden ved å gjemme seg under en lastebil. Siden har han reist rundt, Spania, Frankrike, Belgia, Tyskland, Danmark, Sverige. Fra Sverige ble han nylig utvist med beskjed om at det ikke er krig i Marokko, da tok han veien tilbake til Danmark.
Guttene innrømmer at nomadelivet i Europa er hardt. Hver ny by de ikke kjenner noen i, betyr gjerne å sove på gata. Men de velger heller Europas gater enn å dra hjem igjen.
Asylsøkere som holder til på gatene i Paris (fra YouTube)
Tiltak – fånyttes?
Selv om de nordafrikanske enslige mindreårige asylsøkerne (EMA) skaper betydelige utfordringer, utgjør de et lite antall av EMA som kom i 2015. Ifølge tall fra Eurostat kom 96.000 EMA til Europa, hovedsakelig fra Afghanistan og Syria, mens 1.415 kom fra Marokko, Algeri, Egypt, Libya og Tunisia. Det gjenstår å se tallene fra 2016, og hvordan utviklingen vil bli fremover.
Fra mottakssenteret Center Sandholm mottok kommunen for perioden mai-desember 2016 hele 173 saker om barn som hadde forsvunnet. Borgermester Jørgen Johansen (K) påpekte at det på slutten av året var en markant stigning.
På begynnelsen av fjoråret vurderte myndighetene i Sverige at omkring 800 gatebarn fra Nord-Afrika oppholdt seg i landet. En rapport «De uønskede» (2016) så nærmere på enslige mindreårige asylsøkergutter fra Marokko i Sverige. Her påpekes blant annet guttene befinner seg i «ingenmannsland» og at det er uklare ansvarslinjer for dem mellom politi, utlendingsmyndighetene og sosialvesen.
I Danmark, og antakelig i alle europeiske land som har erkjent problemet, diskuteres hva som kan gjøres. Statsråd Støjberg er klar på at hun vil gjøre alt som er i hennes makt for å gjøre Danmark minst mulig attraktivt for asylsøkere, og særlig denne gruppen. Derfor vil hun gi dem dårligere kår, i håp om at det sender signaler om at det ikke nytter å komme til Danmark. I tillegg diskuteres inndragning av lommepenger og å låse dem inne. Sistnevnte støtter ikke Støjberg, for da «forsvinner de jo ikke», slår hun fast. På samme måte er hun motstander av å gi dem utdanning eller behandling – i Danmark. Hun åpner derimot opp for å yte dem bistand i hjemlandet.
Avskrekkingstaktikken har ikke forsker Francesco Vacchiano tro på. «Jeg mener at det ikke vil hjelpe med å skremme de unge. Det vil skape enda flere problemer enn det allerede er. Og hvis man skal sende noen hjem til f.eks. Marokko krever det aksept både fra barn og deres familier. Det er en illusjon å tro at det kan lykkes,» sier han til Berlingske. Han tror den eneste muligheten er å etablere mottakssentre eller institusjoner som tilbyr dem et reelt alternativ til kriminalitet og raske penger.
Subkultur
Det er tegn som tyder på at denne gruppen «søker sammen» i Europa og kan således utvikle en subkultur. Her er det kanskje nok å minne om de tallrike nordafrikanerne som var å finne i «Jungelen» i den franske havnebyen Calais og de mange organiserte overgrep på kvinner, spesielt i Köln på nyttårsaften 2015/16.
Tysk lokalpoliti har for øvrig kommet til at Köln er blitt en magnet for arabiske menn og menn fra Nord-Afrika. De mener den tyske byen har fått rykte som en festby, et slags europeisk svar på New York, skriver Kölner Stadt Anzeiger. Rapporten er kommet som en evaluering av alle de unge asylsøkerne og menn fra nordafrikanske land som velger Köln på nyttårsaften. En tidligere rapport fra det tyske rikspolitiet omtalte byen som «en magnet for tilreisende nordafrikanere».
Jeg er ikke spesielt optimistisk for fremtiden. Vi kan ikke få større og større grupper av unge menn som vi ikke aner hvem er, hvor er eller hva de bedriver. Dette setter alle sin trygghet i fare og kan ende opp som et demokratisk problem. Hvis ukjente unge menn bedriver kriminalitet og overgrep uten at det får konsekvenser, blant annet fordi de bare stikker til et annet land, vil det stride mot folks rettsoppfatning. Da kan veien være kort til at folk tar loven i egne hender – og vi vet hvilket samfunn vi da er på vei til å utvikle. Det er også et sentralt poeng at vi griper fatt i dette før problemene blir for omfattende.
La oss derfor begynne med det enkleste – som er vanskelig nok: Gjeninnfør nasjonale grensekontroller.
Denne saken bygger på følgende saker fra Berlingske:
Tidligere omtalt sak på rights.no: Mange EMA er kriminelle gatebarn
Støjberg: Unge nordafrikanere vil fortsat komme til Danmark
Derfor søger vanskelige unge nordafrikanere hertil: «De har en europæisk drøm»