På slutten av fjoråret var det igjen noen som dro rasismekortet mot arbeidsgivere som vil ha arbeidsplassen fri for religiøse og politiske symboler. Denne gangen var det Laial Ayoub med artikkelen «Rasisme mot muslimer er et voksende problem».
Dette provoserte meg nok til å skrive et åpent brev til henne der jeg prøvde å forklare hvorfor det er helt feil å komme med rasismeanklager for slikt. Hovedargumentet mitt var at dersom en arbeidsgiver er like negativ til hijab som til en genser med «JESUS» skrevet i store bokstaver, kan det ikke kalles noe annet enn likebehandling.
Ayoub svarte med å utdype hvorfor arbeidsgivere skal og må akseptere at ansatte bruker hijab («Å nekte kvinner hijab på jobb er ekskludering»). Dette siste bidraget er heldigvis litt mer moderat enn det første. «Rasisme» er for eksempel blitt erstattet med «diskriminering». Men påstanden hennes er fortsatt urimelig.
Det er dessuten noen direkte faktafeil som må påpekes.
Rettslige argumenter?
Ayoub argumenterer først rettslig: «Likestillings- og diskrimineringsombudet har slått fast at arbeidstakere ikke har lov til å bli diskriminert på grunn av religiøse uttrykk. Blidensol sykehjem ble nylig tvunget til å rette i hijabvedtaket, hvor de nektet kvinner å bruke hijab på jobb. Å nekte noen jobb på grunn av religiøst symbol er altså brudd på både likestillingsloven og diskrimineringsloven.»
Dette er ikke riktig, og jeg sikter ikke bare til at Ayoub foregriper begivenhetene når det gjelder Blindensol vs. hijab. Likestillings- og diskrimineringsombudet har faktisk ikke myndighet til å «slå fast» noe som helst. Det tilkommer bare norsk rett (og noen overnasjonale rettsinstanser) å tolke lovens bokstav.
Norsk rett har stadig til gode å behandle en sak som omhandler ansattes bruk av hijab på arbeidsplassen. Vi har tre vedtak gjort av Likestillings- og diskrimineringsnemnda, der de kom frem til forskjellige konklusjoner (LDN-2009-26 og LDN-2014-2 (søk i lovdata, krever abonnement). Samme nemnd kom også i 2013 fram til at NRK var i sin fulle rett da de nektet Siv Kristin Sællmann å bære kors under sending. Ingen av disse vedtakene er klaget til retten.
Derimot har Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg to ganger vurdert forbud mot hijab opp mot menneskerettighetene. Både i 2005 og i 2014 var konklusjonen at et forbud mot hijab ikke strider mot menneskerettighetene.
Nå håper jeg Ayoub & co. slutter å påstå at det er rettslig avgjort at arbeidstaker har rett til å vise religiøs eller politisk tilhørighet på arbeidsplassen.
Religionsfrihet?
Ayoub argumenterer også ved å vise til religionsfrihet: «Norge er et land hvor vi heldigvis har religionsfrihet og frihet til å velge klær selv. Blir man tvunget til å kle av seg på en bestemt måte/ta av seg hijaben, så synker vi til nivået i andre land hvor man blir tvunget til å kle på seg og til å dekke seg på en bestemt måte. Begge to er like feil og like ille.»
Her har hun misforstått minst to ting. For det første: religionsfrihet inkluderer ikke en blankofullmakt til å utøve religionen i alle sammenhenger. For eksempel inneholder kristendommen et misjonspåbud. Kassadama i Kiwi kan ikke vise til religionsfrihet og kreve å få «spre det gode budskapet» til butikkens kunder, uansett om det er et religiøst påbud som hviler på henne.
For det andre: Ayoub blander kortene når hun sier vi har frihet til å velge klær selv. Det har vi faktisk ikke på en arbeidsplass. Der har arbeidsgiver rett til å pålegge uniformering.
Her er hva Wikipedia sier om uniform: «En uniform er et antrekk som er standardisert for å skape ensartethet, fellesskap og identifikasjon for en organisasjon eller gruppe.«. Med andre ord bryter man uniformeringen med det samme man legger til elementer som viser tilhørighet til andre grupper (slik hijab for eksempel viser tilhørighet til ummaen).
Likestilling?
Så kommer Ayoub med noen argumenter basert på likestillingshensyn: «Hijab brukes bare av kvinner. Et regelverk som forbyr bruk av hijab vil derfor stille kvinner dårligere enn menn og er dermed i strid med likestillingsloven. Jeg mener også at Farjam bommer når han sammenligner hijab med andre provoserende uttrykk for tro og politiske meninger.»
Takk til Ayoub for at hun i sitatet over erkjenner at hijab er et provoserende uttrykk for tro og politiske meninger. Ikke minst er hijab et uttrykk for det stikk motsatte av likestilling. Tenk for eksempel på kvinner i Iran, som blir straffet med fengsel i to måneder og 74 piskeslag i offentlighet dersom hijaben mangler eller ikke sitter slik den skal.
Argumentene til Ayoub holder ikke, selv om vi ser bort fra at hijab er et av de fremste symbolene på misogyni satt i system. Jeg bruker nok et eksempel for å vise hvorfor.
Mannlige sikher har et religiøst påbud om å bære 5 ting som alle begynner på K. En av disse K-ene er kirpan, som er en dolk. Ayoubs argumentasjon medfører at arbeidsgivere ikke kan nekte sine ansatte å bære stikkvåpen på arbeidsplassen, siden det vil utelukke kun mannlige sikher (siden det kun er mannlige sikher som har påbud om å bære kirpan).
Jeg tør vedde på at de fleste av dere som leser dette innlegget aldri har hørt om kirpan. Det har garantert ikke vært behandlet av Likestillings- og diskrimineringsnemnda, heller ikke av Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Det har overhodet ikke vært noe friksjon i samfunnet vårt på grunn av dette religiøse påbudet. Det er fordi blant alle religiøse minoriteter vi har i Norge i dag, er det kun de konservative muslimene som hele tiden inntar offerrollen. Det er bare de som ser rasister overalt. Sikher, moderate muslimer, og alle andre religiøse minoriteter har ikke denne oppfatningen.
Muslimer og hijab
Et mindre viktig moment er at det ikke eksisterer noen konsensus blant muslimske teologer når det gjelder hijab. Det er mange muslimske lærde som til og med støtter totalforbud av alle eller enkelte former for hijab. De fleste av disse argumenterer med at hijab er knyttet til radikal islam, hat, terror, splittelse og vold.
Som eksempler nevner jeg imamen i den store Paris-moskéen og muftien i Marcilia, som begge snakket varmt om forbud mot niqab og burka. Sjeik Mohammed Tantawi, overhode for det religiøse Al-Azhar-universitetet i Kairo, har tatt et skritt lenger, og uttrykte støtte til president Sarkozy for statlig forbud mot hijab.
Selvekskludering
La meg komme med nok et eksempel på scenarier vi kan få dersom arbeidsgiver blir fratatt retten til å bestemme hvordan bedriften hans blir representert av de ansatte.
Tenk deg at en bilforretning skal ansette en selger. En av kandidatene er en av de snaut 100.000 tilhengerne av Raëlisme. Han er veldig entusiastisk over religionen sin, noe hele hans garderobe bærer preg av.
Raëlisme
Kan arbeidsgiveren avvise denne søkeren kun på grunn av dette? Eller vil ikke de religiøse symbolene denne søkeren bærer ha noen konsekvens for hans funksjon som bilselger? Det hører med til regnestykket at raëlistenes fremste symbol er et hakekors omsluttet av en Davidstjerne.
Er det ikke mye rimeligere å legge ansvaret for vanskelighetene denne raëlisten møter i arbeidslivet på ham selv? Han kan tross alt velge å holde sin religion innenfor den private sfære, slik at kundene til arbeidsgiveren hans ikke tvinges til å forholde seg til den.
Asle Toje kommer med minst ett godt poeng i «Den blå sofaen»: «Livsvalg som uttrykker opposisjon til samfunnets normer, fører lett til selvsegregering. Det er trolig medvirkende årsak til at en del asylinnvandrere sliter i arbeidsmarkedet. For enkelte er det intet alternativ, for andre er et liv på trygd resultatet av forestillinger om at den norske samfunnskontrakten er langt mindre krevende enn hva den i realiteten er. »
Vi vet at hijab er blant de mest kontroversielle religiøse uttrykkene i verden i dag. Vi vet også at det brukes aktivt for å fremme konservativ og radikal islam. Jeg sier ikke at alle som bruker hijab nødvendigvis representerer en form for politisk og fascistisk islam. Men det er likefullt et symbol for det. Det er også rett og rimelig, siden det er disse kreftene som står bak utbredelsen plagget har fått i dag.
Når alt kommer til alt, har ledere først og fremst ansvar for sine ansatte og bedriften de er satt til å lede. Kanskje har arbeidsgiveren allerede en ansatt som har sittet i fengsel eller blitt pisket fordi hun en gang nektet å bruke hijab. Eller kanskje hun eller han må ta inn over seg at hijab er et kontroversielt symbol som er uforenelige med bedriftens verdier eller image. En som ønsker å få seg en jobb, er nødt til å tilpasse seg arbeidsplassen. I et arbeidsmarked preget av konkurranse stiller man automatisk svakt dersom man møter opp med en liste med krav arbeidsgiver bare må etterkomme.
Hvis noen likevel velger å ekskludere seg selv, må de også ta ansvar for det selv.