Aftenposten 8. februar, gjengitt med forfatterens vennlige tillatelse.
FN er et verktøy for repressive regimer
Av Christian Tybring-Gjedde
FN har utviklet seg til en internasjonal mastodont med meningsmyndighet på stadig flere politiske felt.
FN nyter forbausende stor tillit i Norge. Det gjenspeiles blant annet i at Norge er verdens sjette største økonomiske bidragsyter i absolutte tall. Det er svært sjelden vi hører kritiske røster mot FNs organer, og mediene er varsomme med å formidle negative historier.
I norske skoler og barnehager feirer man FN-dagen. Barna får høre at i FN møtes alle land i verden for å være venner. Mennesker av alle regnbuenes farger samles for å holde hender og feire hverandre. I FN er det rettferdighet som råder, og enhver pode i Norge blir raskt introdusert til begrepet menneskerettigheter.
Menneskerettigheter er selvsagt et sentralt tema i FN. Begrepet brukes flittig og inngår som referansepunkt i nær sagt alle dokumenter av betydning.
Åpenbar dobbeltmoral
For mange av FNs medlemsland er imidlertid alt snakk om menneskerettigheter kun en retorisk øvelse. Begrepet diskuteres med stort engasjement i FNs hovedkvarter, men er uten gyldighet i de utsendte representantenes hjemland. Dobbeltmoralen som utvises er så åpenbar at den etter hvert er blitt en integrert del av FNs arbeid.
Et flertall av FNs medlemsland har ingen demokratiske tradisjoner. Mange er basert på undertrykkende og diskriminerende bokstavtro religion som gir menn suveren makt og gjør kvinner til menns tjenere.
De fleste av disse landene har ingen reell ytringsfrihet, ingen pluralisme ei heller religiøs frihet. I FN aksepterer man i samarbeidets ånd at vokterne av menneskerettigheter globalt er de verste menneskerettighetsforbryterne i sine egne land.
Hvem forbinder Saudi-Arabia med annet enn grove og systematiske brudd på menneskerettighetene?
Gavepakke for advokatstanden
Denne vinteren har Stortinget behandlet regjeringens melding om norsk tilslutning til individklageordningene til FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FNs barnekonvensjon og FNs konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne.
En tilslutning ville innebære at enkeltindivider som ikke får medhold i norske domstoler kan klage til FNs konvensjonskomiteer.
I asylsaker vil eksempelvis mindreårige asylsøkere ved nasjonalt avslag påberope seg individklageordningen i FNs Barnekonvensjon. Konvensjonen tar utgangspunkt i «barnets beste». En uttalelse fra FN vil ikke være bindende, men i praksis vil det være en forventning om at vedtaket følges opp. Og for norsk advokatstand ville slike saker være en gavepakke.
Overtar nasjonal selvråderett
Dette er et nytt eksempel på hvordan FN på stadig flere områder gradvis forsøker å overta nasjonal selvråderett. Også andre internasjonale institusjoner følger i samme fotspor.
Institusjoner som med et snevert fokus på enkeltsaker skaper presedens. Eventuelle nasjonale samfunnskonsekvenser er for FN uvedkommende og oppfølgingen av vedtakene tilligger nasjonale myndigheter.
Verktøy for repressive regimer
Stortinget sluttet seg ikke til disse ordningene. Stortinget har imidlertid flere ganger tidligere sluttet seg til internasjonale konvensjoner innenfor en rekke felter. Dette har gjort landets nasjonalforsamling mer irrelevant.
Permanent overføring av nasjonal myndighet innebærer at regjering og storting kan gå på autopilot, mens ansatte byråkrater fra ulike land tolker konvensjoner som nasjonalstatene «anbefales» å implementere og betale for.
FN ble grunnlagt i etterkant av annen verdenskrig. Ambisjonen var å skape samarbeid mellom nasjoner slik at man unngikk nye store kriger. En edel ambisjon som de fleste støtter opp om.
Internasjonal mastodont
FN har imidlertid utviklet seg til en internasjonal mastodont med meningsmyndighet inn på stadig flere politiske felt. Der hvor FN var tiltenkt rollen som internasjonal fredsskaper og beskytter av fundamentale friheter, har organisasjonen utviklet seg til et verktøy for repressive regimer. Og demokratiske regimer, inkludert Norge, lar seg drive med.
Det er sjelden en kritisk debatt om FNs rolle og økende innflytelse. I Norge er det opplest og vedtatt at FN fremmer idealisme og internasjonalt samarbeid. Vi markerer hvert år FNs fødselsdag og sender årlig stortingspolitikere på tur til hovedkontoret i New York for å lære om FN-byråkratenes virke.
Slik kan det ikke fortsette. Med Norges omfattende økonomiske bidrag til FN, bør vi ta initiativ til en dyptgripende reform og restrukturering av arbeidet i organisasjonen.