Forsvarsadvokat Farhad Shariati legger ikke bånd på seg når han utbasunerer sine meninger om en navngitt saksbehandler i barnevernstjenesten i Trondheim. På sin Facebook-side flesket han til:
«Dette maktsyke mennesket bør dere frykte» skriver Shariati, og mener at politikerne må gjøre noe med saksbehandlere som har «fascistiske holdninger», skriver Adresseavisa.
Sinnssyk
Ifølge Shariati skal det gjelde «familiære forhold» og «en saksbehandler som er uinteressert i å snakke med familien min». Shariati begrunner det han selv kaller «et angrep mot en saksbehandler» med at vedkommende må stilles til «ansvar» og at «folk har rett til å vite hva som foregår i etaten».
Han fjernet innlegget etter kort tid, angivelig fordi noen sendte han en e-post der de sa at Facebook-posten var «ukurant» hvis dialog med barnevernstjenesten var målet. Men Shariati angrer ikke på ordlyden, og hevder at ingenting er injurierende.
– Du nevner et bestemt navn i innlegget. Hva tenker du om det?
– Jeg kjenner ikke henne som person, kun som saksbehandler. Jeg har aldri møtt henne. Jeg mener hennes saksbehandling viser at hun er maktsyk, sier han.
«Som privatperson og støttekontakt for ungdommer har jeg opplevd så mange omsorgssvikt fra det offentlig at det maner til ettertanke om hvorvidt saksbehandlere hos barnevernstjenesten er ondskapsfulle dårlige mennesker som vil ha andre vondt», skriver han i innlegget.
Innlegget avsluttes slik:
«Saksbehandler X ved X er en av de verste sortene jeg har møtt. Maken til arroganse og sinnssykdom at jeg gjerne ønske meg par runder i ringen med henne».
Mannen, dertil en forsvarsadvokat, mener altså at å hevde at noen er sinnssyk er helt innenfor – og tar gjerne noen «runder i ringen med henne».
Enhetsleder i barne- og familietjenesten, Cecilie Bakke, sier til Adressavisa at de på generelt grunnlag anmelder til politiet alle trusler mot ansatte, eller opplevelser av trusler.
Retten til jihad
Det er også interessant i denne sammenheng at Farhad Shariati i 2014 i en kronikk leverte en «analyse» over jihad, eller som han sier «Kronikkens tema er hvorvidt oppofrelse av livet til religiøse dyder kan forankres i et behov for selvforsvar mot muslimsk-fiendtlige regimer?» Det mest interessante er likevel hvordan han fordeler skyld – for den ligger ikke hos fremmedkrigerne eller islamistene, men hos norske politikere.
Norske politikere har empirisk sett vist en formidabel egenskap til å bedømme gyldigheten av muslimenes normer, kultur og religion. Det viser seg at diskriminering og stadig kritikk av muslimer skaper identitetsproblemer for unge muslimer som lever i Norge. Det skapes et bilde hvor bruk av religiøse plagg må stadig forsvares, slik at de som går med religiøse plagg vil aldri bli norsk. En kan bli nysgjerrig på forskjønnede alternativer her.
Deretter peker han på Fremskrittspartiet politikk som skaper «fremmedfrykt og avstand mellom nordmenn», der han legger til grunn at alle «muslimer med norsk statsborgerskap også er nordmenn.» Innvandrere som ikke er muslimer holdes tydeligvis utenfor? Videre slår han fast at «Partiets hatefulle ytringer mot muslimer, særlig etter 11. september 2001, fremstår imidlertid som en vitterlig kjensgjerning.» Han finner også å anklage statsminister Erna Solberg (H) for å si noe fordelaktig om Ariel Sharon ved hans død. «Menneskerettighetsbruddene Sharon har begått trenger vel ingen særlig beretning. Slike uttalelser provoserer derfor den muslimske verden.»
Shariati går langt i å legitimere religiøst motivert terror. Han mener det ofte kan forankres «i tanker om gjengjeldelse når ydmykelsen har nådd et visst klimaks. Terror kan forebygges når mennesker greier å vise større respekt for gjeldende ulikheter. I framtiden håper undertegnede at det norske samfunnet kan være en pionér i denne bevegelsen – slik vi gjorde 22. juli.»
Det er å håpe at Shariati minner seg selv om hva «respekt» er, og at religion – og juss – bør holdes adskilt, ikke minst når han offentlig omtaler en utsatt gruppe som barnevernsansatte.
Kan være straffbart
Negative erfaringer med barnevernet er det flere som har, da det selvsagt også der finnes ansatte som ikke nødvendigvis er på «rett plass». Samtidig har de en uhyre sensitiv jobb. 19. februar omtalte Dagbladet en åpen gruppe på Facebook der det er blitt oppfordret til deling av navn på ansatte i barnevernet. Det vises til at trusler, direkte eller indirekte, mot ansatte kan føre til at det blir vanskeligere å rekruttere (dyktige) personer til jobber og økt ustabilitet innad i barnevernet.
Her fremkommer det også at det kan være at Shariati feilberegner seg med sine ytringer om en navngitt saksbehandler. Blant annet trekkes straffelovens § 155 og § 156 fram.
«Den som ved vold eller trusler påvirker en offentlig tjenestemann til å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling, eller søker å oppnå dette, straffes med bot eller fengsel inntil 3 år» og «den som ved skjellsord eller annen utilbørlig atferd forulemper en offentlig tjenestemann under eller på grunn av utføringen av tjenesten, straffes med bot».
Kanskje advokatstanden burde ta et internt oppgjør?