Tyske Spiegel har berørt det nye fenomenet, det samme gleder et dansk fjernsynsinnslag. Man skulle tro etter alle årene med satsing på interreligiøs dialog, og undervisning i kulturelt mangfold og såkalt kultursensitivitet, ville samfunnsvitere ha knekt koden: Alle parallellene mellom jihadister/islamister og gjengmedlemmer, ikke minst voldsforherligelsen.
Fem tydelige fellestrekk
Fellestrekkene mellom gjenger og jihadister er:
- Begge gruppene dyrker undergravende holdninger mot de europeiske samfunnene. Dette fikk vi nok et eksempel på fra Sverige i helgen, der ungdomsgjenger gikk amok mot politi, knuste ruter, ranet butikker med mer. Ikke akkurat samfunnsoppbyggende, kan man påstå.
- Begge gruppene identifiserer seg først og fremst som muslimer. Identiteten er altså ikke knyttet til en nasjonalstat, verken den de eller foreldrene/besteforeldrene er født i.
- Begge ytrer offentlig hat mot jøder.
- Begge forherliger vold.
- Begge avviser nasjonalstatens verdslige styresett.
«De unge»
Disse voldelige gategjengene går typisk under betegnelsen «unge» i land som Frankrike (les jeunes) og Sverige.
Islamistenes samfunnsundergravende arbeid ses også ved misjonering, dawah, som Islam Net ved Høyskolen i Oslo, og/eller ved vold. Typisk vil «les jeunes» forherlige gjengvold, mens islamistene forherliger religiøs vold.
Europeerne flytter
Gategjengene utviser imidlertid en mer diffus, ikke-historisk og ikke-religiøs aversjon mot samfunnet de lever i: Narkotika-dealing, ran og intimidering av europeere i det offentlige rommet. De skaper utrygghet i omgivelsene, som typisk velger å flytte til områder som preges av den opprinnelige befolkningen og kulturen. De opplever seg terrorisert i hverdagen av «les jeunes».
Gjengene har ikke nødvendigvis en klar ideologisk plattform, men resultatet av virksomheten er det samme som resultatet av islamistenes virksomhet: Omgivelsene undergraves.
Robberies, public intimidation, drug trafficking, and soft drug and alcohol usage might not appear to be all that pious. But their sense of identity and outward presentation has a distinctly religious character, as is the case with the majority of the overall European Muslim population.
A study by PEW points out that:
“Religion is central to the identity of European Muslims. With the exception of Muslims in France, they tend to identify themselves primarily as Muslim rather than as British, Spanish, or German. In France, Muslims are split almost evenly on this question. The level of Muslim identification in Britain, Spain, and Germany is similar to that in Pakistan, Nigeria, and Jordan, and even higher than levels in Egypt, Turkey, and Indonesia.”
Ummah
De unge ser seg selv som medlemmer av et verdensomspennende muslimsk fellesskap, ummah. Det kunne ikke falle dem inn å kritisere islam eller sine egne, nær sagt uansett handlingers voldelige karakter eller uakseptable uttalelser. Bildet er det samme i hele Vest-Europa. Den er en mental bonding man kan observere. Man står sammen som «brødre».
En annen underkommunisert konsekvens av gangster islam, kombinert med jihadisme, er at belastningen på politi og rettsvesen blir så stor at lov og orden svekkes. Det skjer i Sverige, i Danmark, i Tyskland, i Nederland, i Belgia. I Sverige er det en åpen politikrise. Det snakkes om at politiet kan bryte sammen.
De «unge» har ikke respekt for staten, derfor ei heller politiet. Hvor tydelig dette er, kommer ikke minst frem i Haag, der borgermesteren tillater organiserte salafister å patruljere gatene som ordensvakter. De unge har respekt for de religiøse, ikke de som er uniformert av staten.
Rapperne
Den samme voldelige og religiøse undergravingen ser man blant rappere. Her noen strofer fra en av Nederlands mest populære rappere:
“I believe nothing blindly except the Quran.” “The devil calls but I won’t give him a chance.” “I hate the Jews even more than the Nazis” and “I won’t shake hands with faggots“.
Her en britisk video i samme sjanger.
Konklusjon: myndighetene knapt halser etter
Politikere og myndigheter har kraftig undervurdert hvor farlig gangster-islam er for verdslige samfunn. Omgivelsene undergraves av volden og mentaliteten, og det går raskt. Bare se til Sverige. Det vil ta tiår på tiår å få kontroll over forholdene – om politisk ledelse tar grep i dag.
Hvor er Norge om, la oss si, 10 år?