2016 kan trygt kategoriseres som et annus horribilis for innvandringsliberale politikere, akademikere og etablerte medier. I juni kom Brexit som et grusomt sjokk på alle offisielt rettroende. Til tross for skremselspropganda i stor skala og nær sagt en politisk, økonomisk, akademisk og medial – unntatt the Telegraph og Daily Mail, men sistnevnte er jo også utnevnt som en slags hatesite – elites motstand, skjedde det som ikke kunne skje.
Hva i helvete var det som gikk av folk?
På hegemonistisk hold satt man seg fore å finne ut av det og dermed ble vi presentert for den smigrende – for den samme eliten; ikke så mye for de dustete velgerne. Men ærlig talt da, du: velgerne?! Pføy! – teorien om postsannhetstilstandene som herjer i det postfaktuelle samfunn:
Folk blåser rett og slett i hva som er sant; de stemmer utfra irrasjonelle følelser. Ja, så lite opptatt av faktuell kunnskap er de at de ikke engang hører på eksperter. Du vet; de ekspertene som forutså evig natt i tilfelle Brexit, men altså ikke klarte å forutse selve Brexit.
På Wikipedia defineres det postfaktuelle samfunn slik:
Postfaktuell, postfaktuell politikk eller det postfaktuelle samfunn er en tilstand hvor samfunnsdebatt i stor grad er frakoblet hva som er fakta, og argumenter fremsettes ut fra hvorvidt de appellerer til følelser uavhengig av om de er sanne eller ikke. Postfaktuell debatt kjennetegnes av påstander fortsetter å fremsettes selv om det er avsannet og store deler av velgere synes å være likegyldige til sannhetsgehalten i argumentasjonen.
Her hjemme var den innvandringsliberale tenketanken Civita på den postfaktuelle ballen alt i mars 2016:
Donald Trumps taler domineres av politisk svada og løgn. Samtidig betyr sannheten betyr stadig mindre for velgerne.
…
I så måte er Donald Trump blitt den fremste eksponenten for det postfaktuelle demokrati – en tilstand hvor sannhet betyr stadig mindre.
Dagbladet fulgte på i juli, under overskrift og ingress: Når fakta ikke fungerer. I den nye politiske debatten er det viktigere at noe føles sant enn at det er det.
Under Brexit begynte kommentatorer og media å anvende ordet «postsannhet», som normale mennesker vel knapt hadde hørt om før, så hyppig at redaktørene for de prestisjetunge Oxford-ordbøkene kåret det til årets internasjonale ord. Ifølge dem økte bruken av ordet med 2.000 prosent fra 2015 til 2016, og gikk i taket etter Brexit-avstemningen og presidentvalget i USA.
Det er i den forbindelse verdt å merke seg NTBs – som slett ikke er Norges svar på Breitbart – vurdering av hvem som først og fremst benytter seg av forklaringsmodellen:
Det er først og fremst motstandere av disse to valgene som bruker ordet for å signalisere at de mener faktabaserte argumenter ikke lenger ser ut til å fungere i politikken – at vi lever i en tid der fakta er blitt irrelevant.
– Det som er viktig med ordet «postsannhet» er at det er et middel til å signalisere hvilke verdier som legitime og hvilke som ikke er det. Postsannhet er ikke bare et beskrivende ord. Bruken sender en større beskjed, som er at alt som skjedde i 2016 var fundamentalt galt fordi det var basert på falske forutsetninger. Postsannhet-retorikken er ment å delegitimere verdiene og synspunktene til den delen av befolkningen som våget å utfordre maktmenneskenes verdensanskuelse. Fordi de feilet i å vinne kampen om idèer direkte, manipulerer de språket for å underminere visse offentlige synspunkter, fastslår sosiologen og forfatteren Frank Furedi.
I november skjedde enda en ting som ikke kunne skje: Donald Trump slo ut yndlingen Hillary Clinton, og ordkrigen eskalerte. Nå rettet måpende eliter og medier søkelyset mot de skyldige og fant dem: falske nyheter og russisk propaganda. Begrepet Fake News spredte seg som ild i tørt gress og ble brukt mot alt og alle, i den grad at det omtrentlig kan defineres som «nyheter/faka vi ikke liker» eller «nyheter/fakta fra feil folk eller feil medier».
I realiteten er «falske nyheter» bare en mer folkelig måte å si «postfaktuelt» eller «postsannhet» på.
Problemet var bare at den folkelige etiketten stadig var ment å ramme de andre, ikke avsenderne. Men det gjorde den, for tilliten til hovedstrømsmediene raser fordi store deler av befolkningen ikke stoler på dem lenger – særlig ikke i spørsmål som innvandring – så beskyldningene rammet raskt dem selv.
Som for eksempel TV2, som sammen med andre medier ble beskyldt av Frps Mazyar Keshvari for å «ha blitt de største produsentene av «falske nyheter»».
Det var lumpent sagt, det. Hovedstrømsmedier driver nemlig ikke med denslags; de bedriver jo bare vinkling!
– Hvis man bruker ordet «falske nyheter» om vinklinger man ikke liker, da tror jeg ikke folk vet hva de skal forholde seg til, sier Gunnar Bodahl-Johansen, ekspert i presseetikk.
Nyhetsredaktør i TV2 Karianne Solbrække synes beskyldningen er både grov og alvorlig:
– TV 2 nyhetene skal alltid ha som hovedprinsipp å være mest kritisk mot dem som har mest makt. Vi kan diskutere og ta kritikk for vinklinger og at vi gjør feil, vi kan diskutere vinklinger og vi kan innklages for PFU, men å beskylde TV 2 for «fake news» er også en beskyldning om at vi bevisst konstruerer saker som er løgn. Det er alvorlig, sier hun og sammenligner med det som skjer i USA.
Merkelig, det kan nesten virke som om pressen – i motsetning til oss andre som mener, skriver og stemmer feil, tydeligvis – ikke liker å bli beskyldt for løgn bare fordi noen politiske motstandere ikke gouterer meningene eller vinklingene deres?
Skal vi tro Dagbladet selv – og det skal vi til det motsatte blir bevist – gikk det inflasjon i merkelappen «falske nyheter» her til lands som følge av Brexit: Ifølge medieovervåkingsverktøyet Retriever, ble «falske nyheter» brukt «24 ganger i norske medier i 2014. I 2015 bare ni ganger, men i 2016, og ikke overraskende i takt med Brexit og innsettelsen av USAs nye president, Donald Trump, eksploderte bruken. 169 ganger nevnes falske nyheter i fjor, og bare hittil i år langt over 200 ganger.»
Nå skal det sies at når samtlige etablerte mediers vinkling over år har vært så vinklet i samme vinkel som det har, så har det befestet seg et rimelig skjevvinklet inntrykk. Det er mulig mediene og eksperter i presseetikk mener at dette er gangbart og at de derfor har sitt på det tørre, men leserne deres gjør det beviselig ikke. En undersøkelse fra Reuters viser at bare annenhver nordmann (46 prosent) «stort sett» stoler på nyheter. En av tre har ikke tillit til at mediene belyser saker fra flere sider. Tilliten til journalister er på små 32 prosent. I USA er tallet 27 prosent. I Sverige er tallet enda lavere: bare 24 prosent har tillit til journalister.
Og folk har grunn til å være mistroiske, for den direkte og indirekte pressestøttens uttalte formål er å sikre et «mangfold av aviser over hele landet» og derved sikre «et bredt spekter av informasjon og meningsutveksling». Det er ikke tilfelle når det kommer til viktige samfunnsspørsmål som innvandring, globalisering, grensekontroll, overnasjonalisering og EU.
For all del, vinkling bedriver både Document.no og Rights.no – og jeg personlig, for den saks skyld, ettersom jeg vinkler med liv og lyst – Norges to eneste motstemmer av noen tyngde blant norske medier når det gjelder viktige samfunnsspørsmål. Forskjellen er bare at vi ikke utgir oss for noe annet heller. Vi har et redaksjonelt ståsted som vi er helt åpne om. Av etablerte medier forventer folk noe annet, for de selger seg nettopp inn som objektive og når vinklingene deres i stadig større grad gjør at de ikke oppfattes som det, så har de skaffet seg et legitimitetsproblem.
Det er deres egen skyld, og det ville vært kledelig om de snart holdt opp å skylde på alt og alle andre.
Men hegemonister gir seg sjelden uten kamp, så først må vi visst gjennom enda en runde hvor man peker på alle andre enn selv som skyldige: å stemple medier og kommentarer som falske nyheter er nemlig en Trump-greie – og Frp, selvsagt! – det også. Følgelig går man inn for full historieomskriving.
Under overskriften Frp slaktes for å rope «falske nyheter»: – Politikerne bruker det på grunn av Trump, spør Dagbladet generalsekretær i Presseforbundet Nils E. Øy om beskyldningen blir «brukt oftere av norske politikere i kjølvannet av Donald Trumps bruk av begrepet?»:
– Svaret på det er ja.
Javel, ja. Men det er det ikke, for begrepet og bruken var i omløp lenge før Trump gjorde som homofile en gang gjorde; de tok det da degraderende ordet «homse», gjorde det til sitt eget og snudde det således rundt. Trump tok ganske enkelt motstandernes politiske våpen og snudde det mot dem.
Fake news maintained a presence on the Internet and in tabloid journalism in the years prior to the 2016 U.S. election.[31] Prior to the election between Hillary Clinton and Donald Trump, fake news had not impacted the election process and subsequent events to such a high degree.[31] Subsequent to the 2016 election, the issue of fake news turned into a political weapon, with supporters of left-wing politics saying that right-wing politics spread false news, while the latter claimed they were being «censored».[31][not in citation given] Due to these back-and-forth complaints, the definition of fake news as used for such polemics became more vague.
Vagt er ordet!
Men kanskje vi skulle inngå en våpenhvile her på berget, i alle fall? Liker man ikke å få slengt «falske nyheter» i fleisen, så bør man fortrinnsvis først slutte å hive det i hodet på andre. Slutter pressen, slutter vi og sannsynligvis alle andre etterhvert. Så kan vi sikre akkurat dette politiske våpenet og heller avsikre det i de tilfellene det faktisk er berettiget. Som ekstrabonus kan det til og med hende at andre medier følger på og at vår flåkjeftede venn i Det hvite hus deretter roer seg ned.
Så bare si fra når dere har kommet ut av den nåværende «Au, fanken, jeg støtte storetåa mot sengebenet, det er Trumps skyld»-modusen, så snakkes vi!