Det er NRK som forteller om familien som har flyktet fra storbyen Aleppo i Syria over til nabolandet Libanon. Her har de bodd i en leir. «Hjelpen» kom fra Norge i fjor høst, og de ble fløyet inn til Karasjok i Finnmark. Foruten å være Norges nest største kommune (i utstrekning) er Karaksjok en «samlingskommune» for samer, finner og nordmenn, og det er også i administrasjonssenteret Karasjok at Sametinget er lokalisert samt en rekke sentre knyttet til samisk kultur. Kommunen har bare rundt 2.700 innbyggere.
Familien visste ikke hvor i Norge de skulle bosettes, men har antakelig hørt om «paradiset» Norge – som de ville presentere for sine barn. «Det var på grunn av de syv barna de valgte å komme. For å gi dem en utdanning», melder NRK.
Kaldt og mørkt
Faksimile fra NRK
Familien ble tildelt «et hus som de synes er nydelig, med leker, frukt og barna har fått alt de trenger.» Men til tross for det antakelig utrustede huset, maten og lekene har familien «det tøft».
– Vi trodde vi skulle til paradiset, da vi skulle til Norge, og alt skulle bli bra. Men siden vi kom, har vi ikke hatt en ordentlig natts søvn. Barna gråter hver dag, forteller syvbarnsmoren Jalilah Asad Ibrahim.
Overgangen fra Aleppo, ja endog flyktningleiren i Libanon, til mørketiden og kulden i Karasjok ble for stor.
– Sola dukker ikke opp, vi har ikke sett sola på flere måneder, forteller ekteparet Ibrahim fortvilt.
– Barna har det ikke bra her. De vil tilbake til teltet i Libanon, hvor de kan leke ute i sola hele dagen med slektninger og venner. Her er det kaldt og mørkt, avslutter en trist familiefar Mohammed Id Ibrahim.
Fortvilelsen og tristheten forteller oss om en avgrunn mellom ønsker og virkelighet, men det forteller oss også at «trygghet» er en relativ størrelse. Spørsmålet som sniker seg frem er om familien kunne nådd samme målet med andre virkemidler?
Tilpasning
Familien ønsket å gi barna en bedre fremtid med (god) utdanning. Det er et tilbud Norge gir, men det krever en tilpasning til en kultur langt fra den kjente og en egeninnsats som kanskje den samme familien ikke makter. For til tross for at kommunen, naboer og lærere får et godt skussmål, så «snakker familien kun arabisk og føler seg alene.» Og igjen er det barna som fremstilles som det svakeste punkt:
– Barna mine klarer ikke å tilpasse seg her, de får ikke med seg undervisningen på skolen, forteller Jalilah Asad Ibrahim.
Selvsagt skurrer dette i ørene våre: Her tilbyr vi dem trygghet i et stabilt samfunn, og så teller slektninger, venner, sol og varme mer. Samtidig er det nå ikke sikkert at så mange av oss lenger sør i Norge ville maktet overgangen til det langt røffere klimaet og særegne kulturen i Karasjok. Derfor er reaksjonene forståelig, og det forteller oss om et system som er ute av kurs. Det er systemet som trenger tilpasning til realitetene.
Systemtenking
En folkeforflytning halve verden over, og i det volum og den fart som vi så i 2015, innebærer enorme utfordringer både for den enkelte og for mottakerlandene, i tillegg til at avsenderlandene tappes for nødvendig arbeidskraft. Det er en tap-tap situasjon for de fleste, og det selv om de fleste innvandrere i Europa vil oppleve sosial mobilitet. Men hva hjelper det om de stiger på den sosiale rangstigen ut fra et utgangspunkt som er helt annerledes enn f.eks. et land som Norge? Her vil mange fortsatt befinne seg i den lavere del av samfunnssjiktet og barnefattigdommen vil øke. I tillegg vil språk- og kulturforskjeller ikke bare være til hinder for å ta del i det norske samfunnet, men det vil også føre til at ulike befolkningsgrupper søker sammen. Da har vi «oppnådd» det som er dagens realiteter: økte sosiale forskjeller, svak integrering og segregering.
Og hva svarer vi med? Flere integreringstiltak, raskere bosetting, språkopplæring og veiledning i våre grunnleggende verdier, raskere i arbeid (hvis arbeid), kvalifiseringstiltak og mer spesifikke tiltak som f.eks. lønnstilskudd og læringplasser. Fra de politiske partiene er «svaret» gjerne utjevning av sosiale forskjeller – samtidig med å opprettholde det systemet som skaper forskjellene. (Jo da, Fremskrittspartiet har vært et unntak og vi vet jo hvordan de er blitt herjet med, samtidig som mange er skuffet over hva de nå oppnår i Regjering).
«Alle» ser at det ikke går, men da heter det gjerne at Norge har gjort det så mye bedre enn stort sett alle andre land. Nei, Norge har ikke det. Norge har betalt seg ut av problemene. Politikerne våre har prioritert pengene slik at problemene ikke skulle nå overflaten. Vi skulle ikke få et innvandringsregnskap og slett ikke synliggjøre innvandringens kostnader knyttet til spesifikke tema som f.eks. kriminalitet. Alt i «integreringens» navn. Derfor ble det da også dørgende stille fra det politiske rosenrøde landskapet da innvandringens kostnader ble synliggjort i Brochmann I (2011) og deretter spesifisert i SSB-rapporten (2012). Nå er øvelsene gjentatt, der Brochmann II bruker mange fine ord og er flink til å minne oss om at det «blir vanskelig», mens SSB-rapporten enda ikke er offentlig. Sistnevnte vil nok skape mer debatt enn førstnevnte.
«Unnskyldningen» nå er at det går bedre med 2. generasjon, altså de som er født i Norge med innvandrerforeldre. Ja, det skulle da bare mangle, men sannheten er at «alle» trodde det skulle gå langt bedre. Og kostnadsfritt har det heller ikke vært, verken økonomisk eller kulturelt.
Når så pengene ikke lenger strekker til for å demme opp om realiteten, er svaret gjerne økte skatter og avgifter (og i alle fall ikke skattelette) – nettopp for å opprettholde et system som ikke er bærekraftig. Alternativet er det ingen politikere som liker: Å svekke velferdsordningene eller enda verre: forskjellsbehandle. Våre politikere vet å pleie stemmekveget sitt.
Erfaringene tilsier at vi har en ansvarlig ting å gjøre, det er å iverksette de samme virkemidlene innenfor et nytt system.
Outsourcing
Familien Ibrahim vil gjerne tilby sine syv barn utdannelse, noe nok mange ønsker i den destabiliserte delen av verden og det er i tillegg noe verden som helhet trenger. Når de og flere med dem angrer på at de kom til Europa, ifølge IOM hjalp de over 81.000 migranter ut av Europa igjen i 2015 (som utgjør 6 prosent av de rundt 1,3 millioner som ble registrert inn i Europa samme år), er sannsynligheten tilstede for at tilbud i nærområdene er et godt alternativ.
Opprettes det mottakssenter i nærområdene vil det ikke bare kunne bidra til trygghet i den nødvendige tid, men det kan bidra til en realitetsorientering av de samme: Europa står ikke klar med noen jobb og det er vanskelig og krevende å måtte tilpasse seg en ny kultur, ett nytt språk og et nytt klima. I et mottakssenter kan en nettopp iverksette ulike kvalifiseringstiltak, gi skole- og utdanningstilbud, opprette barnehager, gi arbeidstrening, tilby fritidsaktiviteter – og mye av dette kan de være med å bidra til selv. Alle kan noe, og det har betydning å bidra heller enn å bli passifisert. Samtidig skaper det en vinnersituasjon for landene befolkningen velger eller presses til å forlate, da de kan komme langt sterkere tilbake. For gang på gang hører vi om de unge som legger i vei fordi de ikke ser noen fremtid i hjemlandet, og de samme velger endog å leve som gatebarn i Europa. For de flyktninger som har liten mulighet til noen gang å vende hjem, vil opphold på slike mottakssentre bidra til kvalifisering for et liv i Vesten. Videre kan et slikt system bidra til å myke opp reglene for kvalifiserte som ønsker seg opphold rundt omkring i verden.
Oppvåkningen som de fleste land i Vesten fikk i 2015 har nok også gjort de samme mer villig til å finansiere en slik outsourcing, samtidig som pengene vil strekke langt lengre og nå langt flere.
Det er på tide at vi slutter å høre på diverse hjelpeorganisasjoner som tjener til sine høye smørbrød ved å argumentere for å ta inn så mange flyktninger som mulig. De kan vise til vår «moralske plikt», men det er et system som beviselig ikke fungerer. De samme organisasjonene kan bidra med sin kunnskap og erfaring i mottakssentrene.
Avsluttende merknad
NRK-reportasjen er rotete. I og med at familien Ibrahim ble fløyet til Norge tyder det på at de ikke er asylsøkere, men overføringsflyktninger. Det betyr igjen at de er kategorisert som trenger beskyttelse, hvilket ikke samsvarer med hva de forteller. Som flyktning i Norge har de fått opphold der alle rettigheter følger med, det vil si rettigheter som om de skulle bodd hele sitt liv i Norge. Betyr det igjen at Norge skal finansiere de samme livet ut ved retur til Libanon og eventuelt senere til Syria/Aleppo? Dette sier ikke NRK-reportasjen noe om, derimot påpekes det at mange ber om retur fra Norge før de har fått svar på asylsøknaden:
Det nye nå er at mange i Norge har bedt om hjelp til å reise tilbake FØR de har fått svar på asylsøknaden, og til og med før de har søkt.
– Folk forventer å få avklaring innen en viss tid. Når de så oppdager at det tar mye lenger tid, så må de vurdere om de kan vente så lenge på et svar som kan bli negativt, forklarer Hamilton.
Det høres tilforlatelig ut fra Steve Hamilton, sjef for IOM Norge, men sannheten kan være at de samme drar til et annet land for heller å søke asyl der? For er det noe vi vet, så er det at dagens asylsystem åpner for juks. På bekostning av de som virkelig trenger hjelp.