Aller først vil jeg understreke følgende: Den massive, blodige, og også dødelige undertrykkingen av både kvinner og menn i Iran, får alt for liten oppmerksomhet i MSM. Jeg leste nylig boken til mannen nå bosatt i Drammen, menneskerettighetsforkjemperen og advokaten fra Iran, Mohammad Mostafaei. I skyggen av sharia gjorde et uutslettelig inntrykk. Mostafaei viser hvordan det iranske folket er kuet på alle tenkelige måter, og i kvinneavdelingene i fengslene, der kun kvinner er ansatt og innsatt, påtvinges de innsatte chador. Så forstokket er altså det religiøse diktaturets lederskap.
Prinsippløst og banalt?
«Det er ingenting som er lettere enn å kritisere svenske feminister. Kritikken er imidlertid prinsippløs og banal, når den ikke også rammer mannlige politikere og diplomater som drar til Iran», skriver Dagbladets Martine Aurdal om kritikken av de svenske statsrådene i hijab i Teheran. Er kritikken virkelig prinsippløs og banal?
Det er umulig ikke å peke tilbake på Aurdals egen hijab-bruk. Nå er det slik at Aurdal på generelt grunnlag forsvarer hijab. Hun mener nemlig at «kvinner skal bestemme selv hva de skal ha på seg». Så lite har hun altså forstått av både tvangen i slørbruken og verdiene som følger i hijabens kjølvann: Kvinners underordning av mannen, hennes færre rettigheter, hennes lavere status, redusert bevegelsesfrihet, hennes underordning en mannlig verge (far, ektemann, bror), minimale rettigheter til skilsmisse – i motsetning til mannen fulle rettigheter -, barneekteskap, flerkoneri, utestengelse fra arbeidsmarkedet, plikt om alltid å være seksuelt tilgjengelig – hvor som helst – for ektemannen, alltid pålagt 100 prosent av oppgaver i hjemmet og overfor barna, å bli nektet prevensjon, og i det hele tatt på alle måter være fratatt personlige valg av noen som helst avgjørende karakter i livet.
«Feministen» Aurdal velger fremdeles ignoransen og snur derfor fortsatt ryggen til muslimske jenter og kvinner.
På med hijab, av med leppestift
Denne totalt manglende verdiforståelsen fikk Aurdal i sin tid til å gå med begge beina i baret i humorprogrammet «Storbynatt». Vi husker det, og vi glemmer det ikke. Hun hadde ingen hemninger med å ikle seg hijab, og også å fjerne leppestiften.
Ei heller glemmer jeg dette stuntet av den årsak at jeg selv ble plassert i samme stol som Aurdal av det «arabiske» fjernsynsteamet. Herrene prøvde seg fra alle mulig tenkelige vinkler for å få meg til å ta slør over håret. Til slutt måtte jeg avbryte «intervjuet», da jeg selvsagt ikke gikk på akkord med kvinners rettigheter og frihet. Heller ville jeg ikke gå på akkord med min solidaritet overfor de millioner av jenter og kvinner som daglig lider under slørtvangen. Påført av stat og/eller familie. (Siden jeg nektet å utføre ordre fra de mannlige araberne ble heller ikke innslaget med mitt «mislykkede» bidrag sendt).
Humor som våpen
Det vi trenger i tiden som ligger foran oss, er rett og slett å latterliggjøre islams nedrigheter, særlig overfor jenter og kvinner. Satire er kanskje det mest treffsikre våpenet vi har hatt i vestlig sivilisasjon mot religiøse mørkekrefter. Det var da også dette våpenet som førte til den siste blasfemitiltalen i norsk historien, som endte med frifinnelse av forfatteren og poeten Arnulf Øverland i 1933 for foredraget «Kristendommen – den tiende landeplage». Øverland sparket inn dørene til kirken, som forble åpne for kritikk og derav humanisert.
Derfor skal vi le av mullahene. Derfor skal vi le av en samfunnsdebattant som legen Mohammad Usman Rana, også kalt komiske Rana, som er livredd for at slipset kan ha ett milligram silke i seg. For profeten hans har sagt nei til akkurat det. Det er hysterisk, og det minner om en reell fobi, og det fortjener å bli møtt med latterkrampe.
Alt Rana foretar seg er innenfor shariaens rammer. Derfor er alle klær silkefrie. Fikk du latterkrampe nå?
Lag skandale!
Så hvordan skulle de svenske «feministene» unngått skammens opptreden foran president Rouhani og hans kjønnsfascistiske regjering? Om de rett foran hans nese hadde vrengt av seg sløret, ja, da hadde de skapt verdenshistorie. Så enkelt! En hel verden hadde ledd i befrielse over «skandalen». «Prestene» hadde stått nakne igjen på podiet. Fullstendig ydmyket.
Og ikke tro at kvinnene hadde endt i kasjotten eller blitt idømt piskeslag, i tråd med loven. Mullahene hadde nok ikke våget det av hensyn til landets økonomi.
Men her kunne vi jo sende Dagbladets Martine Aurdal som en forsøkskanin?
Hva med mennene?
Statsminister Stefan Löfven kunne på sin side benyttet sjansen til følgende: Ved siden av president Rouhani kunne han ha dratt opp en hijab fra baklommen og kledd den over hodet sitt. Synergieffekten hadde vært formidabel. En verdimessig atombombe av en handling.
Vi alle husker boikotten av det rasefascistiske Sør-Afrika i sin tid. Vi handlet ikke med dem. Men vi handler med skrekkregimet Iran, som endog henger barn ved bruk av heisekraner.
Dagbladets Aurdal står altså opp for de svenske «feministenes» handling. Hun velger heller å rette skytset mot at norske politikere, menn, drar til Iran og handler med mullahene. At vår reaksjon på de svenske «feministene» handler om kvinnediskriminering av vestlige politikere!
Hvil i fred, Dagbladet
Ja, mannlige vestlige politikere drar til Iran, men de trenger ikke ta på seg annet enn hva de til vanlig bruker av klær. Aurdals prinsippløshet er ikke bare banal, den er til å bli flau over. Når skal denne avisa entydig stå opp for (også) muslimske jenter og kvinners personlige frihet? Når skal avisa slutte å håne iranske feminister som kjemper en kamp på liv og død for de rettighetene Aurdal tar som en selvfølge?
Det er nok ikke lenge til vi kan formulere følgende: Hvil i fred Dagbladet. Din tid i avisstativet fikk en helt naturlig slutt.
Mens vi nå venter på en Ingvil Smines Tybring-Gjedde som drar til Teheran og kaster hijaben foran føttene til de forskrudde og ynkelige mullahene.
Hører du, Smines Tybring-Gjedde? Bare gjør det!