Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsperson Mazyar Keshvari kritiserte for kort tid siden Statistisk sentralbyrå (SSB) for, dertil i et høringssvar til Regjeringens innstramningsforslag i asylpolitikken, å ha gitt ett alt for lavt anslag på familiegjenforeningsraten. Kritikken er etter vår vurdering berettiget, ikke minst fordi vi har gjort våre egne beregninger som i ettertid er blitt bekreftet av andre faginstanser (se lenke i lenket sak foran).
I dag langer Keshvari igjen ut mot SSB. Til Finansavisen (ikke på nett) sier Keshvari at SSB bør ta selvkritikk på hva de har levert av tall og fakta om innvandring, hvorpå han viser til nye tall fra Brochmann II-utvalgets NOU «Integrasjon og tillit».
– De statsfinansielle kostnadene er enda høyere enn fryktet. Brochmann 2 viser at en ikke-vestlig kvinne koster 11,6 millioner kroner, og en (ikke-vestlig, min anm.) mann 6,2 millioner kroner, sier Keshavari.
Keshvari tror imidlertid at tallene kan være høyere fordi forutsetningene om at innvandrere ikke bruker mer offentlige tjenester enn andre, og at barna blir 100 prosent økonomisk integrert, ikke er tilstede. Han mener SSB bør gå gjennom alt de leverer av tall på innvandringsområdet med et kritisk blikk.
Konsekvent underdrivelse
Faksimile fra Aftenposten november 2012
Samtidig hevder Keshvari at det ikke bare er på familiegjenforeningsraten at SSB leverer misvisende tall, og viser blant annet til innvandrernes overrepresentasjon på kriminalitet, samt skjev vinkling for sysselsettingssituasjonen og utdanningsfeltet.
Samtlige temaer har HRS tatt opp en rekke ganger. Da vi f.eks. i 2012 kom med en rapport om sysselsetting i Norge og Oslo kritiserte vi SSB kraftig for blant annet for å benytte en så vid aldersgruppe (15-74 år) at den kun gir begrenset informasjon. Dette fordi den omfatter mange aldersgrupper hvor langt over halvparten er utenfor arbeidslivet (elever/studenter og alderspensjonister). Ikke blir det bedre heller av at SSB regner én times lønnet arbeid i referanseuka (uken de tar opp målingen) som sysselsatt (dertil med en rekke unntak). For øvrig fant SSB den gang vår kritikk av den vide aldersgruppen berettiget, og til Aftenposten sa de at de ville vurdere å legge den om. Det er altså syv år siden – og ingenting har skjedd.
Et annet område som bekymrer Keshvari er nivået for innvandringen – og han har åpenbart oppdaget FrPs Bærekraftsutvalgsrapport.
SSB også historisk på tur
FrPs Bærekraftutvalg (til orientering: som HRS deltok i) benyttet mye av tiden i 2013 til nettopp å se på innvandringsnivået. Dette fordi vi ikke stolte på SSBs beregninger, og i alle fall ikke deres befolkningsfremskrivninger. Det hadde utvalget ingen grunn til, for våre (HRS’) egne beregninger har siden vi startet med slike fremskrivninger i 2008 truffet langt bedre enn SSB, men det var først i fjor sommer dette ble offentlig kjent.
I arbeidet med Bærekraftutvalgsrapporten tok vi således et dypdykk i hva SSB faktisk har sagt om innvandringen til Norge over tid. Kapittel 1 (Økonomisk bærekraftig innvandring) åpner således med et sitat fra daværende forskningssjef i SSB, Per Sevaldson, fra 1993 (side 5):
« ( … ) Går vi etter dette alternativet så langt frem som til 2050, kommer vi opp i nesten en halv million innvandrere og like mange barn, barnebarn og barnebarns barn, i alt temmelig nær en femtedel av befolkningen. Det er vel lite realistisk å tenke seg at innvandringspolitikken ikke ville bli lagt om lenge før den hadde gitt slike resultater.»
Som Keshvari påpeker til Finansavisen hevdet SSB-Sevaldson da «at i et ekstremtilfelle kunne antallet ikke-vestlige innvandrere komme oppimot en halv million i 2050», og det var altså «utenkelig».
Faksimile fra Nordlys 2013
Per-Willy Amundsen, leder av Bærekraftutvalget og nå justisminister, skrev i 2013 en kronikk i Nordlys som burde ha vekket nasjonal interesse, men som kjent har mediene generelt en sterk (og blind) tiltro til SSB. Under tittelen «Det ‘utenkelige’ skjedde» avkledde Amundsen SSBs urealistiske tilnærminger i befolkningsfremskrivningene (som systematisk handler om antatt for lav netto innvandring) og stilte spørsmål med hva som ligger i mantraet en «streng, men rettferdig» innvandringspolitikk.
Med tiden viser det seg altså at SSBs beregninger har vært fullstendig på tur, samtidig med at Sevaldson den gang, og redelig nok, også diskuterte etterkommere, og da ikke bare 2.generasjon, men også de født med én foreldre i utlandet, i tillegg til fruktbarhet. Det er i en befolkningsfremskrivning redelig nok fordi etterkommer-atferd vil selvsagt ha betydning for befolkningsveksten. I tillegg kan – og bør – befolkningsfremskrivninger ta for seg alle ulike grupperinger, som det er 30 kombinasjoner av (forklart i denne artikkelen). Ikke minst bør det gjøres for å synliggjøre at vi stadig blir færre etnisk norske, vi bytter altså ut befolkningen.
Tallenes tale
Merk at SSBs høyalternativ stadig treffer bedre, men SSB har alltid påstått at høyalternativet er helt «urealistisk». (Faksimile Finansavisen)
Finansavisen viser til at de seneste tallene til SSB forteller at det var rundt 359.000 ikke-vestlige innvandrere i Norge pr. 1. januar 2016. Det innebærer at Norge «allerede i 2023 passere Sevaldsons ekstremt urealistiske alternativ» (altså passerer en halv million ikke-vestlige innvandrere). I 2013 anslo Bærekraftutvalget i 2022, hvilket jeg fortsatt holder en knapp på, og kanskje endog tidligere – hvis ikke innvandringspolitikken legges drastisk om.
SSB mener nå at i 2050 vil det være 1 million ikke-vestlige innvandrere i Norge. Sevaldsons anslag i 1993 var for 2050 i høy-alternativet (som SSB alltid har ment er «utenkelig») på 493.000 og i lav-alternativet på 281.000 ikke-vestlige.
– I løpet av 25 år ble dermed SSBs første og «ekstreme» anslag knust. Hva hadde skjedd med norsk innvandringspolitikk, hvis SSB tidligere hadde gitt tall som hadde vært i nærheten av å være riktige, spør Keshvari retorisk.
Sevaldson var således den første, men ikke den siste av SSBs demografer, som feilinformerte befolkningen om innvandringens fremtidig omfang, hevder Keshavari til Finansavisen. Vel, jeg tror ikke Sevaldson bevisst feilinformerte – det bevitner Selvaldsons tro på politikerne om. Han trodde at politikerne ville snu skuta om det skulle bli så «ekstremt», men det har altså ikke skjedd, slik som Amundsen påpekte i Nordlys i 2013. Utfordringen nå er hva FrP får til i regjering med Høyre. Utvilsomt er proppen i Høyre, og den tettes ytterligere igjen av KrF og Venstre.
På sidelinja
Dermed er det ikke bare SSB «som risikerer å parkerer seg på sidelinjen i den langsiktige debatten om parallelsamfunn og antallet muslimer i Norge», slik som Keshvari hevder, for FrP kan ende opp på samme sted. Det er nok mange som er skuffet over hva FrP greier å prestere i regjering – og så kan en jo minne om at det er FrP-lederen, finansminister Siv Jensen, som er SSBs øverste sjef.
Så om SSB «implisitt forutsetter at integreringen vil gå seg til, at det er det eneste mulige alternativet, er åpenbart feil», slik Keshvari sier, så bør FrP snart innse at integrering er det færre og færre som tror på. Om SSB kommer dit noen gang er ikke godt å si, men utvilsomt bør varselklokkene ringe når et nasjonalt statistikkbyrå begynner å opptre som en integreringsaktør.
Og når det er sagt: SSB avviser overfor Finansavisen å komme med noen kommentarer til Keshvaris kritikk. Slik har SSB sluppet unna år etter år når de blir tatt i feil eller kritisert – og så fortsetter SSB som før. Er det fordi politikerne og mediene mangler statistisk kompetanse eller er det fordi man lever godt med et skjevt verdensbilde?