«Nå er ikke feltprestene alene om å gi livssynshjelp til norske soldater», kunne Vårt Land melde 10. januar i år. Da hadde Forsvaret ansatt feltlivsynshumanist Ida Helene Henriksen og feltimam Najeeb-ur-Rehman Naz. «Et historisk vendepunkt», kvitret Henriksen, mens Naz, fra World Islamic Mission, mener det er en «ære å få bidra til en plattform som er inkluderende og mangfoldig.» Sistnevnte er et sitat fra Naz da han ble ansatt som rådgiver hos Forsvaret i 2014 med det formål å gjøre feltprestkorpset flerreligiøst. Det har han åpenbart klart, endog med seg selv i førersetet.
Verdikompass tilpasset en annen verden
Så kan en spørre hvilket bakgrunnsarbeid Forsvaret har gjort på World Islamic Mission (WIM). Et enkelt google-søk hadde kanskje vært på sin plass. Allerede i 2002 ble WIM avslørt i Dagbladet som en aktør der imamene internt sprer «skremselspropaganda i forhold til det norske samfunnet, samtidig som de i offentlig debatt formidlet liberale og tolerante holdninger.» Avsløringen den gang ble gjort av norskpakistanske Jeanette med skjult lydopptak. Jeanette fortale at hun var 17 år, født og oppvokst i Norge, men skulle giftes bort i Pakistan. Hun sier at hun har en norsk kjæreste, og at hun blir slått og truet av sine egne. WIMs representanter tar derimot «kraftig avstand fra nordmenns ekteskapelige forhold.» Jeanette får servert en lang liste av formaninger som er fullstendig på kollisjonskurs til grunnleggende frihetsverdier i Norge.
Så skulle vi bli overrasket når Vårt Land nå avslører at Forsvarets feltimam Naz tidligere har rådet en tvangsgiftet kvinne til å fortsette i ekteskapet?
Det er i den åpne spørsmål/svar-spalten til WIM at rådet ble gitt i november i fjor. Organisasjonen, som er én av de største muslimske forsamlingene i Norge, har anonymisert og forkortet innlegget til kvinnen. Det går imidlertid frem at hun er tvangsgiftet, men at hun nå er glad i en annen. «Hva kan jeg gjøre?» spør hun i innlegget.
Merk så at rådet ble gitt i fjor, mens den samme Naz var rådgiver i Forsvaret. I rådet fra WIM, undertegnet organisasjonens kontaktperson Najeeb-ur-Rehman Naz, heter det at islam gir henne full rett til å motstå og nekte å akseptere tvangsekteskap, og at tvangsgifte «er definitivt et onde som må bekjempes», men så følger det:
«Men, når du en gang har akseptert dette ekteskapet ved å inngå pakten, uansett ved tvang eller med vilje, så er du forpliktet, i lik linje med mannen din, til å respektere ekteskapets plikter og ansvar.» Svaret begrunnes med henvisning til koranvers.
Akseptert et tvangsekteskap? Kan det bli mer inkluderende og mangfoldig? Fullstendig på kollisjonskurs igjen, med andre ord. WIM vil ikke svare på dette, og viser til Naz. Han svarer ikke på avisens henvendelser, mens sjefen for feltprestkorpset, Alf Petter Hagesæther, prøver å vri seg unna med ord:
Han skriver i en melding til Vårt Land at han og Naz er «prinsipielt enige i at tvangsekteskap ikke er å anbefale. Men hvorfor Naz ber henne om å bli værende i ekteskapet må være ut fra sjelesørgeriske grunner som jeg ikke kjenner til.»
Tvangsekteskap ikke er å anbefale? Det er ulovlig, det er en straffbar handling. Sjelesørgeriske grunner? Á la allahu akbar?
Christian Tybring-Gjedde (FrP), forsvarspolitisk talsperson, sier det som skal sies: Spark han.
– Imam Najeed-ur-Rehman Naz har demonstrert et kvinnesyn som bryter med grunnleggende verdier i vårt samfunn. Vi må ha null-toleranse for slike holdninger.
Historieløse religiøse tilpasninger
Forsvarets logo bærer fortsatt den kongelige krone med kors. Vil det fortsette?
Bilde: Forsvaret
I fjor høst ble HRS kontaktet av en ansatt i Forsvaret som uttrykte stor frustrasjon over alle de religiøse tilpasningene som finner sted i Forsvaret. Over tid har Forsvaret vært positiv til religioner, og derav også religiøse symboler til Forsvarets uniformer. Det i motsetning til politiet som i flere stormer har stått oppreist og ikke ønsket å åpne opp for «tilleggsutstyr» som kan bryte det hevdvunne prinsipp om at den norske politiuniformen skal være livsnøytral i sin utforming, og at den er et objektivt, om enn statlig, uttrykk.
Kanskje er noe av Forsvarets problem at de, igjen i motsetning til politiet, har et feltprestkorps (FPK). Ordningen kan tilbakespores helt til 1100-tallet, selv om Norge ikke fikk sin første feltprost (som er sjefen for FPK) før på begynnelsen av 1800-tallet. Siden har ordningen blitt omorganisert en rekke ganger, der et regulært FPK kom i stand etter 2. verdenskrig. Med andre ord drar Forsvaret med seg en historie, men den ser nå ut til å begynne å leve sitt eget liv, ja, som «et historisk vendepunkt», slik felthumanisten tenker.
Her kommer historien – og Kongen – inn. Det er nemlig umulig å snakke om religion uten å komme inn på kirken og konger – og landets forsvar. I all kjent historie har disse instansene vært konsolidering av makt, til tider også i ubalanse hvis kongen ikke har vært styringsdyktige. Slik ubalanse kan være farlig, da det kan bidra til destabilisering av et samfunn. Konger har sett betydningen av religion som et styringsverktøy, det har disiplinert folk (krigere) og vært samlende.
Kong Harald. Foto: Jørgen Gomnæs, Det kongelige hoff
Landets øverste befal
I «nyere» tid er Kongen, i egenskap av å være øverstkommanderende for landets militære styrker, general i Hæren og i Luftforsvaret, samt admiral i Sjøforsvaret. Kongen er landets øverste befalingsmann (som i kjønnsnøytral betegnelse er «befal»). Dette korresponderte med at Kongen også var Den norske kirkes (DNK) formelle overhode, men den rollen falt bort etter endringen av Grunnloven 21. mai 2012 (skillet mellom kirke og stat som ble iverksatt 1. januar 2017).
I den forhenværende Grunnlovens § 4 het det at «Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religionen, håndheve og beskytte denne.» Kong Harald ønsket å beholde denne, men et flertall på Stortinget ville det annerledes. Likevel endte det med et slags kompromiss, da det nå heter «Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religionen.»
Med andre ord bekjenner den øverste befalingsmann for Norge og Forsvaret seg til den evangelisk-lutherske religionen, endog grunnlovsfestet, mens Forsvaret selv praktiserer det de antakelig mener er likebehandling av alle religioner. Religion som styringsinstrument faller dermed bort. Spørsmålet er om man samtidig åpner for konflikter og verdikollisjon mellom ulike religiøse retninger, og dermed bidrar til det motsatte av inkludering.
Skjønner Stortinget helheten i det de driver med?
Koranen eller våre grunnleggende verdier
Forsvarets «hengivenhet» handler antakelig om at flere og flere av deres folk har ulik religiøs bakgrunn. Noe tall for dette har så vidt oss bekjent aldri vært offentliggjort, antakelig er det ikke lov heller. Men det sentrale spørsmålet er hva feltimamen skal gjøre: følge koranen eller støtte seg på de grunnleggende verdier for vårt samfunn? De kan som kjent være på kollisjonskurs, se bare på verdier som likestilling, likeverd, ytringsfrihet og religiøs frihet. Hvordan da råde i etisk orientering? I dette tilfellet er det vel naturlig at muslimer forventer å bli rådet etter sin tro?
Hva da hvis korporal Aisha forelsker seg i sersjant Per, og søker råd hos feltimamen siden hun er forlovet med Muhammad?
Når Forsvaret først har gått inn på denne veien har de forhåpentligvis også diskutert disse problemstillingene på forhånd?
Det var i 2012 at Forsvaret fikk klarsignal av Forsvarsdepartementet om å formalisere religiøse uttrykk til uniformene, da ved at regler for dette skulle innlemmes i uniformsreglementet. Disse kom første gang til uttrykk i 2013. De religiøse tilpasningene står i sterk kontrast til de øvrige av uniformreglementets bestemmelser. Tillitsmannsordningen i Forsvaret (TMO) er splittet i saken om religiøs tilpasning.