Rapportene fra forsteder som Rinkeby, Husby og lignende områder er ofte dramatiske, men forteller sjelden om hvordan det er å leve og jobbe der i hverdagen, skriver Aftonbladets Peter Kadhammar. Han og fotografen Stefan Mattson har derfor tatt seg en tur for å undersøke nærmere.
Den lange, lavmælte reportasjen er urovekkende lesning.
Politiet i Järva, som omfatter Husby, Rinkeby og Tensta m.fl., anslår at det har vært 50-60 skyteepisoder i løpet av et år og 18-20 drap de to siste årene. Det antas at 500 yrkeskriminelle opererer i området, men at kretsen rundt dem er over dobbelt så mange. Kadhammar understreker at absolutt ingen han snakker med i forvaltningen eller andre innsatsorganer sier at utviklingen i Husby og Järva går i riktig retning.
Aftonbladets reportasje må være underlig og flau lesing for alle de som i en årrekke har fornektet de omfattende problemene i svenske forsteder. Først og fremst fordi man ikke har villet snakke om innvandrererkriminalitet, etter sigende av frykt for å stigmatisere hele grupper. Men som atter andre har forsøkt å påpeke: vel er de gjengkriminelle i forstedene hovedsakelig første- eller annen generasjons innvandrere (76% iflg. Journal of contemporary criminal justices rapport, 2012), men så er også flesteparten av deres ofre. Det er de siste som nå lever i frykt i hverdagen. Og de har blitt latt i stikken bare fordi politikere, medier og akademikere syntes saken var ubehagelig å snakke om, sverget til kulturrelativisme og/eller fordi de var redde for å bli kalt ufjelge ting av såkalt antirasistiske aktivister. Å i det hele tatt ha tillatt fremveksten av disse parallellsamfunnene er en forferdelig dårlig attest for en demokratisk rettsstat grunnlagt på opplysning, fornuft og rasjonalitet.
Butikkinnehaverne: Ran, innbrudd, utpressing og kunder som uteblir
Kadhammar og Mattson treffer for eksempel dagligvareforhandler Salam Kurda, som nå flykter for andre gang. Første gang fra vold og uro i Kurdistan, denne gangen fra det samme i Husby, hvor han har bodd i 30 år. Forretningsinnehavere forteller om åpent narkotikasalg, stadige tyverier, ran, lukten av hasj som ligger over torget og manglende tilstedeværelse av politi. Som følge av utryggheten har det også blitt vanskelig å drive forretninger, for kundene uteblir og omsetningen faller.
Noen har skutt gjennom døren til blomsterforretningen til Fazil Abood. Hvorfor vet han ikke, men han har hørt rykter om et gjengoppgjør.
Husby figurerer på Sveriges svar på Kripos, Nationella operative avdelningen (NOA), liste over områder eller bydeler i Sverige som ansees som lovløse, farlige og utsatte steder. Kartleggingen beskriver områdene som nesten lovløse og der kriminalitet foregår åpent. De beskriver videre hvordan nesten ingen tør å vitne i straffesaker om det de ser og gjengir hendelser der politiet angripes og må kjøre flere patruljebiler når de rykker inn. Listen omfatter 6 risikoområder, 34 utsatte områder og 15 særskilt utsatte områder. Husby og Rinkeby/Tensta er i siste kategori.
Rapportens beskrivelse bekreftes av Aftonbladets reportasje; alle de snakker med uttrykker seg med stor forsiktighet. Abood forteller at noen unge menn jaget en annen inn i butikken hans, for deretter å mishandle ham foran øynene på Abood og en kunde. De ringte ikke politiet: – Jeg tør ikke. Tenk om de får vite at jeg ringer…det kan bli innbrudd, mishandel…jeg unngår å snakke med politiet, sier han til Kadhammar.
En sommer demonstrerte de kriminelle sin makt ved å sette opp et bord ved siden av en minibank på torget og solgte dop åpenlyst. Ingen våget å si noe. Det gjorde de for å vise at politiet ikke gjør noe i Husby, mener Abood.
Hverdagsredsel
Innbyggernes redsel gir seg ulike uttrykk, skriver Kadhammar, som for eksempel høylytte forsikringer om at det ikke finnes noen redsel, at de personlig blir respektert av de kriminelle eller at de ikke har noen problemer med dem. Kadhammer påpeker det åpenbare: det finnes altså et «dem» i Husby. Men de har ingen ytre kjennetegn som vester eller gjengtatoveringer. Det dreier seg om løse konstellasjoner som oppstår og forsvinner eller endrer form, opplyser han.
Aladdin Salar driver et renseri, og innimellom stikker de kriminelle innom, forlanger at han renser klærne deres og sier at de skal betale siden. Det gjør de ikke, men får klærne utlevert likevel, for han kan ikke annet: enten mister han tusen kroner på dagen eller 10.000 om natten. – Fem-seks gutter. De skylder meg to-tre tusen, men jeg sier ikke noe til dem. De gjør som de vil, sier han.
Nabobutikken drives av gullsmeden Riadh Alsayfi. Den har store sikkerhetsforanstaltninger og man må være to når man skal stenge, men også her har kundene etterhvert uteblitt på grunn av frykt. Selv har han blitt forsøkt ranet ved hjelp av en falsk pistol og har hatt innbrudd. De fem innbruddstyvene synes på overvåkningskameraene og forsvant i en BMW, men så langt er ingen pågrepet og ingen er mistenkt. Søsteren Rodha kom til Husby i 2006 og forteller at hun følte seg trygg der da. Nå tør hun knapt å åpne døren hvis noen banker på, går rake veien hjem fra jobben og beveger seg ikke utendørs når det er mørkt.
Alsayfi er tydeligvis vant til å forsvare seg selv. Da han ble forsøkt ranet, jaget han overfallsmennene vekk med et balltre. Søsteren ler og minner om at det ikke var noen sikkerhet i Bagdad heller.
Flere butikkeiere forteller om det samme. De taper store penger på de regelmessige tyveriene. Noen mister 2000 kroner per dag, andre har tapt en million over to år. Det samme har Salam Kurda, som etter 30 år flykter fra Husby, men han anmelder aldri. Det er meningsløst fordi politiet enten ikke kommer eller først dukker opp flere timer etter. Joakim Söderlund, som driver den lokale Ica`en, forteller at bare to av hans anmeldelser de siste 30 år har ført til fellende dom. Alle andre er blitt henlagt.
Redselen for represalier hvis man anmelder eller snakker med politiet er da også sterkt tilstedeværende.
Endrer bevegelsesmønster for å beskytte seg selv
Ran og innbrudd, som mange butikker i Husby har vært utsatt for – noen begge deler og/eller flere ganger – er dramatisk i seg selv, skriver Kadhammar. Selv blir han gjennom samtalene slått av at innehaverne mer har vært utsatt for en lang og plagsom nedbrytning.
Og de lovlydige endrer bevegelsesmønster. Kurda forandrer det hver dag slik at ingen skal kunne kartlegge når han kommer og når han går til butikken. Han kjører ulike veier hjem hver kveld. Sjefen for Svenska Bostäder, Stefan Mattson, er en veltrent mann, men når han passerer de kriminelle ungdommene er det visse regler man helst bør følge: ikke si noe og ikke se dem inn i øynene.
Ett samhälle klarar inte ett sådant tryck hur länge som helst. Jag skrev att det bokstavligen går upp i haschröken. Det är nog korrektare att säga att det vittrar sönder bit för bit. Som när Salam Kurda försvinner. Han säger:
– Jag hittade en fristad i Sverige som flykting. Det är ett fint land fortfarande, men det var lugnare då. Jag har byggt upp mitt företag. Jag betalar skatt. Men jag orkar inte längre psykiskt, spänningen är för stor här.
Kadhammar treffer Aweis Abdulkadir, som kom til Tensta fra Somalia som 10- eller 11-åring. Som 13-åring var han allerede i hasjmiljøet og betalte for forbruket ved å stå vakt når de eldre ungdommene gjorde innbrudd. Senere gikk han over til ran og ble dømt til fengsel. Han er imidlertid utypisk, for da han kom ut bestemte han seg for å endre livsstil. Han jobber nå med å hjelpe unge kriminelle ut av miljøene. Han er 30 år, men har allerede mistet seks venner til dødelig vold. I Sverige.
Kadhammer skriver at det føles merkelig å høre menneskene i Husby fortelle om sin fortvilelse. – De kom jo til Sverige for å få beskyttelse, for å få lov og orden og få arbeide og leve i fred, understreker han. De han snakker med krever mer politi, utvisning av kriminelle, tilbakekalt statsborgerskap for de som begår seg og lengre fengselsstraffer. Selv en tidligere yrkeskriminell som Abdulkadir kan begripe hvorfor Sverige holder seg med et så lavt straffenivå som i dag.
Et av Kadhammars intervjuobjekter er en mann fra Midtøsten. Han er redd for å uttale seg og vil være anonym. Han forteller at vennene hans, som også er fra Midtøsten, lurer på hvordan han i det hele tatt kan leve under forholdene i Husby.
Husby vs Bagdad
Alsayfi sammenligner faktisk Husby med Bagdad – til fordel for sistnevnte: – I Bagdad trengte jeg ikke noen hos meg når jeg stengte. Der ville alle naboene ha hjulpet meg om noen laget bråk. Her ser alle bare på, sier han. Søsteren er ikke helt enig, og opplyser at man var redd i Bagdad og at man er redd i Husby.
Abood sier at han aldri har følt seg så utrygg som nå. – Vi hadde et helvete i Kurdistan. Vi dro til Sverige for å få leve i trygghet. Nå er det et helvete her. Hvorfor? Sier politiet til forbryterne at de får gjøre som de vil?, spør han retorisk. Han påpeker også at det bare er innvandrere i området og undres på om det er en bevisst politikk. Han mener en blanding hadde gjort seg, ettersom han ønsker å utvikle seg, snakke korrekt svensk. Både han, kona og barna ønsker å flytte, men blomsterforretningen er Aboods kapital
Aladdin Salar, som kaller Sverige for Paradiset, har helgejobb som drosjesjåfør i tillegg til renseriet. Vil man leve riktig, så kan man det, mener han. Han synes ikke det er riktig at de kriminelle får herje på som de gjør og mener de bør deporteres tilbake til hjemlandene sine. Selv stenger han renseriet i juni og forlater Husby etter 30 år:
– I Kurdistan hittar polisen kriminella efter några timmar. Det är en skam att vara tjuv. För affärsidkarna är det lugnt där. Sverige är ett fint land, men det har blivit otryggt. Samhället begär att jag ska betala skatt och det gör jag. Men då vill jag att samhället uppfyller sina plikter så att jag kan driva min affär. Sverige måste kunna fungera, kriminella ska sitta inne. Jag stänger affären i juni. Det är trist att lämna ett område efter 30 år. Det är som att lämna sitt hem. Men när vi inte får vara i fred.
De uroplagede forstedene er imidlertid ikke overlatt helt til seg selv. Det investeres enorme summer i disse områdene. Selve boligmassen oppgraderes stadig, omgivelsene likeså og det er en rekke gratistilbud til innbyggerne. Stat og kommune har tallrike sosiale integrasjonsprosjekter på gang. Men fungerer det?
Del 2: Virker milliardinnsatsen i Sveriges forsteder? kan leses her.