Da svensk politi skulle pågripe en etterlyst person i forstaden Rinkeby, ble de angrepet av mellom 30 og 50 personer som kastet sten. Flere biler ble satt i brann og et ukjent antall butikker ble plyndret, meldte SVT i går.
Politiet ble etterhvert nødt til å løsne skudd. Det ble først meldt om varselskudd, men senere opplysninger viser at politiet skjøt for å treffe. – En unik avgjørelse i en ekstremt presset situasjon, sier politikommisær Martin Lundin ved Politiets nasjonale operative avdeling (NOA), og legger til at dersom man ikke har hjelm og får store stener kastet mot seg, så er dette en dødelig trussel og da finnes det ingen alternativ.
En frilansfotograf som var tilstede beskriver situasjonen som en krigssone og sier til SVT at han har dekket en del uroligheter, men at det han så i Rinkeby på mandag var «noe ekstra».
Politibetjent Peter Larsson, som er aktiv i politiets fagforbund, forteller at kollegaer opplever en stadig tøffere arbeidssituasjon. De kriminelle innvandrerne har ingen respekt for landets politi og rettsvesen. Det samme erfarer statsadvokat i Göteborg, Thomas Ahlstrand:
– To særlige trekk gjør den moderne gjengkriminaliteten annerledes enn den vi kjenner til fra før. Gjengene driter i oss og våre verdier på ordentlig. Og brutaliteten. Vi står maktesløse og kan bare håpe at det går over med tiden, skrev han i Göteborgs-Posten. Han konstaterer at det er mange våpen og penger i omløp i disse miljøene og mener at brutaliteten bare kommer til å øke.
Hvordan kom Sverige hit? Den frittalende samfunnskritikeren Mohamed Omar mener det skyldes at problemene i stor grad har blitt fornektet og således fått vokse seg større. Han mener at tiden er inne for en betydelig begrensning av asylinnvandringen og satse sterkere på assimilering av innvandrere fremfor multikulturalisme. Omar – som erklærte seg offentlig som islamist i 2009, men senere har markert seg som sekularist og kritiker av islamisme – peker imidlertid også på at moskèene spiller en rolle i utviklingen i uroplagede forsteder. Det er de som lærer ungdommen at svensk lov ikke er like mye verdt som islamsk lov. Dette minsker respekten for det svenske lovverket og de som håndhever den, mener han.
Det sorgliga är att man låtit förfallet pågå så länge utan att vidta åtgärder. Med en rimlig och ansvarsfull invandringspolitik, det vill säga betydligt mindre volymer, och en integration som var inriktad på assimilering istället för mångkulturell förvirring hade dessa gettoliknande miljöer sannolikt inte uppstått.
Eftersom godhetsvänstern, och godhetshögern, hela tiden har förnekat problemen och beskyllt de som påtalar dem för rasism har problemen tillåtits växa. Liberalen Mauricio Rojas var ute redan 2005 och varnade för förortskravaller. Då blev han kallad för rasist.
Det var tolv år sedan. Vi befinner oss nu i ett läge där delar av Sverige, vissa invandrartäta stadsdelar, håller på att glida iväg från den svenska kulturella gemenskapen.
Omar er ikke alene om å påpeke islamismens fremvekst i Sveriges forsteder.
I 2015 gikk en rekke kvinner og menn med bakgrunn fra islamske land ut med en urovekkende beskrivelse av tilstanden og advarte om islamismens fremmarsj i flere forsteder, blant dem Rinkeby. Mange av denne typen forsteder befinner seg på NOAs – Sveriges svar på Kripos – liste over 52 områder eller bydeler i Sverige som ansees for lovløse, farlige og utsatte steder. Kartleggingen beskriver områdene som nesten lovløse og hvor kriminalitet foregår åpent. De beskriver videre hvordan nesten ingen tør å vitne i straffesaker og gjengir hendelser der politiet angripes og må kjøre flere patruljebiler når de rykker ut til disse stedene. – Vi holder på å miste grepet, sa etterforskningsleder Jacob Ekström. Forsker og enhetssjef ved avdelingen for øknomisk og organisert kriminalitet på Brottsförebyggande rådet (BRÅ), Lars Korsell, har bekreftet eksistensen av enklaver hvor svensk lov ikke lenger gjelder.
Islamismen er en kompliserende faktor i dette bildet.
Zeliha Dagli og Gulan Avci påpekte at moderne krefter i innvandrermiljøene har i årevis advart om trusselen fra politisk islam uten å ha fått noe gehør hos svenske makthavere. – Vi ville aldri akseptert at svenske kvinner eller jenter ble holdt som gisler og fikk sine friheter innskrenket. Hvorfor tillater vi det å skje i Husby, Rinkeby og andre forsteder?, spurte ordfører for Sveriges liberalfeministiske kvinneforbund Gulan Avci, som beskrev Rinkeby slik:
I grannförorten Rinkeby går så kallade sedlighetspoliser runt bland bostadskvarter och centrum och uppmanar små flickor att bära slöja. De stoppar tjejer för att de har fel klädsel eller vistas utomhus ensamma. Kvinnor vågar inte gå in på kaféerna av rädsla för ifrågasättande blickar.
– Den islamistiske religiøse fundamentalismen vokser seg stadig sterkere i Husby og andre innvandrertette forsteder som begrenser kvinner og jenters frihet. Det finnes barn som fødes og vokser opp med foreldre som har en sterk religiøs tro. Barna fostres inn i tradisjonelle holdninger som ikke passer inn i det moderne og sekulære samfunnet. Gutter og jenter får ulik oppdragelse. Blant mange familier oppstår alvorlige konflikter når barna blir eldre. Først og fremst handler det om døtrenes frihetsvilje som kolliderer med familien sterke krav på kontroll, fortsetter hun.
– I forstedene vokser mennenes diktatur, skrev Amineh Kakabaveh, som sitter i riksdagen for Vänsterpartiet og har grunnlagt den svenske avdelingen av den franske organisasjonen Hverken hore eller underdanig. – Klimaet i svenske forsteder blir stadig mer kvinnefiendtlig. Kvinner er ikke lenger velkomne på en del kaféer. Enkelte steder kan ikke unge jenter vise seg ute etter middagstid og kvinner kan ikke lenger kle seg som de vil, fortsatte hun. Kakabaveh fortalte om tobarnsmoren Seve Saleh, som har bodd i Husby i 13 år og mener at forstaden blir mer og mer lik Afghanistan. På skolen blir barna hennes irettesatt av fundamentalistenes barn. Islamister og fundamentalister sier til den lokale ungdommen at de må tilsløre seg, at svensk mat er haram og at de må lese koranen. Voksne muslimske kvinner med en annen livsstil enn islamistene blir irettesatt av islamister på åpen gate for hvordan de lever.
– Situasjonen er den samme i andre forsteder som Tensta, Rinkeby, Alby, Fittja, Rosengård, Bergsjön, Angered osv, skrev Kakabaveh og påpekte at den undertrykkende og kvinnefiendtlige æreskulturen skaper jihadister som i guds navn kriger mot demokrati».
Ordfører i Kvinnors Rätt Maria Rashidi stilte spørsmål om når Sverige får sitt første Forstadskalifat og fastslo at utviklingen ikke skyldes sosioøkonomiske problemer. – Det er en ideologisk krig, konstaterte hun og la til at utviklingen er et resultat av 20 års konsekvent segregeringspolitikk. I multikulturalismens navn har man latt kulturelle, etniske og religiøse mannsdominerte enklaver vokse seg større og sterkere, og i dag er det disse mennene som dikterer vilkårene i mange forsteder. I det offentlige rom er det nesten bare menn som er synlige. Kvinner våger ikke eller tillates ikke å sitte på kaféer eller kle seg i kjoler. Barn tvinges til kjønnssegregert undervisning, jenter forbys å omgås med gutter eller dra på skoleutflukter. Kvinner forbys også å gifte seg med ateister eller mennesker med en annen religion. I noen tilfeller forbys de til og med å gå på kveldskurs.
Både Omar, Necla Bora – som i likhet med Dagli og Kakabaveh har bakgrunn fra Vänsterpartiet – og lokalpolitiker for Moderaterna Benjamin Dousa kjente seg igjen i virkelighetsbeskrivelsene.
Allerede i 2009 mottok den svenske regjeringen rapporten Hot mot demokrati och värdegrund – en lägesbild från Malmö, utarbeidet av forskerne Magnus Ranstorp og Josefine Dos Santos, som beskrev hvordan visse deler av Rosengård styres av religiøse moralvoktere. I området Herrgården ifører de fleste kvinner seg slør, ikke av fri vilje, men av redsel for områdets selvutnevnte moralpoliti. De samme personene foretar hjemmebesøk hos nyankomne beboere for å fortelle om hvilke regler som gjelder. Kvinner med muslimsk bakgrunn trakasseres og trues og nyinnflyttede familier forteller at de levde friere i sine hjemland enn i Sverige.
– Jeg har rømt fra det religiøse tyranniet i Iran, og ser forskrekket på hvordan samme type fundamentalisme vokser seg stadig sterkere i likestillingens beste land og jeg vet ikke hvor jeg skal ta veien denne gangen, skrev Rashidi i 2015.
– Er ikke Husby en del av Sverige, gjelder ikke reglene her?, lurte Zeliha Dagli på.
Tydeligvis ikke, og et av problemene er at noen ikke ønsker at disse forstedene skal være en del av Sverige heller. De kriminelle nettverkene har naturligvis en egen interesse av det fordi de da kan få drive virksomheten sin i fred for brysomme myndigheter, men det er er også andre krefter på ferde.
Da den somaliske ex-muslimen Mona Walter kom til Rinkeby, ble hun og reportasjeteamet jaget av aggressive ungdommer som skrek «hore» til henne. De skrek også «Det her er ikke Sverige».
Det samme kunne for øvrig høres på France 2s reportasje fra desember 2016 om at kvinner forsvinner ut av gatebildet i innvandrertette bydeler i Paris. To medlemmer av kvinnerettsorganisasjonen La Brigade des Mères (Mødrebrigaden), Nadia Remadna og Aziza Sayah, gikk gatelangs og forsøkte å gå inn på kafèer, mens de filmet mennenes åpent fiendtlige reaksjoner med skjult kamera. En ung mannlig kafègjest skriker til kvinnene: «Det er menn her!» Kvinnene repliserer at det er helt vanlig å gå på bar, men får til svar: «I denne kafèen er det ingen mixing av kjønn. Dere er i Sevran, dere er ikke i Paris. Det er en annen mentalitet.» Den unge mannen insisterer på at bydelen er som «bled», hvilket er et fransk slangbegrep som ofte benyttes av muslimske innvandrere fra Nord-Afrika og betyr «hjemlandet». Den franske dokumentaren viser også at det ikke dreier seg om eldre, konservative førstegenerasjonsinnvanderere fra muslimske land. I stedet er det de unge mennene som bekjenner seg til full kjønnssegregering og håndhever dette ved å jage kvinnene ut av det offentlige rom. Kvinnerettsminister Pascale Boistard uttalte at «det nå er områder i vårt land hvor kvinner ikke lenger kan gå».
Omar gir på sin side Rinkeby-ungdommene rett:
Det här är inte Sverige, skrek de. På ett sätt hade de rätt. I Sverige får man byta religion. Man får lämna islam och bli kristen. Sharia ska inte gälla. I Sverige får man, till skillnad från hur det är i islamiska stater, kritisera islam. Men i Rinkeby blir man alltså bortjagad av en shariamobb.
Og det ser ikke ut til å bedre, mener han. Den svenske regjeringen og de etablerte mediene vegrer seg fremdeles for å snakke i klartekst om hva som foregår.
Samhället håller på att gå sönder. När Örebropolisen Peter Springare tog bladet från munnen och sa som det är, att bråkstakarna för det mesta heter Muhammed och Ali, ville man inte lyssna. Eliten har det tryggt i sina helsvenska villaidyller.
Jag, liksom Peter Springare, vet dock hur det är. Jag var muslim i många år och jag bodde i Gottsunda, en invandrartät förort utanför Uppsala, och har sett upplopp på nära håll. Jag har sett angrepp på polisen och brinnande bilar från mitt fönster. Varför är det viktigt att jag varit muslim? Vad har islam med detta att göra?
I moskèene får unge muslimer lære at den rette loven, den som fortjener respekt, er islamsk sharia. Svensk lov er derimot de vantros påfunn og den følger man bare fordi man må. Imamene oppfordrer ikke de unge til å begå forbrytelser eller å hate politiet, men de innprenter en holdning om at svensk lov ikke er like mye verdt som islamsk lov, hvilket selvfølgelig minsker respekten for den førstnevnte og dens håndhevere, fortsetter Omar. I tillegg lærer de at alle muslimer er brødre og at dette fellesskapet (ummahen) er viktigere enn nasjonal tilhørighet. – Det gjør at en rettroende muslim med svensk statsborgerskap kan føle større samhørighet med en utenlandsk muslim enn med en annen svensk statsborger, skriver han.
Det kan imidlertid innvendes at de kriminelles livsstil ikke harmonerer nevneverdig med oppfatningen av en «god muslim». De skulker unna bønnetider, har kjærester og drikker brennevin, noe som ikke gouteres i islam. Men etter Omars erfaring er de fleste likevel troende, fordi de har islamske idealer.
Fenomenet er for øvrig påvist i Danmark, hvor kriminelle og fundamentalistiske miljøer i en viss grad overlapper hverandre. Beryktede islamistiske grupper som f.eks. Hizb Ut-Tahrir bruker innvandrerbander og kriminelle til å utbre «shariasoner» og påtvinge beboerne i ghettoområder sine ekstreme religiøse synspunkter.
For å snu den negative utviklingen foreslår Omar å innføre asylstopp for ikke å få større tilflyt til forstedene. Likeledes bør multikulturalismen avskaffes og en viss assimilering søkes oppnådd. Offentlig finansiering av etniske foreninger bør opphøre. I tillegg mener han at andre språk enn svensk – eller et fremmedspråk man studerer – bør forbys i svenske skoler, morsmålsundervisning legges ned og at myndighetene bør ta sikte på at det ikke skal være mer enn en femtedel med annet førstespråk enn svensk i skoleklasser.
Han tar også til orde for en særstilling for kristendommen:
Islam kan inte heller behandlas på samma sätt som kristendomen. Vårt land har varit kristet i tusen år och denna erfarenhet har gjort oss till de vi är. Våra värderingar och högtider. Det är inte samma sak att smälla upp en moské mitt i Borlänge som att bygga en kyrka. Sverige har liksom andra nationer en identitet som vi ska värna om. Det är dags att vi erkänner det.
Värstingarna i Rinkeby vet om det. Annars hade de inte ropat ”Det här är inte Sverige!”