Forbudet har (selvsagt) ført til hard kritikk i sosiale medier: Hvorfor kan de ikke få be? spørres det, og det pekes på at Tyskland er et «åpent og tolerant» land. Ja, Tyskland er det, men det er nok ikke de elevene som demonstrerer islams makt ved å stille seg på rekker og be i skoletiden. For det er det de gjør.
En skole skal ikke minne om en moské under fredagsbønnen.
Demonstrasjon og misjon
Jeg har spurt mine venner i Pakistan om dette med bønn og bønnerom i skolen. Ingen av dem har opplevd verken det ene eller andre. Så hvorfor skjer dette i vestlige, europeiske land, gjerne ved at bønneutøverne er født her?
Jeg tror vi kan peke på tre faktorer:
- Identiteten deres er først og fremst knyttet til det å være muslim, ikke det å være en borger av Tyskland eller Norge.
- Elevene er dypt konservative, bokstavtro, og søker å demonstrere islams overherredømme.
- Islam er en sterkt misjonerende religion, og denne bønneutøvelsen er en del av det samme.
Religionsfrihet?
Kritikken mot det nedlagte forbudet handler også om at dette er brudd med religionsfriheten. Det er et klassisk argument, som vi også til stadighet hører fra de med hijab og niqab på hodet. Nei, det er ingens rett etter verken lovverk eller konvensjoner å prakke sin tro på andre, dertil i en verdslig skole.
Bakgrunnen for forbudet er ikke minst at «flere lærere og elever følte seg under press grunnet oppførselen til medelever». Nettopp, og dette forstår enhver som er noe velvillig: Rituell, åpenlys bønn skaper uro, usikkerhet og splid. Gruppe mot gruppe. Det er selvsagt mer vektig enn at et angivelig spirituelt behov skal få utløp i skoletiden.
Europa må sette verdifoten ned.
German school in Wuppertal bans Muslim children from ‘provocative’ prayer