Folketinget behandler i dag et forslag fra Dansk Folkeparti om å forby minareter i Danmark. Når forslaget kommer fra dette holdet, i norsk kontekst et parti nærmest FrP, men med en sosialdemokratisk velferdsmodell i dets midte, ville det i Norge blitt kontant avvist av alle de andre partiene. I Danmark er ikke tilstanden like ille. Like fullt tviler jeg på at de andre partiene applauderer et forbud.
Med minareter følger politikk og juss. Derfor bør et forbud diskuteres.
Vi husker godt de enorme fordømmelsene i alle lederkommentarer i norske aviser da Sveits i 2009 nedla forbud etter en folkeavstemning. Dagsavisen benyttet hele forsiden sin til å brunbeise den sveitsiske befolkningen. Intet mindre. Som jeg skrev den gang:
Media oversvømmes av lederkommentarer som fordømmer det sveitsiske minaretforbudet. Aller lengst gikk Dagsavisen i går. Hele forsiden oste av brunbeising av nasjonen Sveits. Illustrasjonen var ikke til å misforstå; Sveits + nazisme = sant. «Alle» medier tar på autopilot avstand fra resultatet av den sveitsiske folkeavstemningen. Det handler om den såkalte «hellige» religionsfriheten som er blitt et ikon særlig blant venstreintellektuelle og godhetsindustrien generelt. Men stopp et lite øyeblikk: Så langt jeg har registrert, har ingen ledende kommentatorer eller intellektuelle problematisert islams politiske slagside. Kan noen eksempelvis peke på ett eneste, jeg gjentar; ett eneste, muslimsk trossamfunn i Norge som er sekulært? Altså ett eneste trossamfunn som avviser sharia og islams politiske ambisjoner?
Spørsmålet er like aktuelt i dag. Og spørsmålet stilles fremdeles ikke av verken politikere eller intellektuelle av noen kaliber.
Ikke flertall på målinger
På sveitsiske meningsmålinger før avstemmingen i 2009, var et flertall mot forbud. Men inne på avlukkene er man som kjent en fri sjel, ikke minst fri fra sverting av ens angivelige dårlige moral, og dermed ble det et flertall som sa ja til forbud.
I Norge har vi hatt to målinger, en i Klassekampen i 2009, og en i Aftenposten samme år. Begge målingene viste resultater ikke ulikt det som meningsmålinger i Sveits viste før folkeavstemningen der. Altså er det grunn til å tro at en avstemming i Norge kunne gitt et flertall mot minareter.
Hvorfor forbud?
Minareter er et prangende uttrykk for politisk islam, for islams overlegenhet. Med minareter følger sharia, først knyttet til familielovverket (kvinnediskriminering). Islam er grunnleggende annerledes enn kristendommen. En kjensgjerning tross alle forsøkene fra ulike hold på å tvangsgifte disse to religionene.
Eliten føyser bort islams politiske og juridiske ambisjoner, det samme gjelder maktislams systematiske brudd på menneskerettigheter, ikke minst knyttet til formalisert kvinneundertrykking, religiøs tvang, ekteskapstvang, og en verdimessig nedvurdering av alle ikke-muslimer.
Denne eliten nekter å ta innover seg maktislams politiske symboler, enten det er hijaben eller minareten eller halvmånen med en stjerne i midten. Kanskje ikke så underlig, da mange medlemmer av denne eliten for ikke så mange år siden dyrket hammeren og sigden og denne ideologiens verste førere.
Hva med kirkespirene?
Minareter er et tungt symbol på islams overlegenhet. Vi ikke-muslimer rangeres verdimessig og rettighetsmessig som underlegne. Dette fordi den islam som representeres ved prangende minareter, har et politisk og juridisk program. Det har ikke kirkespir. Ei heller studeres nitidig eldgamle «guddommelige» lovverk som settes over nasjonale sekulære lovverk under kirkespirene. Det er nettopp dette ubehaget ved islam kontra kristendommen som jeg mener vi hadde vært tjent med å diskutere åpent og ærlig. Fordi; hvis jeg kunne være trygg på at en moské (med eller uten minareter, selv om minaretene gir en ekstra religionspolitisk kraft), altså et muslimsk trossamfunn, var tuftet på de samme frihetsverdier som den norske kirken, og at eventuell «krangel» med trossamfunnet dermed stort sett hadde begrenset seg til den kjønnsnøytrale ekteskapsloven og filleting som om Muhammed ble født av en jomfru eller ei, så måtte man reise nær sagt så mange minareter man evnet her på berget. Da hadde ikke islam utgjort en utfordring for det frie norske demokratiet. Noe jeg har grundig dokumentert i Islam. Den 11. landeplage.
Merk også dette: Når minaretene er på plass, kommer typisk neste krav: Bønnerop.
«Jippi!» sa Raja
I 2000 raste debatten i Norge etter at World Islamic Mission i Oslo, med minareter, søkte om å kalle inn til bønn over høytalerne. Talsmann for moskeen, Abid Raja, nå Venstrepolitiker, uttalte følgende da politikerne ga tillatelse:
– Jippi! Dette er en kjempestor seier. Denne avgjørelsen har stor symbolsk betydning, sa en jublende Abid Raja fra World Islamic Mission (WIM) til Dagbladet etter avstemningen. Han mener vedtaket er historisk.
– Dette vil bidra til å skape et mer mangfoldig samfunn i Norge. Det er viktig at andre generasjons innvandrere får vite at vi er med i det norske samfunnet, og at integrasjon er en gjensidig prosess. Nå håper vi nordmenn kommer på besøk i moskeen vår, sier han.
Vi skal altså integreres i islam. Det samme skal «andre generasjons innvandrere». Ja, vi har sett dette i mange år. Nordmenn konverterer og andre generasjons muslimer i Norge og Europa knytter identiteten sterkt til islam, ofte sterkere enn til nasjonalstaten. Altså ikke særlig vellykket integrering, kan man påstå.
Alt som kan bygge oppunder politisk islam, eller Medina-islam ved Muhammed i totalitær posisjon, bør motarbeides politisk. Og de verdslige muslimene må styrkes. Hvis ikke vil den endrede demografien vi står overfor, der den muslimske befolkningen dobler seg hvert tiår, på sikt islamisere kontinentet vårt.
Kjernen er: Dette handler ikke om krenkelse av religionsfriheten. Minaretene i Europa symboliserer nemlig vel så mye politikk og juss som religion.