Lite gjør meg så opprørt som at de mest uskyldsrene blant oss, små barn, ofres på på berøringsangstens alter. Det gjelder både den ofringen som politikere, ombud og som journalister gjør. Kan ikke disse snart lytte litt mer til dem som jobber profesjonelt eller har personlige erfaringer som er verdt å merke seg?
Denne gangen gjelder det barns helse. Et ikke ukjent tema for HRS, der vi spesielt har fokusert på kjønnslemlestelse av jenter. Vårt poeng har vært – og er – at jentebarns helse ikke blir ivaretatt på samme måte som guttenes på grunn av voksnes fortolkningsramme av seksualitet. Jo da, vi er alle mot at jenter lemlestes, selv om noen har gått lengre enn langt for å «forstå» overgrepet, men det er knapt noen som er villige til å sette i verk de tiltak som kunne forhindret overgrepet på norske barn.
Samtidig har «religionsfrihet» blitt en maktfaktor av de sjeldne i Norge og Europa for øvrig. I mange tilfeller står religion over norsk lov, og ingen – absolutt ingen – politiske partier har tatt et oppgjør med denne praksisen. Vi går motsatt vei, vi viker unna. Resultatet er blant annet at vi har ofret flere barn på berøringsangstens alter ved å ha gjort det lovlig å omskjære forsvarsløse guttebarn.
Helseundersøkelser
I 2003 publiserte HRS boken «Feminin integrering». Her viet vi et eget kapittel til kjønnslemlestelse (kap. 10 ble publisert som et eget notat på 61 sider). Vi gikk gjennom aktuelt lovverk og konvensjoner, politiske tiltak, presenterte diverse saker og fakta om kjønnslemlestelse, stipulerte jenter i risikosonen i Norge, sammenlignet med situasjonen i andre land i Europa – og kom med en rekke detaljerte tiltaksforslag. Her gikk vi også gjennom praksisen med helseundersøkelser. Det sentrale var at helseundersøkelser i Norge er et frivillig tilbud, der det har over tid vært så og si oppmøte på 100 prosent. Foreldre/foresatte har altså oppfattet slike undersøkelser som et godt tilbud til det beste for barnet. Men vi advarte også om at det kan endre seg (side 45f).
«HRS mener at dagens helsetilbud til barn (og unge) ikke er tilpasset samtidens fleretniske Norge. Helsetilbudet er heller ikke tilpasset samtidens Norge generelt med tanke på seksuelt misbruk av barn. Dette temaet kom ettertrykkelig på den offentlige dagsordenen i begynnelsen av 1980-tallet (ved Else Myklebust, NRK). De åpenbare tiltakene som burde vært innført, både i forhold til seksuelt misbruk av barn og kjønnslemlestelse, er uteblitt. Dagens helsetilbud harmonerer således ikke med kunnskapsnivået om hvilke skader barn i dag kan utsettes for. Det synes for oss som om helsetilbudet til barn bl.a. henger fast i tidligere tiders holdninger og kunnskap. Ikke minst underbygger disse fakta vår påstand: Gutters kjønnsorgan skal rutinemessig undersøkes. Nyankomne innvandrergutter er dertil spesielt nevnt. Og alle gutter som innkalles til militærtjeneste, får helseundersøkt kjønnsorganet for å vurdere tjenestedyktighet. På den annen side fraråder Statens helsetilsyn at jenters kjønnsorgan undersøkes («bør ikke utføres rutineundersøkelse», se kap.10.5.2). Gutter/menns evne til forplantning synes således å være det overordnede fokuset innen helsetilbud til barn og unge hva gjelder kjønnsorganet.»
( … )
«Hvis vi virkelig hadde likeverdig behandling og en klar målsetting om at alle barn i Norge skal nyte samme rettigheter, ville åpenbart helseundersøkelser av jenters kjønnsorgan vært innført. Et tankeeksperiment er dette: Hvis det ble avdekket at en kristen sekt i Norge hadde innført klitorisdetektomi av jenter for å optimalt sikre at jenter forble jomfruer frem til de giftet seg (da eksempelvis som en reaksjon på den økte seksualiseringen av samfunnet vårt), hadde selvsagt dette medført offentlige ramaskrik, umiddelbare straffereaksjoner, barnevernstiltak (omsorgsovertakelser), og, ikke minst – alle aktuelle jenter ville blitt helseundersøkt for å avdekke om de var lemlestet eller ei med tanke på blant annet medisinsk hjelp. Det hadde fra både politisk og medisinsk hold blitt utvist nulltoleranse og alle nødvendige tiltak hadde blitt innført øyeblikkelig.
Det største hindret jenter som kjønnslemlestes i dag har, er deres etniske opphav, ja, deres hudfarge. Der ligger kanskje den største politiske skammen begravd.»
På kvinnedagen 8. mars i år ble det kjent at Fremskrittspartiet ønsker å gjøre helsekontroller obligatoriske. Da både for å fange opp eventuell kjønnslemlestelse og seksuelt misbruk, og for å kunne gi barna raskest mulig hjelp. Men hva fokuserer mediene på? Jo, at barna skal være nakne på kontrollen. Så mye omsorg for barn har journalister å by på.
Oslos ukjente barn
Like interessant er det hvordan det går med oppmøte på helsekontrollene. I en kronikk i Aftenposten 14. mars i år peker en helsesøster i Oslo, Wibeke Scheide, på «Oslos ukjente barn».
«Gjennom lister vi mottar fra Folkehelseinstituttet oppdager vi årlig mellom 80–100 barn i alderen 0–5 år, som er helt ukjente for helsestasjonen. Det betyr at de sannsynligvis aldri har vært innom en helsestasjon i Norge.
Når vi vet at Oslo kommune består av 15 bydeler, kan det være grunn til å tro at det er snakk om flere hundre barn som til enhver tid bor og oppholder seg i Oslo, og som er helt ukjente for byens helsestasjoner. Disse barna får dermed ikke de helsekontroller og vaksiner de har krav på fra den offentlige helsetjenesten.»
Scheides kronikk vekket ingen offentlig debatt. Ingen medier fulgte opp saken. Forklaringen synes enkel: Helsesøster Scheide fokuserte først og fremst på mangelfull vaksine av barn. Da druknet informasjonen om at flere hundre barn i Oslo ikke får helsekontroll – og i tillegg slapp vi å ta stilling til at «de fleste er av utenlandsk opprinnelse». Akkurat sistnevnte bidrog helsesøsteren godt til selv, da hun påpekte at «de kommer til Norge med foreldre som søker eller har fått jobb her.» Det tilsier at disse «ukjente» barna har foreldre som er arbeidsinnvandrere, hvilket jeg tillater meg å betvile at helsestasjonene og Folkehelseinstituttet har oversikt over.
Videre påpeker hun at de resterende er «norskfødte barn, som tidligere har hatt kontakt med helsestasjonen, men som flytter ut av landet i perioder og unnlater å informere helsestasjonen når de flytter tilbake.» Men hvilken opprinnelse har disse barna? Vet man at de nevnte er barn av arbeidsinnvandrere, vet man også hvilke barn vi her snakker om. Men vel så viktig:
«En annen bekymring er at kanskje ingen ser eller vet hvordan disse barna har det. Hvem kan tale barnets sak om ikke barnets omsorgspersoner har kapasitet eller kompetanse til å se barnets behov og søke hjelp og råd når barnet trenger det?»
Å tale barns sak er å sikre dem et godt helsetilbud. Klarer ikke barnas omsorgspersoner å følge opp barna, er nettopp obligatoriske helsekontroller et treffende og viktig tiltak. For barnet.
Men det hjelper ikke hvis staten blir en medløper for barnets overgrep.
Omskjæring av guttebarn
«Jeg er sykepleier og jordmor. Og jeg er forbanna. Hvorfor er det lov å omskjære guttebarn?» nærmest brølte Camilla Olsen i en kronikk i Aftenposten 20. mars i år. Så ble det helt stille i mediene. Ingen fulgte opp. Verken journalister eller politikere. Brennbart stoff, må vite, for her går vi rett i religionsfrihets-fella.
Det er ikke religionen som trenger vår beskyttelse, understreker Olsen, til ingen nytte.
«I dag er det anslått at omskjæring er aktuelt for 2000 små gutter årlig. 2000 små gutter som blir utsatt for et unødvendig inngrep på grunn av foreldrenes overbevisning.
Før var det lov å slå barn og omskjære jentebarn på grunn av overbevisning. På dette området har samfunnet gått fremover – i dag er det dette forbudt. Vi tok avstand fra disse tradisjonene.
Hvorfor har vi ikke gjort det samme når det kommer til kutting i små guttebarn?
Her er det faktisk gått helt motsatt vei: I 2015 trådte en ny lov i kraft som sier at omskjæring av guttebarn det skal være en del av det offentlige helsevesenet.»
Camilla Olsen har all grunn til å være forbannet, spørsmålet er hvorfor ikke et flertall av Norges borgere hyler opp mot denne urettferdigheten som «noen», til alt overmål 2.000 forsvarsløse guttebarn årlig, utsettes for. Og hva gikk fullstendig galt for våre politikere når de bestemmer seg for at overgrepet skal legitimeres i det offentlige helsevesenet? Ja, selvsagt: religionsfriheten – til foreldrene/foresatte, vel og merke. Så kan Olsen argumentere med forskning på feltet, men som kjent er ikke forskningsresultater det som får gjennomslag for religiøse tradisjoner. Verre er det at det har smittet over på politikere. For det er som Olsen påpeker; kanskje kan omskjæring forhindre ett eller annet, men da på samme måte som at trekking av alle tennene beskytter mot karies.
«Jeg er oppdratt til å støtte de svakeste. Som yrkesutøver er jeg opplært til å være stemmen til de som ikke har en stemme. I denne saken er det ikke de religiøse grupperingene. Her er det barna som er de svakeste og stemmeløse!»
Høies blodige alter
Vi kan bare konstatere at helseminister Bent Høie (H) synes det var mer verdt å sikre videreføring av religiøse og kulturelle skikker, til tross for at man i dag har ervervet seg kunnskaper som tilsier at disse skikkene er like forkastelig som da kinesiske kvinner surret føttene for å forhindre vekst, enn å være en stemme for disse barna. «Et forbud mot noe som er så vanlig av religiøse eller kulturelle grunner vil ikke være til det beste for barna», fastslo Høie.
Det er blod på berøringsangstens alter.