Det ble i 2016 anmeldt nesten 7.100 seksuallovbrudd, herav over 2.200 voldtekter, hvilket tilsier over seks voldtekter per dag. Dette gir at det er 24 prosent flere anmeldte seksuallovbrudd enn i 2015 og 17 prosent flere voldtekter.
Sammenlikner vi med 2003 er økningen av anmeldte seksuallovbrudd på 113 prosent og anmeldte voldtekter på 89 prosent.
Voldtekter og voldtektsforsøk
Av de totalt 2.235 anmeldte voldtektene i 2016 er det 674 anmeldte voldtekter av barn under 14 år. Herav er 11 av voldtektene kategorisert som «grov».
Av de øvrige 1.504 anmeldte voldtektene i 2016, er 57 kategorisert som grov.
I tillegg følger 113 anmeldte voldtektsforsøk i 2016. Det er 38 prosent høyere enn i 2015, hvor antallet anmeldte voldtektsforsøk var 82 – men det var igjen det laveste antallet siden 2003. I perioden har antallet anmeldte voldtektsforsøk gjennomsnittlig ligget på 108 i året, høyest i 2011 med 138.
Dermed har Norge nådd en ny dyster rekord i antall anmeldte voldtekter og anmeldte voldtektsforsøk holder et rimelig høyt nivå. Da hjelper det lite at SSB forsøker å kvitre med «færre tyverier og narkotikalovbrudd». For ny rekord er det også når det gjelder anmeldte seksuelle handlinger og seksuelt krenkende atferd.
Seksuell handling og seksuelt krenkende atferd
Totalt i 2016 ble det anmeldt 4.844 seksuelle handlinger og seksuelt krenkende atferd. Det inkluderer de overnevnte 113 voldtektsforsøkene.
Det er anmeldt 1.503 tilfeller av seksuelt krenkende atferd hvorav 506 av tilfellene omhandler barn under 16 år, mens 1.309 anmeldelser gjelder seksuell handling, der hele 903 av anmeldelsene gjelder barn under 16 år. Videre er det anmeldt 400 tilfeller seksuell omgang med barn 14-15 år, 188 tilfeller av seksuell omgang mellom nærstående og 77 anmeldelser av seksuell omgang i overmaktsforhold.
Så følger 1.254 anmeldelser for annet eller uspesifisert seksuallovbrudd.
Og da har vi ikke sagt et ord om de sakene som ikke blir anmeldt. Som kjent så har seksuallovbrudd høye mørketall.
Det som er begredelig med denne statistikken er at den også forteller noe om politikernes og politiets prioritering.
Hvor er satsningen?
Et samfunn med lav kriminalitet har spesielt stor betydning for kvinner og barns levekår og frihet. For selv om kriminalitet rammer både kvinner og menn, er kvinner ofte spesielt utsatt for voldskriminalitet, og da særlig seksualkriminalitet. Stort sett alle siktede er menn, og stort sett alle ofre er kvinner og barn. Kriminalitetsutviklingen og samfunnets evne til å bekjempe kriminalitet er således avgjørende for å bedre kvinner og barns livsvilkår.
Spesielt i perioden 2006-2011 skapte voldtekter en rekke overskrifter i mediene. Blant annet ble det i 2011 påpekt at til tross for økning av voldtektssaker, så var antallet som jobbet med disse sakene stabil. I Aftenposten kunne vi lese at antallet voldtekter og voldtektsforsøk «har økt jevnt og trutt siden 1994», men at økningen ikke førte til tilstrekkelig satsing fra politiets side.
Terje Kristiansen, daværende leder ved volds- og sedelighetsseksjonen i Oslo, understreket at flere av sakene var blitt mer krevende, og «at det er et veldig press på dette saksfeltet nå.» Det kom også frem at seksjonen var under omorganisering, der det var foreslått 18 nye stillinger, brorparten av dem til drapsetterforskning. Politiadvokat Haaheim var imidlertid ikke imponert:
– Det nytter ikke å styrke etterforskersiden når man ikke samtidig styrker påtalesiden. Det blir bare å skape en ny propp i systemet, sier han.
Men det skjedde noe annet interessant i Oslo på denne tiden. Også antallet ran økte, spesielt lommetyverier, og det ble diskutert om vi sto overfor en ransbølge. Det var legitimt å diskutere, noe det aldri har vært for en voldtektsbølge. Mens politiet dempet ned voldtektsproblematikken, satte de inn en offensiv mot lommetyverier. Hos NRK (4. juli 2014) kunne vi lese følgende:
«Oslo-politiet forklarer nedgangen med lommetyverigruppen som ble opprettet 1. august 2012, som nå består av 21 personer.
– Jeg vil si at den fremste grunnen er politiets målrettede innsats mot lommetyveriproblematikken. Innsatsgruppen vår har som hovedoppgave å ta lommetyver, sier Roar Kvassheim, leder for innsatsgruppen for lommetyveri i Oslo politidistrikt, til NRK.
Hva forteller dette oss? Jo, at man høster resultater etter innsats. Det ble økt risiko for å bli tatt for ran i Oslo, som for øvrig var dominert av statsborgere fra Romania. Kvassheim fikk for øvrig støtte for sitt syn hos visepolitimesteren i Oslo, Roger Andresen, som heller ikke gikk av veien for å fastslå at nedgangen skyldes en målbevisst og kunnskapsstyrt innsats fra politiet.
– Det viktigste for oss er å gjøre oppdagelsesrisikoen så stor at lommetyvene velger andre steder. De signalene vi får, tyder på det. Nå har vi en omvendt utvikling i Oslo enn det mange europeiske hovedsteder opplever. Mens lommetyverier øker i andre europeiske byer, har vi hatt en sterk nedgang i Oslo, sier Andersen.
Til spørsmålet om hvorfor Oslo-politiet prioriterer lommetyveri, svarer Andersen følgende:
– Vi bruker mye ressurser på alvorligere kriminalitetstyper også. Men vi var veldig klare på at den type kriminalitet som rammer folk flest og som skaper så stor utrygghet, skal prioriteres. Det samme gjelder for boliginnbrudd og ran, sier han.
La oss så spørre: Men ikke når det gjelder voldtekter?
For fortsatt skryter politiet av sin ransgruppe, og den nye justisministeren Per-Willy Amundsen (FrP) sier til TV2 at han er fornøyd.
Men når det gjelder voldtekter hører vi ikke noe om spesiell «målbevisst og kunnskapsstyrt innsats». Ei heller snakkes det om at politiet har gjort seg bedre kjent med problematikken eller satt inn direkte tiltak inn mot kjerneproblemene. Unntaket kan i så måte være seksuelle krenkelser via internett, men det gjenstår fortsatt en betydelig innsats for å bekjempe seksualkriminaliteten som ikke har noe med internett å gjøre.
Utviklingen ser heller ut til å gå motsatt vei. I fjor høst fjernet Politihøgskolen fordypningsfag i voldtekt. Lederen for landets største etterforskningsgruppe på seksualforbrytelser, Kari-Janne Lid i Oslopolitiet, uttalte til TV2.no at hun er kritisk til avgjørelsen.
Oslopolitiets satsing på lommetyverier, boliginnbrudd og ran har mye til felles med det som kalles «hot spot policing», det vil si å konsentrere politiinnsatsen i de områdene som har hyppigst forekomst av kriminalitet. Vårt forslag er at den politiske ledelse og politiledelsen vurderer CompStat-prosessen, det vil si å møte virkeligheten med:
1) Vit hva som skjer,
2) ha en plan,
3) handle raskt, og
4) hvis det virker, gjør mer. Virker det ikke, gjør noe annet.