Fribyen Drøbak huser den forfulgte og prisbelønte avistegneren Arifur Rahman. I hjemlandet Bangladesh ble han forfulgt, fengslet og torturert for sine tegninger, men i 2010 ble han den første avistegneren som fikk fribyopphold i Drøbak kommune. Rahman er sterkt engasjert for kvinners rettigheter og har stått bak en rekke utstillinger.
En av tegningene som ble revet ned. Skjermbilde fra Amta.
1. mars ble han invitert av flykningetjenesten i kommunen til å holde en utstilling for nyankomne asylsøkere. Midt under arrangementet rev en syrisk mann ned noen av Rahmans tegninger fra veggen og tok dem med seg. Mannen skal ha oppført seg truende og opplyst at han anså tegningene som blasfemiske. Ingen grep inn på stedet. I følge støttespiller Stefan Docksjö ble fire av totalt 25 bilder revet ned og stjålet, og bare to av dem er levert tilbake.
Oppdatering 24. mars 2017: I den opprinnelige setningen: «I følge støttespiller Stefan Docksjö ble totalt fire av 25 bilder revet ned og stjålet, og bare to av dem er levert tilbake», kom det visst ikke godt nok frem at det ble revet ned fire av totalt 25 bilder. Av de fire som ble revet ned/stjålet, er to tilbakelevert.
Rahman forteller at to andre personer sto utenfor lokalet og så på ham gjennom vinduet. Tegneren fikk inntrykk av at de hadde tilknytning til gjerningspersonen og oppfattet situasjonen som svært skremmende. Nå føler han seg ikke lenger trygg i Drøbak.
– Jeg opplever det religiøst motiverte tyveriet av mine utstillingstegninger som et hardt slag mot hjertet, sier han. – Hva blir det neste? Er det jeg som blir målet da? Kan jeg fortsette å være trygg her i Drøbak når kommunens ansatte lar tyveriet skje uten å gripe inn? Og hvorfor måtte det gå to hele dager før jeg i det hele tatt fikk en telefon etter det som skjedde? Og det først etter at jeg hadde alarmert mine venner her i byen?
Friby-kommunens solidaritet kan han imidlertid se langt etter. Rahman opplever at kommunens ansatte bagatelliserer hendelsen, hvilket har forsterket frykten han nå føler. Kommunalt ansatte frarådet også Rahman å anmelde forholdet og har generelt forsøkt å legge lokk på saken. Argumentene går på hensyn til gjerningsmannens fremtid i Norge og at en anmeldelse kan gå «utover folks syn på alle nye flyktninger i kommunen». Situasjonen er paradoksal, skriver Fardin Roostami:
Det er et paradoks at representanter for kommunen som har vedtatt at Drøbak skal være en friby for forfulgte avistegnere, råder Arifur Rahman til å holde tyst. Som selvoppnevnt friby bør Drøbak være sitt ansvar bevisst, og verne om prinsippet om ytringsfrihet generelt, og om avistegnerne de huser spesielt. Det er en stor og viktig oppgave byen har påtatt seg.
Man kan riktignok velge dialog og håpe at saken er løst med en alvorlig samtale, et unnskyld og tilbakelevering av tegningene, men vi må forstå at de som har gjort forsvar av ytringsfriheten til en livsoppgave, lever i en annen verden enn oss andre. Arifur Rahman har opplevd på kroppen hva slik aktivitet kan medføre, og vi må ta hans frykt på alvor.
Rahman er ikke den eneste kommunens representanter har forsøkt å få til å tie stille om saken. Da en støttespiller av Rahman skrev om den religiøst motiverte hendelsen på Facebook, ga flere kommunalt ansatte uttrykk for at saken ikke hadde noe i sosiale medier å gjøre og at dette ikke måtte gjøres til noen «stor sak», skriver Jon Magnus, Helge Gert Simonsen, Jan Kåre Øyen og Stefan Docksjø:
Det er ikke måte på hvor stolte vi er av «fribyen» Drøbak og Avistegnerhuset, der demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet har vært i fokus hver gang terroren har rammet kunsten – og kunstnerne. Nå opplever vi det sørgelige – og det truende – at kommunens flyktningeansatte har forsøkt å kneble de som vil komme til bunns i denne saken, og debattere den.
– Drøbak er en liten by, og vi vil ikke at noen skal rammes og henges ut. Du må ikke skrive om dette. Hvem har fortalt deg dette? Hvordan er dette kommet ut? har noen av kommunens ansatte sagt til et par av oss. En av kommunens ledere har sågar uttalt at «slike saker ikke hører hjemme på facebook».
– Javel? Så et anslag mot ytringsfriheten og demokratiet på en vegg i fribyen Drøbak skal altså feies under teppet, og ikke snakkes om, av frykt for hat- og rasismekonsekvenser? Og hvis man ikke skal kunne debattere prinsipielt viktige saker på ulike medieplattformer, hvor skal man da debattere det?
Kanskje noen burde lære noe av dette? Et problem løses ikke ved å hysje det ned, eller ved å snu seg vekk. Det kan kun løses ved å snakke om det.
Avistegnere og ytringsfrihetsorganisasjoner i hele Norge har derimot vist solidaritet og oppfordret Rahman til å anmelde forholdet, hovedsakelig for at politiet skal være «informert, og oppdatert på eventuelle framtidige trusler i visse miljøer.» Anmeldelsen ble levert på torsdag denne uken.
Redaktør Felicia Øystå i lokalavisen Akershus Amtstidende (Amta) tar selvkritikk for at avisen innledningsvis lot være å formidle kjensgjerningene.
Det er flaut for en redaktør når hun oppdager at hun ikke har utført sin gjerning slik avisen har forpliktet seg til. Amta begikk en gedigen skivebom som rammer den viktigste kjerneverdien i vårt samfunn, nemlig ytringsfriheten. Det skjedde da vi tirsdag omtalte hendelsen som skjedde på Vimpelfabrikken der hele byens avistegner Arifur Rahman opplevde et overtramp. Ytringsfriheten ble med det også tråkket på. Mange av oss er stolte over statusen Drøbak har som friby. Det er et stort ansvar, men også et privilegium fordi vår kommune blir et symbol på ytringsfriheten.
Avisen bringer nå hele historien og alle detaljene, men opplyser at «flere har forsøkt å stoppe både Amta og andre fra å snakke høyt om dette». Det er ingen tvil om at «flere» er å finne blant kommunens representanter, for Øystå skriver videre at Amta ikke er ute etter å finne syndebukker, men at «kommunen skal lære av sine feil».
Vi vil understreke at vi ikke var til stede under hendelsen, men vi ønsker å poengtere tre ting som vi må snakke åpent om. Det første er den aktuelle hendelsen, hvor Arfurs tegninger ikke bare blir tatt ned fra veggen i affekt, men hvor flyktningen som reagerte faktisk tok med seg tegningene. Hvorfor var det ingen som stoppet ham? Det andre er kommunens håndtering av saken etter dette. Rahman blir ikke kontaktet av kommunen, men bruker sitt eget nettverk til å komme til bunns i dette. Hvordan kan kommunen glippe på noe så åpenbart som at det er Arifur som er offeret i denne saken? Og til sist, som for å gjøre saken verst, kommunalt ansatte ytrer på Facebook at dette ikke er noe som skal gjøres til en stor sak. Hva slags friby er det, spør vi.
Øystå understreker at hendelsen ikke må føre til forhåndsdømming av flyktninger på generell basis og mener at redsel for å «skape fremmedfrykt» kan ha vært motivet for kommunens kritikkverdige håndtering. Det er likevel ikke gangbart, avslutter hun:
Vi kan ikke tolerere å ha et samfunn hvor sannheten uteblir og man glatter over for å male et bilde som passer inn i hvordan vi ønsker at samfunnet skal være.