Forførende statistikk og kravet om mer politi

Anders Magnus i NRK har i flere reportasjer over tid vist at han ikke går på akkord med sin integritet som journalist. All den tid vi har en negativ utvikling i Norge med gjengkriminalitet, setter han søkelyset på det, uavhengig om utviklingen også kan relateres til «våre nye landsmenn».

Den berøringsangsten som over tid har preget – og fortsatt preger – politikere og sentrale aktører, ikke minst politiet, er i ferd med å bli innhentet av virkeligheten. Mens politiet i felten, som ser galskapen utvikle seg hver dag, fortviler over situasjonen, så prøver politiledelsen så langt det lar seg gjøre å pynte på resultatene.

Ukentlig, ja om ikke tilnærmet daglig, rapporterer politikilder til oss. En gjenganger er fortvilelsen for kriminalitetsstatistikken.

– Du må, absolutt må, være politiker eller multikultiromantiker for å tro at kriminaliteten i Oslo går ned, sier en politikilde i Oslo til oss, og legger til en lite flatterende vurdering av analytikerne:

– Oslopolitiets analyseavdelingen, den såkalte strategisk stab, er kjerringer som svermer for multikulturen, de er sosionomer, sosiologer eller hva det nå er, men de aner absolutt ingenting om politifaglig arbeid.

Forførende statistikk

Enhver etat, også politiet, vil gjerne fremstå som dyktige, resultatorienterte og pliktoppfyllende. Den store stygge ulven i rommet heter «målstyring» ivaretatt gjennom den såkalte styringsdialogen. Politiet styrer etter de mål som regjeringen fastsetter, og nå står beredskap, nærpoliti(-reformen), responstid og vold i nære relasjoner høyt på agendaen. Samtidig er selvsagt (en generell) nedgang i kriminalitet et godt skussmål for politiets ledelse og for den til enhver tid sittende regjering.

Men det er mange måter å pynte på statistikk på. Da SSB nylig kom med statistikk over anmeldte lovbrudd 2015-2016 var det under overskriften «Færre tyverier og narkotikalovbrudd», mens økningen i anmeldte seksuallovbrudd og voldtekter ikke ble løftet frem. Politikilder fnyser både av færre tyverier og færre narkotikalovbrudd, og forklarer det med politiets styrkede innsats mot tyverier (egen ransgruppe), som selvsagt igjen går på bekostning av annen kriminalitet. For narkotikalovbrudd handler det om hva politiet foretar seg.

– Det er jo ikke akkurat slik at folk kommer slentrende til politiet og forteller om at de har begått narkobrudd. Politiet må faktisk avdekke og forfølge slike lovbrudd.

Så har du den tilbakevendende diskusjonen om overrepresentasjon i kriminalitet, den som vi ikke engang skal få tall på – fordi noen har bestemt at «det har lite med saken å gjøre».

Et annet eksempel. Det har åpenbart vært en prioritert oppgave å bevise at selv med høy befolkningsvekst (grunnet innvandring, men det sies ikke så ofte) så går kriminaliteten ned. Ikke minst gjelder det belastende områder i Oslo, områder som nettopp kjennetegnes av høy innvandrertetthet – uten at det skal telle som annet enn positivt. Så hvordan få tallene ned? Jo, da kan det for eksempel foretas en omorganisering av måten statistikken føres på. Enten kan en føre statistikken på den kriminelles bosted eller så kan en føre det på det aktuelle stedet hvor kriminaliteten utføres. Slik kan kriminalitetsbildet gis et nytt ansikt. Var det slik politiet fikk kriminalitetsstatistikken til å vise nedgang i Groruddalen?

Eller om utrykningspolitiet (UP) ble lagt ned i morgen og ikke en eneste fartskontroll ble gjennomført, så kunne overskriften være «Ingen kjører for fort i Norge». Den registrerte kriminaliteten er bare en liten andel av kriminalitetsbilde.

Heller er det ikke slik at kriminalitetsbildet kan dokumenteres av egne erfaringer. Selv har jeg jobbet som lærer i Groruddalen og bodd over 25 år på Oslo øst, hvilket ikke tilsier at jeg kan slå i bordet med hvor flott eller fælt det var. Forsøket på å dreie fokus vekk fra en vanskelig problematikken til seg selv, slår stort sett tilbake på en selv.

Boomerrang

Magnus sin lørdagsreportasje ble i Vårt Oslo presentert under overskriften «NRK-reportasje om skummel kriminalitet i Oslo øst skaper sterke reaksjoner». Her får vi vite at den kjente forfatteren og journalisten Adel Khan Farooq (som neppe mange har hørt om) er sterkt kritisk til NRKs «fortelling». Han forteller at han – som «ekspert» – ble spurt om han kunne si ordene «det er svenske tilstander i Oslo», noe han ikke mener, men som han legger til «de fant visst en annen som kunne si de ordene». Farooqs konklusjon er at NRK jobber etter en forhåndsbestemt teori, mens han mener at kriminaliteten i Oslo lav og at NRK lager et skremselsbilde.

Farooq blir et sannhetsvitne for «lav kriminalitet», i tillegg til at han fremsetter grove beskyldninger mot NRKs metoder, en fremgangsmåte Anders Magnus blankt avviser. Det er ikke vanskelig å tro Magnus her. For er det noe journalister har lært, så er det at dette feltet er så (politisk) betent at ett feilsteg raskt fører til at en legges på den offentlige slakterbenken.

Reportasjen i Vårt Oslo preges for øvrig nettopp av det som NRK beskyldes for, en forhåndsbestemt teori. Den viser til en rapport fra Oslopolitiet (strategisk stab) som avviser at parallellsamfunn er et «nyttig eller dekkende begrep for politiet» og at «sosiale ulikheter er viktigere enn etnisitet». Parallellsamfunn kan være så mangt, men hvis politiet ønsker å bortforklare bostedssegregering i Oslo har de et uoverkommelig problem. Så kan det være at sosiale ulikheter er viktigere enn etnisitet, men da gjelder det å spørre hva som skaper sosiale ulikheter (men det er vist bare viktig når vi snakker barnefattigdom). I tillegg viser Vårt Oslo til til en rapport som forteller om de «laveste antall anmeldelser på 14 år» i Oslo. Politikilder forteller oss at det ikke bør overraske noen at anmeldelser går ned. Politiets mange henleggelser fører til at mange ikke bryr seg om å anmelde. I tillegg har mulige represalier fra kriminelle ved anmeldelse økt og blitt grovere. Mange tør derfor ikke anmelde.

Denne blinde troen på tall og analyser fra politiet er nesten rørende, noe Magnus kommer inn på når han sier vi må huske at det er mye kriminalitet som skjer uten at det dekkes i noen som helst statistikk. Politiets statistikk kan således bli en boomerang.

Reelle problemer

Pyntet statistikk er ikke alltid det beste å slå i bordet med hvis en må bevise økt ressursbehov. Men åpenbart eksisterer det informasjon både over og under bordet. Da justisminister Per-Willy Amundsen (FrP) ble konfrontert med gjengkriminaliteten i deler av Oslo som NRK avdekket, svarte han med at han allerede kjente til at denne kriminaliteten «er verre enn på lenge».

Ja ha, så det går altså ikke så bra som statistikken ønsker å fortelle oss? Har justisdepartementet annen statistikk enn den som er offentlig tilgjengelig? Eller er politiets erfaringer noe annet enn statistikken tilsier?

Amundsen påpeker til NRK at vi ikke skal få «svenske tilstander» i Norge, da Sverige for sent har diskutert de reelle problemene.

Hva er så de reelle problemene i Norge? Det skal offentligheten ikke få vite, verken fra Regjeringen eller politiets tall?

Mer politi

Det er også interessant at ulike representanter fra de aktuelle bydelene avviser det kriminalitetsbilde som NRK trekker opp, mens de samtidig etterlyser mer politi. Og mer ressurser til barnevern og ungdomsarbeid.

Hvis politiets analyser og tallenes tale er at det ikke finnes noe parallellsamfunn og at kriminaliteten i Oslo går ned, da er det vel heller ingen grunn til forsterket innsats.

Men justisministeren «leverer». Jo visst, politiet i Oslo skal styrkes. Men den samme justisminister kunne med fordel pekt på at hadde man tatt utviklingen over tid i Oslo (og andre steder) på alvor, vært ærlig på de utfordringer man har stått overfor, synliggjort og begrunnet prioriteringer, samt retter mer oppmerksomhet mot den uregistrerte kriminaliteten, så hadde kanskje det vært litt mindre «svenske tilstander». Og kanskje de politiske prioriteringene hadde vært mer treffende.