Valget i Nederland førte til at høyrepopulisten Geert Wilders’ parti «bare» ble nest størst med 13,1 prosent stemmer. Politikere og medier pustet lettet ut. Wilders faktiske fremgang sies det ikke så mye om, ei heller at det nederlandske arbeiderpartiet PvDA ble massakrert, fra 25 til 6 prosent. Mark Ruttes liberalkonservative parti VVD ble det største med 21,3 prosent.
Wilders’ metode
Statsminister Ruttes vinnerkonsept har vært Wilders’ metode, og innvandringspolitisk har han nærmest hørtes ut som Wilders´ekko. Forskjellen er at Wilders har stått for sitt syn siden han startet Frihetspartiet og betalt en høy pris for det: Mannen har i praksis ingen bevegelsesfrihet i det frie, tolerante Europa. Han lever med dødstrusler og bevoktes døgnet rundt.
Rutte har derimot bare fulgt på i takt med stemningsskiftet i den nederlandske – som den europeiske – befolkningen. Man kan si hva man vil om Wilders, og for så vidt Ruttes, retorikk, men noe av det som skremmer folk mest i en urolig og sosialt omveltende tid, er inntrykket av at landets ledelse ikke er styringsdyktige. At den politiske ledelsen ikke kan, vil eller tør ta fatt i reelle problemstillinger. Da vender folk seg til dem de tror, eller aller helst håper, kan, vil og tør.
Valgresultatet i Nederland kan uansett ikke tolkes som noen oppslutning til en fortsatt innvandringsliberal linje. Det demonstreres av at det nederlandske arbeiderpartiet ble slaktet, noe som også rammer Arbeiderpartiet (Ap) i Norge. Siste måling for Ap viser et kraftig fall. Det er også vanskelig å stole på det innvandringsliberale Høyre – som attpåtil har de uansvarlige lekepartiene Krf og Venstre på slep. Ap har vært mer pragmatisk i innvandringsspørsmålet, men de har latt humla suse i alt for lang tid. De etablerte politiske partiene må slutte å snakke som om det fortsatt var 1989 og slutte med en innvandringspolitikk fra verden av i går.
Sjokkbølger
– Hadde Wilders Frihetsparti blitt landets største ville det sendt sjokkbølger gjennom Europa. Det ville tjent som en bekreftelse på en høyrepopulistisk vind øker i styrke, kort tid før de kritisk viktige valgene i Frankrike og Tyskland, skriver for eksempel utenrikskommentator i VG, Per Olav Ødegaard.
Ødegaards analyse, som de flestes, hviler på forutsetningen om at de «høyrepopulistiske vindene» skyldes at velgerne enten selv er høyrepopulister eller de lar seg lokke av høyrepopulistenes sirenesang.
Er denne forutsetningen feil ryker også analysene. Og det er gode grunner til å tro at forutsetningen den politiske, akademiske og mediale klassen opererer med er feilaktig.
Eget ståsted
Først litt om eget ståsted og det tilbakevendende spørsmål om mine politiske preferanser. Jeg er sosialdemokrat. Jeg tror oppriktig på velferdsstaten og jeg tror på demokratiet, rettsstaten, ytringsfrihet, likestilling, likeverd, prinsippet om at alle er like for loven, religionsfrihet, arbeidstakeres rettigheter, fagbevegelser (selv om en mindre politisert variant hadde gjort seg), ordensmakten, solidaritet, beskyttelse av seksuelle, etniske og religiøse minoriteter, beskatning og egenbetaling etter evne, å gjøre sin plikt og kreve sin rett, dugnadsånd, sammenhengskraft og bærekraft.
I tillegg er jeg for en viss innvandring, asylinstituttet slik det opprinnelig var ment og mener at kulturutveksling generelt er av det gode. Jeg tror også på menneskerettigheter – de som er basert på sunn fornuft og realitetene på bakken, ikke på en menneskeart som ikke finnes og forankret i halvreligiøse, ideologiske skrivebordsteorier.
Av person er jeg mer pragmatisk enn ideologisk. Derfor er jeg naturlig hjemmehørende i – det som en gang var – Det kongelige norske, pragmatiske Arbeiderparti.
Men mest av alt tror jeg på nasjonalstaten. For det er den som har lykkes med å levere og beskytte alle de overnevnte godene – som slett ikke er noen selvfølge. De er kjempet frem, både ved hardt arbeid og betydelig blodsutgydelse. Derfor må nasjonalstaten bevares som den garantisten den er for disse rettighetene. Jeg har ingen tro på en grenseløs verden eller en stor, internasjonal form for sentralmakt.
Men nå gaper Europa over mer enn vi kan svelge.
Innvandring og absorberingsevne
Nær sagt samtlige meningsmålinger og studier bekrefter at Europa ønsker begrensninger både i innvandring og islam. Mange støtter en innvandring vi kan håndtere og absorbere, men ingenting tyder på at vi er i stand til det med det innvandringsvolumet og – tempoet vi har hatt de siste tiårene.
Befolkningsprognoser viser også at innvandringen vil øke betraktelig i årene som kommer hvis ingenting blir gjort.
Det er lov å være glad i landet sitt, og det er lov å ønske at det ikke skal forvandles til noe ugjenkjennelig. Jeg er ikke religiøs, riktignok liker jeg visse kirkelige kulturhistoriske tradisjoner, men hva kristne innerst inne tror og føler forholder jeg meg ikke til i hverdagen. Enda mindre vil jeg forholde meg til islamske religiøse eller kulturelle normer som er meg totalt fremmed, og som i mange tilfeller frontkolliderer med alt et moderne samfunn er tuftet på. Hva den enkelte muslim føler, tror og praktiserer i egen privatsfære og menighet er helt og holdent deres sak – med mindre det strider mot norsk lov og/eller får negative konsekvenser for tredjepart, som f.eks. tvangsekteskap – så lenge det ikke blir forsøkt påtvunget andre.
Nei til islam i styre og stell
Jeg vil motsette meg ethvert fremstøt for «islamsk» påvirkning på styre og stell eller i det offentlige rom. Tilstanden, ikke minst toleransenivået for enhver annerledestenkende, i minst 57 land illustrerer hvorfor. Det hevdes dog at det islamske styret i Al-Andalus var supertolerant i forhold til det da katolske Europa, hvilket neppe skulle så mye til, og det er godt mulig. Men det var altså i perioden 711-1492; vi lever i 2017 og situasjonen er den omvendte.
Det er for øvrig helt legitimt for Europas konservative muslimer å kjempe demokratisk for at deres visjon for samfunnet skal realiseres. Mener de at islamske religiøse eller kulturelle påbud og forbud er av det gode, er det akseptabelt å kjempe for å implementerer disse idealene. Det skjer da også daglig, som kampen for å få hijab, bønnerom og kjønnssegregring inn her, der og alle steder. De – og vi – skal bare være klar over at det er like legitimt å kjempe demokratisk imot.
Klanmentalitet og reaksjonært kvinnesyn
Innvandringen har også medført klanmentalitet og et reaksjonært kvinnesyn, som er en trussel mot rettsstaten og prinsippet om likhet for loven, likestilling og ikke minst kvinners bevegelsesfrihet.
Fra politikere lyder den samme gamle visen om integreringstiltak. Den har jeg ikke noen tro på lenger. Ting tar tid; det bør være nok å minne om at det har tatt minst tusen års bevisst arbeid for å kvitte oss med vår egen klanmentalitet, men vi trenger ikke se lenger til debatten om etniske nordmenn for å bli klar over at den fortsatt gjør seg gjeldende. Så at innvandrere fra klansamfunn i stort skal legge fra seg en tusenårig nedarvet samfunnsinnretning, sedvane og mentalitet tidsnok til at den nåværende innvandringen og integreringen kan komme på rett kjøl, samtidig som vi fortsatt tar inn like mange hvert år som vi nå gjør, er en utopi.
Grupper på noen tusen, sikkert noen titusener også, med antidemokratiske, antiliberale og klanorienterte mennesker fra patriarkalske kulturer, kan et moderne demokrati kanskje tåle. Men hundretusenvis, og antallet øker jevnt og trutt, truer selv et robust demokrati.
Europas befolkning øker hovedsakelig på grunn av innvandring fra Midtøsten, Asia og Afrika og deres fødselsrater. Det er de samme gruppene hvor integreringen går trått. De som ikke klarer seg så godt i vår del av verden, og det selv om de er i minoritet, utgjør likefullt et betydelig antall. Hva vil skje med samfunnet hvis eller når store, uintegrerte grupper med kollektivistiske verdier som strider mot det liberale, individbaserte demokratiets blir store nok til å få reell politisk innflytelse? Dette spørsmålet bekymrer åpenbart flere enn meg.
Simplisme
Europas politiske ledelse pusler bare med kortsiktige tiltak, som ikke er bærekraftige og ikke løser noen verdens ting på sikt. Situasjonen de har manøvrert oss inn i, har økt folks utrygghet og dermed banet veien for omfattende sosial uro litt lenger frem i løypa.
Skiftende europeiske regjeringer har tilsynelatende valgt å styre etter det simplistiske prinsippet om at «kjennskap gir vennskap», uten å ta høyde for at kjennskap også kan resultere i gjensidig, genuin antipati. I den grad Europas myndigheter har lagt merke til at det siste, har man like systematisk unngått reelle debatter om den førte politikk på området.
«Fremmedfrykt» er en temmelig mangelfull forklaringsmodell. Europeere har aldri levd så tett på muslimer i så stort antall noen gang – og omvendt – og spenningene har bare økt. Det er rett og slett farlig å føre politikk basert på et forenklet og rosenrødt syn på menneskelig atferd.
Derfor mener jeg at innvandringen fra særlig islamske samfunn, som erfaringsmessig har størst problemer med å integrere seg, bør bringes ned på et minimum eller stanses. Det mener faktisk et flertall i dagens Europa.
Foreldet skillelinje
Innvandrings-, integrerings- og islamspørsmålet splitter de aller fleste politiske partier og leire. Det viser meningsmålinger og det kan observeres i debatten. For å ta to tilfeldige eksempler: SVs dyktige Andreas C. Halse og den upåklagelig venstreorienterte Espen Goffeng er to debattanter som i stor grad ser de samme problemene som HRS gjør. Er de da høyrepopulister midt oppe i alle sine venstrekredensialer?
Splitter partier og leire gjør også holdningene til EU. EU-motstand blir for tiden utlagt som en høyrepopulistisk greie, men selv EU-tilhengerne ser at innvandringen har sine problemer. På innvandrings-, islam- og EU-feltet finnes det ikke noe høyre og venstre. I nåtidens største politiske konflikter er høyre-venstre-aksen en like falsk som foreldet skillelinje.
Velgeratferd
Hvis ingen av de etablerte partiene formulerer bekymringene man har, forstår dem, deler dem og foreslår målrettede løsninger, ser man seg om etter andre. For Nederlands vedkommende er denne andre tydeligvis Wilders; han er i praksis et ettsaksparti. Er saken viktig nok for velgere – og det er den for mange når det gjelder noe så grunnleggende som innvandring – så vinner partiet frem. Innvandring er europeere flests primære bekymring, samtidig som den påvirker absolutt alle andre politikkområder.
Er dette høyrepopulistisk eller er det normal velgeratferd i et demokrati?
Artikkelen er en forkortet versjon av Kanskje det er på tide å innse at det ikke dreier seg om høyrepopulisme…? (16/3)