Mediehusene VG, Dagbladet og NRK har inngått et samarbeid om tjenesten Faktisk, som skal «motvirke feilinformasjon, enten den er bevisst eller utilsiktet, ved å faktasjekke det offentlige ordskiftet og avdekke falske nyheter.»
Ansvarlig redaktør for prosjektet blir Dagbladets SKUP-vinner Kristoffer Egeberg.
– Vi skal faktasjekke det politiske ordskiftet. Vi skal faktasjekke også mediene. Vi skal faktasjekke påstander, poster og saker i sosiale medier, spesielt de postene og sakene som trender. Vi skal faktasjekke debatter og kommentarer som får stor oppmerksomhet. Og vi skal også avdekke falske nyheter, sier han under dagens pressekonferanse.
SKUP (Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse) er forresten stiftelsen hvis styremedlem var ansvarlig for den famøse Romkvinne-reportasjen – en av NRKs største skandaler – i 2013, nestleder måtte trekke seg etter plagiat og juks i 2015, og sekretariatsleder måtte gå etter underslag i 2016.
Men nok om det.
Fritt Ord, Stiftelsen Tinius, Dagbladets Stiftelse og NRK skal bla opp åtte millioner for å sikre oppstarten av det VG- og Dagbladeide aksjeselskapet. Man skal visst også granske seg selv. Men nå er det vel egentlig sånn at faktagransking, kildekritikk og objektivitet i utgangspunktet er en del av journalistutdanningen?
La oss først se litt på reklamen fra et par tilbydere (mine uth.):
Universitetet i Stavanger:
Journalister skal som den fjerde statsmakt formidle virkeligheten med et kritisk blikk, og til enhver tid utøve en vaktbikkje-funksjon. Som journalist må du ha god kunnskap om samfunnet og kompetanse til å analysere hendelser og utviklingstrekk. Dette er viktig for å avdekke maktkritisk informasjon, noe som kan bidra til at alle aktivt kan delta i samfunnsdebatten og den demokratiske utviklingen.
En annen viktig forutsetning for å bli en dyktig journalist er evnen til objektivitet og refleksjon rundt eget arbeid.
Utdanning.no:
Journalisttittelen er ikke beskyttet, og hvem som helst kan kalle seg journalist. Journalistrollen er knyttet opp mot etiske og juridiske retningslinjer, som blant annet er nedfelt i Vær Varsom-plakaten. Språket og fremstillingen av en sak bør tilpasses i henhold til denne. Å se en sak fra flere sider, stille kritiske spørsmål og beskytte sine kilder, er noen av de viktigste journalistiske prinsippene.
De har i så fall ikke lykkes med å utdanne journalister i tråd med dette, og kvitteringen er da også denne: En undersøkelse fra Reuters viser at bare 46 prosent stoler på nyheter. En av tre har ikke tillit til at mediene belyser saker fra flere sider. Tilliten til journalister er på små 32 prosent.
Ingen naturkatastrofe
En så utbredt mistillit kommer ikke over natten, og den rammer ikke tilfeldig. Har redaktører og journalister i de etablerte medier gitt offentlig uttrykk for at de ser sin egen medvirkning til situasjonen? Ikke det jeg har sett. I stedet peker de på en rekke ytre årsaker og fastholder at de minsanten leverer god, kritisk og balansert journalistikk.
Det kan hende de gjør det på mange områder, men på det ene området som bekymrer folk flest mest, innvandringen, er de ikke engang i nærheten. I tillegg mangler det en del på det mangfoldet pressestøtten skal garantere, for landets største medier er forbausende like hva meningsjournalistikk angår.
Det har folk oppfattet for lengst, ikke minst fordi det er et større nyhetstilbud og fordi internett har gjort det mulig å korrigere de etablerte medienes fremstilling.
Det skal altså VG, NRK og Dagbladet kontre ved å faktagranske seg selv og andre. Hvorfor de vil granske seg selv i ettertid når de heller bare kunne gjøre det i forkant, for deretter å levere skikkelig, gjennomarbeidet journalistikk, kan man jo bare lure på. Men hvordan står det til på den fronten og hvordan takler de kritikk? Vi får ta en kikk på noen få rullebladsflekker.
VG
I februar kom den i pressekretser alminnelig forhatte president Donald Trump til å komme med noen heller upresise påstander om Sverige. Norsk presse kastet seg over, og VGs Nora Evensmo Hvistendal, Runa Røed, Amund Bakke Foss og Silje Løvstad Thjømøe ga seg til å «sjekke bakgrunnen for påstandene.»
I rapporten over anmeldte forhold i 2015 står det: «Kategoriene for anmeldte lovbrudd som minsket mest i antall i 2015 var vinningsforbrytelser, seksualforbrytelser og trafikkforbrytelser».
• I 2015 opplevde Sverige det laveste antallet anmeldte voldtekter i perioden 2010 til 2015.
• Det ble også meldt om færre seksualforbrytelser i 2015 enn året før, der tallet er 18.057 mot 20.326 anmeldelser i 2014. Sistnevnte er for øvrig rekordår i statistikken.
Jaha, ja. Men måneden før ble altså Brottsförebyggande rådets (BRÅ) Nasjonale Trygghetsundersøkelse publisert, og den viser en voldsom økning i seksualforbrytelser. 1,7 prosent av befolkningen – 3 prosent av kvinnene – oppgir at de har blitt utsatt for en seksualforbrytelse i 2015, mot 1 prosent i 2014. Av disse faller 29 prosent i kategorien grove («forsøk på eller fullbyrdet seksuell tvang eller voldtekt»). Dette tilsvarer 140.000 seksualforbrytelser av denne alvorlighetsgraden i 2015, mot 97 000 i 2014 (side 51 i rapporten). VGs fire faktagranskere gikk tydeligvis glipp av denne rapporten, enda så mye oppmerksomhet den fikk i Sverige.
Videre:
Påstand: Statistikken er klar på hvem som er forbryterne; innvandrerne.
Dette sier svensk politi: Det finnes ikke statistikk på hvilken etnisk bakgrunn forbrytere har.
Ja, det sier jammen politiet i det statistikkforskrekkede Sverige, men når ble det vanlig for gravende journalister å ta enhver uttalelse for god fisk?
Vi vet nemlig dette: det finnes offisiell statistikk som viser at ikke-vestlige innvandrere – som regel asylsøkere og deres etterkommere – er klart overrepresentert på kriminalstatistikkene. Og det er særlig på området volds- og seksualforbrytelser de utmerker seg. Rapporten er fra 2005, utført av BRÅ og viser samme bilde som i Norge og Danmark.
Men siden det ikke finnes oppdatert statistikk, så har det kanskje forandret seg, slik at politiet har sine ord i behold? Neppe. Selv den svenske kriminologen Jerzy Sernecki – merkelig nok en av norske mediers favorittkilder, men det kan selvfølgelig ha sammenheng med at han ellers har de rette meningene – sier at det ikke er tilfelle. Og han er attpåtil motstander av at slik statistikk skal utarbeides. Hvorfor? For det ville nettopp ikke tilføre noe nytt:
– Vi vet at innvandrere, særlig fra land med lav Human Development Index(HDI), er overrepresentert blant dem som mistenkes for lovbrudd. Spesielt for seksual- og voldslovbrudd. Så det her opplyser oss ikke på noen måte. Dessuten er det vanskelig å ta en stikkprøve fra ei uke også generalisere ut ifra det, sier han til Expressen.
Sernecki har selv gått gjennom 24 ulike svenske studier som ser på hvordan personer som er født i utlandet er representert på kriminalitetsstatistikken.
Av disse studiene er det en undersøkelse gjort av Brottsförebyggande rådetsom er mest sitert, ifølge Sarnecki. Denne viste at personer som er født i utlandet av utenlandske foreldre 2,5 ganger oftere er mistenkt for lovbrudd, enn personer som er født i Sverige av svenskfødte foreldre. Også barn født i Sverige av utenlandske foreldre var overrepresentert.
Så mye for faktagranskningen, altså.
NRK
Det er ingen tvil om at svært mange seere mener at NRKs dekning av Israel er utpreget skjev, dekningen av Palestina-konflikten likeså. At man nærer noen holdninger på Marienlyst som ikke er helt sunne i forhold til dette, illustreres av at USA-korrespondent Gro Holm problematiserte antallet jøder i amerikansk medieoffentlighet og brukte en plansje fra en nazistisk nettside som dokumentasjon. Etter å ha blitt gjort oppmerksom på fadesen beklaget NRKs ledelse. Holm beklaget kilden, men ikke innholdet. Man forsvarte seg med at dekningen var i tråd med BBC`s og CNN`s, men hjelper det? Og har dekningen blitt noe mer balansert siden sist? Man bruker stadig de samme kommentatorene og klagene fortsetter å komme.
Et nyere eksempel: I januar tok tidligere arbeidsminister og professor Victor D. Norman nok en gang til orde for at Norge må ta imot 100.000 flyktninger og asylinnvandrere og hevdet at det vil bli økonomisk lønnsomt for landet. Det skjedde i beste sendetid hos NRK. Men selv om Normans påstander for lengst er tilbakevist, tok Ole Torp seg ikke bryet med å stille så mye som ett kritisk spørsmål.
Men den mest graverende saken er fremdeles Romkvinne-reportasjen i 2013. Den var ikke akkurat fake news, men NRK utelot bevisst vesentlige opplysninger for å gi et bestemt inntrykk av en bestemt sak. Det i seg selv er foruroligende nok med tanke på at NRKs reportasje ble laget og sendt i forbindelse med at ankesaken til Mirela Mustata – dømt for salg av- og medvirkning til voldtekt på sin 11 år gamle datter, samt overgrep på andre barn – skulle opp. NRKs foretrukne vinkling var derimot at Mustata var offer for et overgrep av et kulturinsensitivt norsk rettssystem.
Fra ledelsen fastholdt man at det hele skyldtes en feil. Det var blank løgn, for det var slett ingen feil; det var helt bevisst – man var fullt klar over hva Mustata var dømt for og valgte å utelate det. Da som nå mumlet man noe om ytre årsaker og iverksatte strakstiltak som kurs i kildekritikk og etikk. Da disse tingene i utgangspunktet utgjør en stor del av vanlig journalistutdanning, burde de imidlertid vært kjent av alle NRKs journalister fra før.
Da fagbladet Journalisten.no navnga resten av de ansvarlige for reportasjen – Runar Henriksen Jørstad var allerede navngitt i form av NRKs egen byline – gikk presseorganisasjonene i skyttergravene: – Jeg synes Journalisten har forlatt redaktøransvaret som prinsipp, sa Atle Bjurstrøm, nyhetsanker i Dagsrevyen og klubbleder for Dagsrevyen i NRKs journalistlag. – Jeg har derimot ikke tro på tørsten etter blod som synes å prege enkelte kommentatorer, skrev leder i Norsk Journalistlag, Elin Floberghagen.
Daværende kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas forsøkte å legge saken død med høyttravende retorikk uten å nevne sakens kjerne med et ord:
NRK vil aldri gi etter for kravet om at våre redaksjonelle vurderinger skal tas i offentligheten, eller at NRKs journalister skal stå i offentlig gapestokk.
Dette fra en yrkesgruppe som er alltid er først på pletten for å kreve avbikt eller fratredelse, samtidig som de rydder forsiden og side 3, 4, 5, 6, 7, 8 og hele lørdagsbilaget når andre i f.eks. næringslivet eller politikken tråkker feil.
Om pressen ikke selv ser hykleriet, så gjør andre det. Det vil være en overdrivelse å hevde at den påfallende mangelen på ydmykhet, selvkritikk og -innsikt har bidratt til å styrke medienes troverdighet.
Apropos forsider; over til Dagbladet
De fleste husker nok Schjenken-saken. Dagbladet var førende i kampanjen for å knuse en fagmanns liv og karriere ved sin skjevfremstilling av hendelsen. Man ville fortelle en historie om rasisme og valgte å se bort fra alt annet. Men Dagbladet sto på sitt, til tross for at de allerede var dømt i tingretten og lagmannsretten. Man anket til Høyesterett – og ble dømt der også (min utv.):
– Beskyldningene, som ble gjentatt flere ganger, sto ikke i forhold til de feilene som ble begått, Schjenken ble identifisert for en videre krets, og avisen handlet ikke i aktsom god tro når den i sine kommentarer og leder ikke tok noen form for forbehold om riktigheten av de anklagene som ble fremsatt, skriver førstvoterende dommer Kristin Normann i avgjørelsen.
Hadde man lært noe? Overhodet ikke. Da det endelig dukket opp en lignende sak – den såkalte Tøyen-saken – kastet man seg over uten forbehold. Forsvarsadvokaten gikk høyt på banen med Dagbladet som megafon, for det fantes nemlig lydopptak som beviste at den involverte familien var blitt ofre for rasisme, som igjen førte til at en kvinnelig slektning døde. Dagbladets Hans-Martin Thømt Ruud og Sindre Granly Meldalen stilte ingen kritiske spørsmål. Det viste seg imidlertid raskt at familiens forhold til sannhet ikke var helt patent, og saken fislet stille ut. Men familien og deres advokat, med Dagbladet i spissen, gikk hardt på AMK og de ansatte, og vi kunne fort ha endt med en ny Schjenken-sak.
Et nyere eksempel er Dagbladets Martine Aurdal og Aksel Braanen Sterris imøtegåelse av Halvor Foslis bok Fremmed i eget land. Begge fremsatte påstander om at det ikke finnes statistisk materiale som underbygget at Foslis informanter representerte noen majoritet av de som vil flytte/har flyttet fra Groruddalen. Men det gjør det, faktisk. I mars 2014 utga nemlig masterstudent ved Universitetet i Oslo Iselin Hewitt – i samarbeid med Plan- og bygningsetaten i Oslo – masteroppgaven «Flytting i et segregert bylandskap: En kvantitativ studie av flyttemotiver blant etnisk norske barnefamilier». Studien er for øvrig ikke enestående i sitt slag; man har gjort lignende funn i Sverige og Danmark. De to journalistene spredte med andre ord direkte feilaktige opplysninger til leserne.
Senest i dag sitter flaggskip-kommentatoren Marie Simonsen på Twitter og nekter å forholde seg til egen feilfremstilling.
Dekningen av migrasjonskrisen i 2015
I mars 2016 publiserte VG – applaus for det! – et notat fra avdelingsdirektør John Mikal Kvistad og seniorrådgiver Morten Aasland i Utenriksdepartementet, der det het: «Norsk opinion er neppe mentalt forberedt på migrasjonskrisens fulle tyngde. Det gjelder også kostnader og konsekvenser for andre budsjetter og politikkområder».
Var det noen i media som spurte seg selv om hvorfor norsk opinion ikke var mentalt forberedt på det – og stilte spørsmål om hvilken rolle pressen selv har spilt i dette bildet?
Når pressen blir oppfattet som en politisk aktør, blir den etterhvert også behandlet som det. Å tone flagg i brennbare politiske spørsmål har konsekvenser, og for en angivelig objektiv presse har konsekvensene allerede blitt store. Det ble ekstra tydelig våren og sommeren 2015.
Da var samtlige norske medier på rene flyktningtrippen, med en fullstendig ukritisk dekning av enhver asylsøkers historie, skamløs bruk av den tragisk druknede, tre år gamle Alan Kurdi, og konsekvent bruk av ordene «flyktninger» og «flyktningkrise». Alt illustrert med bilder av barn og kvinner, selv om alle statistikker viste at over 70 prosent av «flyktningene» var unge menn og majoriteten økonomiske migranter. Og selvfølgelig: bilder av barn, kvinner og familiefedre i ferd med å krype under piggtrådgjerder. Dette siste til tross for at Europas grenser sto på vidt gap, det eneste kravet for å slippe inn i de forskjellige landene var at man registrerte seg. De som valgte å snike seg inn ulovlig gjorde det av en enkelt grunn: de ønsket ikke å registrere seg i de aktuelle landene fordi de ville til velferdsstatene lenger nord i Europa. Men piggtrådbildene var jo nyttig for å etablere mediers og øvrige asylaktivisters foretrukne beretning, den om Festung Europa.
Medias budskap var ikke til å ta feil av.
Asylaktivister hadde kronede dager. Flyktninghjelpens Jan Egeland, Venstres Trine Skei Grande, Aps Jonas Gahr Støre og KrF-leder Knut Arild Hareide gikk på evig rundgang, særlig hos NRK, og man var så andektig at det var utenkelig å ymte frempå med et kritisk spørsmål. Politikere av alle sjatteringer fikk samtidig ukritisk legge ut om dugnad, som var det en forbigående krise vi sto overfor.
Men ettersom tilstrømningen ikke viste noen tegn til å avta, forandret stemningen seg. Asylmoroa fikk en brå slutt i midten av oktober, for endelig fant norsk presse en mye bedre vinkel. Inntil da hadde man kjørt oppslag på oppslag hvis primære budskap til regjeringen var at de måtte «gjøre mer og ta i mot flere», men så viste det seg plutselig at tilstrømningen i stedet kunne brukes mot den blåblå regjeringen; de hadde jo blitt advart og hadde ikke gjort noe for å avverge det. Noe så ansvarsløst! – Fikk gjentatte advarsler om flyktningstrøm. Ble varslet om millionflukt mot Europa, Norge nedjusterte sine anslag, skrev VG plutselig da.
Det er ikke noe galt i å ha et varmt hjerte, men er det nødvendig å la varmen gå til hodet hver eneste gang?
Vil ikke en mer logisk løsning være…?
Det er ikke falske eller «alternative» nyheter som har ødelagt pressens troverdighet og dermed lagt grunnlaget for en bekymringsfull mistillit til en meget viktig samfunnsinstitusjon. Det har mediene selv gjort, med sin skjeve vinkling, konsekvent valg av kilder som i stor grad bekrefter journalistens egen verdensanskuelse, mangel på kritisk distanse til «hjertesaker», mangelen på kritiske spørsmål til personer journalistene tydelig sympatiserer med, den overdrevne kritikken av personer journalistene like tydelig ikke sympatiserer med, flokkmentaliteten og manglende nysgjerrighet og åpenhet i forhold til reelle politiske konfliktlinjer og ikke minst: manglende erkjennelse av egen rolle i problematikken.
Så en annen tilnærming enn faktagranskning av andre, kunne vært å spandere noen kroner på å kurse eksisterende journalister i statistikk og rapportlesing, for så slipper de å ta uttalelser for pålydende og er bedre rustet til å stille kritiske spørsmål. Da slipper man jo også å gjøre de feilene som fører til mistillit i utgangspunktet .
– Svaret på problemene med falske nyheter, er sterke og uavhengige medier med faktabasert journalistikk og høy troverdighet. Vi håper at Faktisk skal styrke redaktørstyrte mediers stilling som leverandører av kvalitetssikret journalistikk, og med det bidra til et mer opplyst ordskifte i Norge, sier sjefredaktør Gard Steiro i VG.
Ja, da er det vel bare å gå i gang med levere balansert, kvalitetssikret og faktabasert journalistikk, da? Slikt kan nemlig gjøre underverker for troverdigheten, har jeg hørt.